Storsmeden & Trolltinden (30.07.2003)  

Nå var det gått over 14 dager siden forrige tur, så da var det på tide igjen. I Rondane så det ut til å bli fint vær denne onsdagen, og målet for dagen ble de 2 siste 2000-metrene jeg ikke hadde vært på i Rondane.

Vi startet fra Spranget kl 0630 og ruslet oppover den lange slake bakken i retning Storsmeden. Skyfri himmel, bortsett fra noen tåkedotter som hadde festet seg i toppene vi var på vei mot. Vi regnet med at de ville løses opp når sola fikk skikkelig tak, og da vi var inne i Kaldbekkbotnen var de nesten vekk. Det som var litt foruroligende, var at de restene med skyer som var igjen, suste i stor fart nordover like over toppene. Det måtte jo bety kraftig vind i høyden .

Og det fikk vi merke! Oppe på bandet vest for Storsmeden blåste det kraftig og kaldt. Med lue på begynte vi oppstigningen til Storsmeden, delvis på nordsiden av ryggen for å unngå den verste vinden. På toppen ble det naturlig nok en relativt kort stopp for bilder og beundring av utsikt.

Nede på bandet igjen hadde vinden heldigvis løyet litt og blitt noe varmere også, og det gjorde absolutt ikke noe, siden vi nå skulle skrå over mot 1897-toppen og søreggen på Sagtindan. Istedenfor å følge ryggen vestover fra bandet og over fortoppen nord for Steet, skrådde vi rett mot ryggen sør for 1897-toppen. Det var ganske greit å gå der, og ryggen bort til 1897-toppen var luftig med noen lette klyvepunkter. Morro på sånne rygger!

Fra 1897 gikk det fortsatt forholdsvis greit nedover til skaret mellom denne toppen og Sagtindan. Noen meter bortover ble imidlertid ryggen ganske smal, men uproblematisk og med gode tak. Vinden forsøkte heldigvis ikke å sette våre balansekunster på prøve heller. I bunnen av skaret så den videre vei langt vanskeligere ut. Meget bratt steg eggen til værs, men det så ut til å være en del gode tak oppover. Vi tenkte allikevel å prøve alternativet: Å gå til venstre og opp grusrenne. Litt nedenfor skaret til venstre var det satt opp en varde. Vi gikk til denne, og fikk øye på en ny varde på en rygg enda lenger fram, som vi gikk til. Videre fortsatte vi på skrå nedover til en grusrenne gikk bratt oppover. Denne renna syntes vi så veldig løs og grumsete ut, så vi lurte på det var den riktige. Fotspor i sanden gikk tydelig en annen vei: Noen meter opp på neste rygg til venstre for grusrenna. Vi gikk opp på denne ryggen, og herfra ble det grei klyving oppover. Det var bratt, men mange solide hyller å sette beina på og gripe tak i. Etterhvert ble det litt slakere, og vi skrådde mer nordover i retning toppen på Sagtindan.

Vi satt en stund på Sagtindan og koste oss i solen, riktignok i le for vinden som kom og gikk. God utsikt til Jotunheimen og Dovrefjell, og det var merkelig lite snø å se. Skulle nesten tro det var tidlig september.

Returen la vi mot sørvest og ned i Verkilsdalsbotnen. Steinrøysa ned sørvestsiden på Sagtindan var et slit å ta seg ned. Utrolig mye løs stein, og flere ganger begynte vi å seile på store flak. Nede i Verkilsdalsbotnen gikk vi sørover og forbi den vestlige utløperen av Steet, og opp igjen til bandet sørvest for Hoggbeitet (1805 m). Opp dit var det bratt og veldig løst noen meter. Fra dette bandet var det en lang transportetappe til bilen på Spranget, som vi ankom nesten 12 timer etter start.