Kladd, klabb og babb og ufrivillig veivalg (01.05.2015)
Geschrieben von Olepetter (Ole-Petter Andersen)
Besteigungen | Buvassnosi (1.495m) | 01.05.2015 |
---|---|---|
Nordre-Knipen (1.553m) | 01.05.2015 | |
Raudenibba (1.661m) | 01.05.2015 | |
Tyineggi (1.481m) | 01.05.2015 |
- Skismurninga var av en eller annen grunn ikke med i sekken
- Været ble ikke helt slik jeg hadde forventet
- Føret skiftet noe aldeles forferdelig
- Voldsomme snøfonner/skavler og vindgryter hindret framdrift mange steder, og kombinert med flatt lys er slikt direkte farlig
Buvassnosi, kladding, tørt føre og kladding igjen
Parkerte ved Tyinosen, hvor jeg hadde rekognosert tidligere i vinter, og sett en grei rute opp mot Buvassnosi - hvor jeg ville få fin utsikt over ruta videre. Dagens hovedmål var Raudenibba via Tyinegga, og så enkleste veien tilbake til bilen. Været var langt bedre en forventet; sol og lite vind - herlig.
Jeg gjorde kjapt høydemetre, men begeistringen sank noe da kladdinga begynte. Jeg gikk med kortfeller, men det forhindret ikke kladdinga i å tilta mer og mer. Det er prisen for nysnø, solhelling, og - nettopp; sol og varme. Mot toppen av ryggen skulle jeg få et annet forvarsel også; noen enorme skavler i vest-østlig retning måtte forseres. Uproblematisk her, men det ga et hint om vindens herjinger og snømengdene i området. Nå var jeg lei kladdinga, og rev av fellene. Nå var jeg likevel oppe på ryggen, men kom over i nordvendt terreng. Dermed skiftet føret til 15-20 cm tørt pudder, og jeg hadde brått null feste. What!? Ja, ja, det var få meter igjen til topps, så jeg krysset meg opp og brukte stavene desto mer aktivt. Endelig oppe, puh, og under timen - en anstendig tid forholdene tatt i betraktning.
Hurrungane lå akkurat nå i skyer, men Hjelledalstinden og Falketinden tiltrakk seg umiddelbart oppmerksomheten, herlig! Hjelledalstinden, ja, plastret i snø, og umulig ikke å tenke på siste turen dit sist høst, der jeg hadde sittet og snakket med Aleksander fra Fagernes. Nå var han død etter fallet fra Tjørnholstind for omtrent to uker siden...
Tyinegga klarte jeg nok å identifisere, men hvilken haug var egentlig Raudenibba? Jeg var slett ikke sikker, og bestemte meg for å knipse et bilde, og heller identifisere toppen i etterkant. Men jammen om jeg klarer det. Her er utsikten mot nord:
Stakk østover til en liten haug som kunne virke vel så høy som varden jeg sto ved, men det var den ikke. Så skled jeg behagelig lett ned i puddersnøen mot Tyineggi i nordøst. Over vannet begynte det å lugge noe voldsomt. På bare - glatte - ski!? Det gikk trått, men i de svake motbakken opp mot Tyineggi var kladdinga akkurat passe; det tilsvarte å gå med kortfeller, så jeg ruslet atter mer fornøyd til topps.
Været var nå ypperlig, og terrenget fram i retning Flateggi i NV behagelig, med stort sett tørt og grunt pudder, og noe nedover. Men jeg så at det deretter ble atskillig mer kupert og med enorme skavler og fonner - kunne dette skaper problemer? (Ja!)
Omveiene starter
Flateggi måtte opplagt omgås, og jeg valgte meg ut et skar 1 km øst for toppen, og planen var å følge østryggen oppover. Ganske snart kom jeg så på andre tanker; her er utsikten fra skaret (med Raudenibba helt til høyre):
Å følge ryggen som man aner opp til venstre i bildet, ville opplagt gi mer berg- og dalbane, samt en skavl å forsere (kan tydelig sees på bildet), hvis grad av utsatthet var vanskelig å vurdere. Det KUNNE bli bomtur. Derimot så jeg en mulighet til å komme meg opp på ryggen mot Raudenibba på et punkt sentralt i bildet, og enda viktigere; jeg kunne se hele ruta her - og ingen skavler sperret veien. Det var jo en ytterligere liten omvei i forhold til planlagt rute, men den virket sikrest. Været var topp, og jeg antok at det var morgendagens gode vær som allerede var etablert - og at bygeværet meteorologene hadde varslet tidlig på ettermiddagen alt måtte ha passert - eller at de tok feil. Utsikten mot Hurrungane var herlig herfra, og alt var i det hele tatt deilig. Dette skulle bli en leksjon i hvor raskt ting kan endre seg i fjellet - noe jeg med all min erfaring burde visst nå.
Raudenibba
Nordflanken av Flateggi tok noe tid å forsere, ikke minst fordi det var 15-20 cm tørt pudder hele veien. Jeg var rask til å ta på kortfeller, men det er litt jobb å tråkke seg opp en såpass bratt flanke. 150 hm opp og greit inn på ryggen - ikke noe kluss med skavl her, og så nye 120 hm opp til en fortopp - i noe lettere føre (mindre pudder). Her så jeg at gråvær fra vest var på full fart mot meg, og det var et spørsmål om jeg ville rekke å nå toppen før det slo til. Du verden så kjapt dette dukket opp!
