Store Memurutinden - hele toppryggen (03.09.2005)  

Det er blitt 11 år siden jeg og min bror var på det mest besøkte toppunktet på store Memurutind, vesttoppen, med sine 2364 moh. Siden dengang har jeg opparbeidet en større og større interesse for å gå hele toppeggen bort til østtoppen, som jo også er høyeste punkt. Og nå etter å ha lest Torgeirs turbeskrivelse fra tidligere i sommer, ble min lyst til å gå hele tinden fra vest til øst (og tilbake) ikke noe mindre akkurat. Så med det varslede godværet og ingen andre planer i siktet, ble lørdagen fort spikret.

Hans Petter, som har vært med X antall ganger tidligere, var ikke vanskelig å be. Han fikk med seg to til, som forøvrig var meget ferske tindebestigere. Så da ble vi fire som gikk fra Spiterstulen litt over kl 7 på lørdag morgen.

Vi gikk standardveien mot Veoskaret, og fulgte den brede ryggen forbi 2264 til vesttoppen på store Memurutind. Jeg var litt bekymret for at nedbøren som kom på fredag ikke hadde rukket å tørke opp til natten. Dette merket vi godt på vei opp mot Veoskaret, som lå i skyggesiden. Svært glatte steiner hele ura opp gjorde at vi hele tiden måtte vokte oss vel for hvor vi satte føttene. Derfor var det utrolig godt å komme opp på den brede og flate ryggen hvor en ser hele toppeggen på store Memurutind. Der oppe lå det en del rester av nysnø, som var fast å gå på. Og været …kunne ikke bli bedre!

Etter nesten 1 times pause på vesttoppen, la vi igjen sekker og startet på det jeg gledet meg aller mest til! Eggen mot øst! Lett nedover i starten til en liten hammer. Denne rundet vi i sørsiden på skråsva som delvis var dekket av nysnø og smeltevann. Forsiktig tok vi oss forbi. Ikke bratt, men litt mer ekkelt med vann oppå. Tilbake på eggen igjen og opp på midttoppen (2365 moh??). Litt luftig og utsatt rett før midttoppen. Der oppe bestemte den ene seg for at nok fikk være nok. Han ville ikke lenger, og ventet på midtre til vi var tilbake.

Vi tre andre skulle fortsette mot øst, men ble med en gang møtt av en meget bratt skrent som vi ikke hadde videre lyst til å klatre ned. Den bratte veggen fortsatte langt nedover sørsiden på store Memurutind. Vi tok oss noen meter ned mot sør og kom til et hakk, men likte heller ikke dette ved første øyekast. Derfor kløv vi videre nedover for å lete etter et bedre alternativ. Igjennom en liten tunnel (se bilde), og når vi var kommet ca 30 meter nedenfor midttoppen dukket en liten varde opp. Ved denne tok vi oss forsiktig ned mot øst igjen og kom opp på selve toppeggen ca 50 meter øst for midttoppen.

Rett etterpå kom vi til en lysgrå, loddrett hammer, som jeg husker Torgeir også hadde bilde av i sin turrapport. Hadde det ikke vært mulig å ta seg rundt denne i sørsiden, ville det blitt bråstopp her (se bilde). Omgåelsen av hammeren var for øvrig nok en gang skråsva, med disse var heldigvis tørre. Etter denne hammeren fulgte vi stort sett eggen, men noen mindre omgåelser hvor det ble altfor utsatt.

Plutselig dukket østtoppen opp, og i stekende sol nådde vi denne en drøy time (pluss pause på midttoppen) etter at vi forlot vesttoppen. Det hadde vært en STOR opplevelse å gå hele toppeggen i dette været! Vi storkoste oss på østtoppen (2367 moh).

Tilbake til vesttoppen brukte vi noe kortere tid. Returen derfra la vi vestover og så ned ryggen mot V-1 (2280) til vi var på en liten topp litt før 2280 som Torgeir nylig målte til drøyt 15 meter i pf. Ikke fullt så spennende etter hva vi hadde vært igjennom tidligere på dagen, men noe mer eggvandring fikk vi da. Fra denne toppen (V-0) gikk vi ura nedover mot vest. Målet var kanten av Heillstugubreen. I ca 1900 meters høyde er det imidlertid en del brattere og veldig løst. Jeg hadde en gang gått opp her og husket at det var mulig om en tok det litt pent. Og ved å vente på hverandre kom vi forbi det bratteste punktet og kunne etterhvert dilte nedover i østkanten av Heillstugubreen. Mest på snø, men noen ganger benyttet vi også den møkkete og ruglete brekanten. Ute på breen kom også et par taulag med tilsammen ca 20 personer til syne vandrende nordover.

Spiterstulen nådde vi etter 12 timer på tur. Det hadde vært en utrolig flott septemberdag, men lite høstfarger å se foreløpig. De kommer nok snart…