Kaving i Bærumsmarka (19.04.2015)
Geschrieben von angjerd (Angjerd Amb)
Startpunkt | Sørkedalen (202m) |
---|---|
Endpunkt | Hosle (123m) |
Tourcharakter | Fußtour |
Tourlänge | 7h 15min |
Entfernung | 17,2km |
Höhenmeter | 652m |
GPS |
Besteigungen | Elgkollen (469m) | 19.04.2015 |
---|---|---|
Tjæregrashøgda (485m) | 19.04.2015 | |
Venneråsen (425m) | 19.04.2015 | |
Besuche anderer PBE | Haslumseter Kapell | 19.04.2015 |
Skuta (359m) | 19.04.2015 |
Jeg burde kanskje ha blitt «skremt» etter gårsdagens noe snørike tur, men jeg tenkte som så at så lenge jeg hadde gamasjer på så skulle jeg alltids klare å komme meg fra Sørkedalen til Haga og avlegge bror min en liten overraskelsesvisitt. Planen var å få med seg Tjæregrashøgda og noen andre småtopper på veien. Full av optimisme satt jeg meg på 9.27-bussen fra Røa til Sørkedalen (buss 41) og gikk av på Skansebakken (endeholdeplassen). Første høydepunkt på programmet var Venneråsen og jeg la i vei inn i granskogen.
Optimismen fikk mye å jobbe med denne dagen, for det var mye snø i Bærumsmarka, gitt, og det ble skikkelig kaving stort sett overalt. Noen steder var det sånn at snøen NESTEN bar, men heisann så sank jeg igjennom likevel, og plutselig var det vanndammer og bekker under snøen og masse fin gjørme. De få gangene jeg kom over 10-50 meter med framsmeltet barmark var det en enorm opptur, for da kunne jeg gå i superfart. Stort sett kunne jeg nemlig ikke det. Utover dagen ble det sol og varmt. T-skjortevær. Jeg så 4 forskjellige sommerfugler, en bokfink og blåveis. Masse fuglesang og elgspor. Herlig! Skikkelig vårstemning i skogen, men underlig nok ingen folk. Herlig det også! Jeg passerte Venneråsen og fikk etter hvert fin utsikt over Triungsvann. Der ble jeg smått sentimental for det var jo på en liten øy i Triungsvann jeg var på min første skikkelige telttur her i livet og jeg hadde ikke vært her siden den gang. I en alder av 4-5 år, da det nye, hippe var å dra på ferie til Syden, dro mor, far, bror og jeg hit på ekspedisjon. Utrolig nok var det denne teltturen som ble den store snakkisen i barnehagen etter sommerferien. Nesten litt synd det har blitt naturreservat i mellomtiden og er forbudt med telting, ellers skulle jeg jammen ha sovet her igjen!
Fra Triungsvann kavet jeg meg videre mot Tjæregrashøgda. Fortsatt folketomt, men like oppunder Tjæregrashøgda så jeg nokså ferske skispor ned en bratt bakke som hadde en stor flekk med gress, jord og stein midt på. Det så ut til at skiløperen hadde oppdaget hindringen i siste liten og så vidt greid å svinge utenom. Imponerende. Jeg kjente på meg at jeg hadde sansen for skiløperen, hvem det nå enn måtte være. Ingen vits i å legge skiene på hylla før man absolutt må! Like før toppen ble jeg lei av å følge stien for det var like vanskelig å gå over alt. Kunne likegjerne ta en snavei, tenkte jeg, og havnet dermed oppunder en langsgående bergvegg som måtte forseres på et vis. På undersiden var det digre snødekte kampesteiner, så her ble det kravling og kryping og om å gjøre å ikke trå feil, rase gjennom snøen og dette ned i sprekkene mellom steinene. Litt utfordring må man ha. Fant meg tilslutt et sted der det fint gikk an å klyve opp berget, og etter det var det ikke lenge igjen til toppen. Ganske fin utsikt! Ned fra Tjæregrashøgda fant jeg meg en fin og halvbratt nedstigning, men siden den lå i solsiden, var bar og tørr og hadde masse trær å holde i mens man firte seg ned, var det grei skuring.
Jeg begynte å bli smått sliten av snøkaving, men fortsatte over Elgkollen som planlagt. Kavet meg videre bort til Haslumseter Kapell. Der trengte jeg en appelsin på trappa før jeg fortsatte mot Haga. Hadde opprinnelig tenkt meg oppom Gravsvollhøgda, men den så ut som en tullete skoghaug og jeg begynte å bli så lei av kaving at den utgikk. Nå begynte jeg å komme inn i kjente trakter som ble hyppig frekventert gjennom oppveksten. Litt stas å ferdes her igjen. Like ovenfor Skuta begynte snøen å gi tapt. Det ble barere og tørrere. Fantastisk! Det var ubeskrivelig deilig å kunne gå med en viss flyt og framdrift igjen. Stakk oppom utkikkspunktet på Skuta og beundret utsikten over Oslo og Oslofjorden før jeg labbet det siste stykket på snøfrie stier og skogsvei ned til gården. Turen ble to-tre timer lenger enn det jeg hadde beregnet, men det gjorde ingen ting for når jeg kom fram til bror fikk jeg både brus og middag.
Benutzerkommentare