Ålfotbreen – knallvær på landets våteste sted (19.11.2014)  

Etter en natt i bilen ved Storebru kjørte jeg videre inn til enden av veien ved gården Grøndalen. Det var klarvær, fuktig og frost på bakken. Da jeg startet turen måtte jeg vente lenge før jeg fikk satellitter på GPSen. Etter nesten et kvarters venting fant den posisjonen min. Planen var å følge stien som går via Svartedalsvatnet. Kl. 08.20 var jeg vel i gang med turen. Jogget langs en traktorvei som bare sluttet etter hvert. Så på GPSen at stien ikke gikk helt nede i dalen, men oppe på en dalhylle i nordvest, Svartedalsskora. Måtte klyve meg på glatt og rimete fjell til jeg omsider fant noe som kunne minne om en sti. Vet ikke om denne er menneskeskapt eller om det er et hjortetråkk. Uansett, jeg fikk nå følge den så lenge den varte. Stilig landskap her inne med golde og skurte fjellsider, og Tverrfossen var et flott syn i seg selv.

Jeg hadde ikke veldig god tid da jeg skulle rekke et foredrag kl. 18.00 i Sogndal. Derfor prøvde jeg å jogge der det var mulig. Langs Svartedalsvatnet gikk ”stien” opp og ned, og det var ikke akkurat veldig fremkommelig terreng. På nordsida mistet jeg tråkket og jeg måtte bushe meg gjennom en del krattskog og gå på måfå til jeg kom meg inn i Trongedalen. Her var det mer åpenbart hvor man skulle gå. Sola traff klippene rundt Ålfotbreen som skinte som edelstener i morgenlyset.

Fulgte et svakt tråkk innover Trongedalen og inn i botnen der jeg trakk oppover på den hylla der det også visstnok skulle gå en sti ifølge kartet. Her var det ingen spor til sti da det uansett bare var svaberg og morenelandskap i dette området. Prøvde å holde meg på svaberget der det var lettest å jogge. På ca. 1200 moh møtte jeg på snøen. Den var meget hard og isete, så problemet var heller å ikke skli fremfor å være redd for skumle gjennomtråkk. Brefronten har trukket seg mye tilbake i forhold til hva som er tegnet inn på kartet. Holdt meg på bart fjell helt til jeg var på ca. 1340 moh. Herfra jogget jeg inn på breen i retning mot toppen. Sørøst for høyeste brekul ligger det en del store sprekker som man må være obs på. Vest for toppen er det helt sprekkfritt.

Nådde toppen etter ca. 2t 45min. Her lå det noen målepinner som trolig NVE eier. Utsikt mot havet i nord og i vest ruvet Gjegnen nært og Snønipa i det fjerne. Slo av musikkspilleren og bare lyttet til stillheten som fantes her oppe. Deilig! Ble her vel kanskje 25 minutter før jeg fortsatte turen. Egentlig skulle jeg samme vei tilbake, men i og med at snøen her oppe var dønn fast var det mer motiverende å gjøre en rundtur, og ta Ole-Petters variant tilbake via Brelægda.

Jogget først bort til varden med postkasse som ligger 500 meter NV for høyeste brekul. Skrev meg inn her og klyvde meg ned en klippe og bort til skaret øst for 1294-toppen. Hadde ikke studert ruta tilbake så godt, og det er ikke så lett å planlegge ruter med kun GPS-kart.

Kom meg ut på Blåbreen sør for nevnte skar, men måtte hoppe over smelteglippa, noe som var litt sketsjy. Videre greit opp til 1331-toppen og forbi 1310-toppen. Snøfonnene sør for denne toppen fantes nesten ikke lenger. Har nok vært en del tørre vintre her i det siste, samt en varm sommer. Tradisjonelt sett er jo Ålfotbreen regnet som en av de mest nedbørsrike plassene i landet med en nedbørsnormal på 5600 mm.

Ble i stedet springing på halvisete snø til jeg omsider kom meg til øverste del av denne Brelægda. Viktig å gå langt nok nord for å komme ned på denne, da det går en lang klippe rett øst for denne hylla. Jeg endte opp med å måtte klatre ned klippen, noe som tok litt ekstra tid. Brelægda var vardet, nesten helt ned til Grøndalsstøylen. Men stien var langt fra velbrukt, knapt synlig. Ned ryggen på de siste 200 høydemeterne vil jeg knapt kalle det en sti, og jeg er glad jeg ikke hadde skiene på sekken ned bratta her. Nesten vegetasjonsklyving!

Godt å komme seg ned til Grøndalsstøylen og endelig komme på noe som faktisk kan kalles for en sti. Herfra tok jeg meg greit sørover og ned til Grøndalsvatnet. Ankom bilen etter en snaut 6 timers lang springetur! Tross litt knotete rute var dette alt i alt en fin tur!

Kart