Tjæregrashøgda (11.01.2015)

Tjæregrashøgda

Nå har det endelig kommet snø og skapt et vakkert vinterland i marka. Gjorde litt familieaktiviteter tidligere på dagen, og måtte ha med meg innspurten på Tour de Ski før jeg kom meg ut. Klokken hadde nesten blitt 3 da jeg la i vei.
Jeg la i vei i godt driv oppover mot Triungvann. Nå som skiføret endelig hadde kommet var jeg langt fra alene i løypene. Jeg møtte mange hundre skiløpere som var ute på tur. Noen på familietur, mens andre kom med kondomdressen i godt driv. Slet litt med å holde følge med resergutta på flatene, men det gikk ikke så mye raskere med dem i de bratte motbakkene. Jeg stilte nok ikke så sterkt med gamle, slitte fjellski og 10 kg på ryggen.
Da jeg hadde kommet innerst på Triungvann tok jeg av fra hovedløypa og fulgte et skispor som gikk innover marka. Her har jeg aldri gått tidligere, selv om jeg har sett at det har gått et spor over her. Dette sporet er lagt på en gammel kjerrevei/sti og hadde sine utfordringer å by på. Jeg hadde tatt bildet til høyre og akkurat lagt kamera i sekken da jeg ser en skygge som krysser løypa innerst i sporet. Jeg går litt oppover og der kommer ei dame ut av skogen, dekket i snø og med ei ski i den ene hånda og ei bikkje i et bånd i den andre. Det hadde visst gått litt unna i nedoverbakken og hun greide ikke å bremse siden det var så mye stein og humper i løypa. Hun endte opp med knekt binding og fikk seg en nok en 8 kilometer lang spasertur hjem.

Jeg fulgte sporet videre og kom til slutt til løypa som går rundt Tjæregrashøgda. Nå var jeg på kjente trakter igjen. Løypa gikk til myrdraget som ligger rett under toppen. Da innså jeg at dette kom ikke til å bli en enkel tur opp til toppen. Det var en vegg som var 20-30 meter høy som hindret meg i å komme opp. Jeg valgte da å gå 500 meter tilbake og prøve å komme rundt veggen. Tok av fra løypa og fortsatte inn i skogen i et håp om at det skulle åpenbare seg en enkel vei opp. Vel, jula er over for denne gangen, så det ble ingen gavepakke fra julenissen. Jeg tok av meg skiene og begynte å klatre opp og ned og opp og ned på bergene.

Til slutt kom jeg meg til toppen og kunne nyte den fantastiske utsikten det skulle være her. Uheldigvis hadde skylaget som hadde senket seg ned, i kombinasjon med at mørket hadde falt på, gjort at det ble ingen utsikt på meg denne gangen.
På toppen fant jeg et skilt som viste at det var ei sommerløype som gikk ned mot Vensåsseter. Dette kunne jo være en enklere vei ned tenkte jeg da. Jeg satte utfor stien nedover lia, men ei sommerløype er ikke alltid like enkel på ski når man får litt fart på seg. Det skulle bli både bratt og smalt før jeg innså at jeg var best tjent med å ta av meg skiene et lite stykke. Når det kun er skulderbredde mellom trærne og du ikke vet hvor stien ender var det nok ei god vurdering av meg. Det var riktignok ikke mer enn 100 meter før stien ble mye bredere og finere igjen. Da var det på med skiene og utfor igjen. Plutselig var jeg inne på skiløypa igjen og da var det enkelt å komme seg hjem igjen.

På vei nedover stanset jeg for å ta noen bilder av byen som lyser opp nattehimmelen. Vel hjemme har jeg komplettert samlelisten "Bærum 100m PF" denne uken. Det var riktignok kun tre topper, men jeg har hatt tre fine turer denne uken.