Nordmannviktinden (16.05.2015)

Da var det endelig 17-mai. helga og fem av oss hadde planer om å leie en sjøbu på Spåkenes i Kåfjord. Tim og Johanna hadde allerede vært på hytta en dag før jeg, Elise og Petter skulle dra dit. Det jeg ikke hadde fått med meg var at jeg skulle få æren av å sove på sofaen i stua siden det var bare 2 soverom. Fredag kveld fikk jeg ikke legge meg til etter midnatt og sov ganske lite, så jeg var rimelig trøtt og sur da jeg våknet kl.5.30 på lørdagen. Ikke den fineste start på helgen egentlig. Det var fortsatt skyet da, så det ble en forholdsvis sein start. Jeg hadde opprinnelig håpet at vi skulle få til en ordentlig Lyngentur i helga, men stemning for å kjøre til vestsiden av Lyngen var ikke særlig høy, så valget falt på en kortreist tur til Nordmannviktinden like ved Olderdalen. Vi startet turen fra øverst i boligfeltet ca.kl.11. Da hadde skyene forsvunnet og sola skinte godt.

Våren har tydeligvis kommet ganske tidlig til Kåfjord og ski måtte tas på sekk fra parkeringsplassen. Tipper at vi måtte komme oss godt over 400moh før vi traff på sammenhengende snø, men det var en god sti som gjorde det litt enklere å gå, ellers ville det vært mye krattskog i fjeset for oss! Vi fulgte elvedalen opp til ca.500 moh og her vurderte vi om vi skulle ta den venstre renna og følger ryggen opp til toppen, eller fortsette i en nordøst retning, mot den bratte vestflanken like under toppen. Vi visste at vinden hadde blåst skikkelig kraftig de to dagene i forveien og det hadde gått et par våtsnøskred på sørøstsiden av fortoppen, så vi tenkte at det skulle bli lurt å gå opp den kortere renna til venstre og så ikke tilbringe så mye tid i skredutsatt terreng. Så det vi gjorde. Elise brøytet hele veien opp renna, men etter ca. 100hm la vi merke til at fokksnøen i denne renna var av tvilsom kvalitet og virket ikke å sitte godt på underlaget. Deretter prøvde vi å holde god avstand mellom hverandre på kryssingene og ikke bruke allverdens tid på å komme oss ut av renna. Vi alle konkluderte med at det ikke fristet å kjøre ned samme veien under sånne snøforhold. Alternativet var å følge ryggen tilbake.

Fra toppen av renna (ca. 750-800moh) var det bare å følge sørvestryggen videre. Terrenget var småkupert og ville vært ganske enkelt å legge spor oppover hvis snøforholdene hadde vært bedre. Det var bare betongføre eller vindpakket snø og jeg valgte å bruke skarejern mesteparten av turen opp ryggen. Det gjorde det veldig vondt i ankelkulen på min høyre fot, spesielt da vi måtte gå på skrå. Det var slett ikke min dag i dag. Var glad å treffe litt mykere snø på topp-platået og her tok vi en liten pause. Heldigvis var det nesten vindstille og vi kunne nyte utsikten mot østsiden av Lyngenhalvøya. Alltid fantastisk å se Lenangstindane og drømmer meg tilbake til den fine turen jeg hadde der i 2013. På turen tilbake fulgte vi omtrent samme rute som vi gikk opp men holdt oss mer til ryggen for å unngå at vi måtte kjøre ned renna. Litt synd for det kunne vært ganske artig å kjøre ned denne renna synes jeg. På ryggen var det ikke så ille og vi fikk kjørt masse bra vårslusj på noen bratte partier. Den eneste ulempen var at vi ikke fikk komme oss tilbake til den flotte stien vi brukte på turen opp. Det gjorde at vi måtte finne en vei gjennom den forferdelige krattskogen helt ned til bilen. 300-400hm med krattskog er ikke moro men det gikk likevel greit (og sakte) til slutt. Hadde vært en interessant tur iallefall. Takk for turen Elise og Petter!