Stutehaugen (18.04.2015)

Eksamenstid og turtørke. Jeg var frustrert, sår i øynene og følte meg på alle måter miljøskadet etter to ukers stillesitting. Så jeg kom opp med en veldig lur idé. Jeg kunne dra på pugge-tur. Ta med alle lappene jeg hadde laget med ulike definisjoner av psykologiske begreper og øve meg på dem mens jeg gikk på tur! Jeg følte meg lur. Jeg tenkte først å gå fra Sørkedalen, over Tjæregrashøgda og ende opp på Haga hos brodern. Så tenkte jeg meg om og fant ut at det kanskje var litt lurt å dra på en noe kortere tur for å teste ut snøforholdene i marka først. Jeg ante rett og slett ikke hvor mye snø som lå igjen, men hadde en følelse av at det kunne være litt i skogen oppi høyden. Stutehaugen ble dagens utvalgte. Tok 51-bussen til Hammeren og gikk på blåmerket sti innover mot Kamphaugen. Først var det bart og fint. Så ble det vått og gjørmete. Så kom snøen. Først var jeg ovenpå for snøen på stien var så hard at det var ikke noe stress å gå på den. En drøy kilometer fra Kampehaugen ble snøen mindre grei og da jeg fulgte stien videre mot Fagervann var det gjennomslag både titt og ofte. Men det var først da jeg beveget meg det siste stykket vekk fra stien og opp til Stutehaugen at det ble halvfrustrerende. Først var jeg lettet fordi det så ut som om noen hadde gått til Stutehaugen før meg. Det var det for så vidt noen som hadde, men det var en elg. Da det viste seg at elgen ikke hadde tenkt seg på topptur måtte jeg måke spor resten av veien selv. Stutehaugen ble fort unnagjort. Den var ikke så spektakulær. Jeg burde ha gått samme vei tilbake til stien igjen, men fikk det for meg at jeg ikke skulle det. Mer bushing. Snødekket bar noen steder, men plutselig slo jeg igjennom til knærne. Det skjedde ofte nok til at jeg faktisk ble litt sur. Det skjer meg ikke så ofte på tur, men her ble jeg rett og slett sur. Mest sur fordi jeg ikke vært forutseende nok til å ha gamasjer på, og medium sur fordi det var fryktelig vanskelig å konsentrere seg om å pugge definisjoner samtidig som jeg måtte grave snø ut av fjellstøvlene hver tiende meter og dra opp buksa jeg holdt på å miste, fordi buksebeina var så gjennomtrukket og tunge av vann. Så kom Fagervann og der var det sti igjen og nå var det plutselig mye lettere å gå på snøen. Surheten gikk over. Jeg fulgte blå/rød-merkingen ned til Skar og tok bussen tilbake derfra. Tilbake til bøkene.