Jeg turte ikke øke farten av frykt for migrene (høy puls har en stygg tendens til å gi migrene i ettertid, farvel til trening med høy intensitet!) og i den siste motbakken opp til toppunktet forsvant sola. Nedtur! Men så kom den tilbake igjen! Opptur! Og forsvant igjen, æsj. Men sikten var der foreløpig, og mot Hurrungane var den fantastisk:
180 graders videosnutt fra toppen av Raudenibba:
5 timer hadde jeg nå vært på tur. Klokka var 16. Jeg plukket med meg en artig liten topp 400 m mot vest også, men SÅ kom gråværet, lett snø, flatt lys og sikten ble dramatisk redusert. Det var 8 km tilbake i luftlinje til bilen i SØ, og verre; minst 4 sperrende store eller mindre stup/heng på tvers av denne linja. Og det var hva jeg så høydekotene på kartet - i tillegg kom de mange skavler og uhumskheter vinden hadde bygget opp i løpet av vinteren, og som det flate lyset nå effektivt skjulte 98% av. Situasjonen var ikke bra...
Plan A ryker - dernest plan B
Plan A var å ta seg ned mot SØ, der det på kartet så minst bratt ut, og så følge en linje mot Tverreggi. Selv de første 80 høydemeterne ned en noenlunde jevn flanke var en stor utfordring, og jeg måtte nærmest føle meg fram med stavene, for det var små skavler her og der. Det gikk ikke fort, akkurat. Nede ved utløpet av det lille vannet var det sikt nok til å fastslå at her var det en vindblåst skavl og et bratt parti på 10-15 m jeg ikke kunne se ovenfra. Ikke bra, så jeg forkastet planen. Østover (og ruta jeg hadde kommet fra) var en omvei, og lite interessant. Derfor prøvde jeg ryggen vestover, selv om jeg så en uendelig lang skavl som hindret meg fra å komme meg ned sørover (og i ønsket retning) fra denne. Flere mindre høydepunkt på denne ryggen ble forsert, og et lovende sted skled jeg helt ned til "kanten" i sør. Det så helt greit ut, men det flate lyset var fryktelig, og jeg var ytterst forsiktig og tok noen få stavtak til; og fikk et lite sjokk: 15-20 m omtrent loddrett dropp! Er det mulig! (Noe liknende husket jeg brått å ha opplevd på Rasletind; en tilsynelatende slett og fin flanke i det flate lyset skjulte en meget bratt bakke på 150 hm) Dette var ekkelt, altså, og plan B hadde røket. Jeg måtte bare følge ryggen vestover, og det gikk i sneglefart. Et sted gikk jeg rett utfor en liten skavl på 1 meter, og ramlet litt forkjært. Heldigvis gikk alt likevel bra, men jeg forsto at situasjonen hadde potensiale til å bli alvorlig nå.
Plan C holder
Jeg var nå kommet nesten bort til Hjelledalseggi, og endret returplanen. Nå ville jeg heller ta meg ned i skaret mellom Søre og Vetle-Knipen, hvor jeg visste det var grei skuring ned til hovedveien. Det betød at jeg praktisk talt måtte over Nordre-Knipen, som lå midt i retur-ruta, men den sto jo på lista mi for i morgen...
"Veien legges like gjerne over en pf100"
Kartet så lovende ut i sør her, og jammen var det noenlunde greit å skli ned også. Men et nytt tryn pga det flate lyset ble det, og en klar påminner om å ta det forsiktig. Ved Indre Kyrkjevatnet så toppen så nær og så lav ut, at jeg nesten vurderte å rusle opp uten feller, men det var igjen et synsbedrag pga lyset. Heldigvis tok jeg til fornuft, men var likevel meget forundret over hvor lang tid det egentlig tok før jeg sto på toppen. Dypt pudder får noe av skylden. Det ble ingen fotosession på toppen, da jeg så at det ikke var noen parademarsj videre, selv om det på kartet så lett ut.
Først var det å komme seg ned mot sør. Det gikk ikke, og jeg måtte langt vest, før jeg endelig fant en rute. Nå var lysforholdene heldigvis brått blitt mye bedre, og humøret steg. Så var det å ta seg over Mannsbergvatnet. Dette viste seg å være kraftig regulert, og jeg følte meg ikke 100% trygg der jeg krysset vannet, og holdt god avstand til utløpet i sør, der det var åpent vann. Tankene på hva Aleksander må ha tenkt, da snøen brast under føttene hans på Tjørnholstind, meldte seg igjen hos meg, men jeg skjøv dem bort. Dette kunne da ikke være så farlig...!!! (?)
Laaang retur
Ferdig med vannet pustet jeg likevel litt lettet ut, og tok ut gps-kurs på bilen: 6,7 km! Heldigvis var klokka bare rundt 18, og det var en del nedover bakker som ventet. Jeg prøvde å utnytte terrenget så mye som mulig, men det var begrenset hvor godt dette lot seg gjøre, både pga mangel på snø, bratthet, og skredfare. Likevel, da jeg nådde hovedveien gjensto "kun" 3,8 km.
Jeg satte fra meg ski og staver i veikanten, mest fordi jeg ikke hadde smurning med meg, og fordi jeg begynte å bli litt sår bak på helene på tross av gnagsårplaster. Så var det å traske i vei langs asfalten. Været var nå blitt bra, og jeg kunne jo nyte utsikten av sol på toppene og pent vær. Jeg ringte fruen og hadde en lang samtale mens jeg gikk, men likevel falt denne rusleturen noe lang. Spesielt raskt gikk det ikke, heller, men etter en tre kvarter nådde jeg da endelig bilen. Deilig - det er ordet! Og godt alt gikk så bra som det gjorde.
Benutzerkommentare