24 herlige timer i Loen - Via Ferrata, Lavvo, Kano mm... (05.06.2015)

Via Ferrata Loen

Fredag 5 Juni hadde Anne og jeg den store glede av å være Via Ferrata-førere for våre venner Hilde, Trond Arne og deres 3 barn Oscar, Amund og Ludvig. Helgen hadde vært reservert lenge, og det var knyttet stor spenning til om drittværet kunne ta en pause akkurat DENNE helgen. Så meldte Yr at drittværet faktisk hadde tenkt å ta en pause på fredag, så da satset vi alt på den meldingen. Anne dro tidlig fredag inn i Lodalen og rigget opp lavvo slik at alt var klart da turen var over. Vi andre kom ned fra Sunnmøre i halv-to tiden.

Etter å ha parkert 2 biler på Oppheim (med en hund i hver bil) la vi i vei (14:10) opp den nye anleggsveien. Da vi kom til der stien begynte stod det at stien var stengt pga. vedlikehold, men heldigvis hadde vi oppdaget dette på forhånd og Anne hadde ordnet dispensasjon. Det hadde vært GANSKE KJIPT å måtte snu her! Etter hvert kom vi til innsteget til klatreruten. Her salet vi på utstyret og Anne og jeg gikk gjennom en del tommelfingerregler for klatringen. Alle (også inkl. mor og far) var spent på hvordan guttene ville takle klatreruten. Min. aldersgrense er 12 år og Ludvig var 12 år og 2 uker. Oscar hadde selverklært høydeskrekk mens Amund virket ganske ubekymret.

De første lengdene gikk ganske så greit. Vi sendte Amund i front, fulgt av Ludvig, så meg (veldig tett på Ludvig), Oscar, Anne, Hilde og Trond Arne. Det viste seg å være en god strategi. Amund spratt opp som en apekatt og avslørte en naturlig talent for dette. Ludvig hørte på alle gode råd jeg kunne gi ham og imponerte meg stort før det hadde gått 5 minutter. Oscar bet tennene sammen og klatret helt utmerket...

Det er fint at man får litt oppvarming før C og D (vanskelighetsgrad) rutene begynner. Den første veggen kan skremme noen og enhver og enkelte steder må man rett og slett bare dra seg opp ved hjelp av armstyrken. Og i dag var det spesielt glatt etter mye regn. Alle så ut til å ha funnet rytmen selv om Oscar var tilbakeholden med ovasjonene og Ludvig stadig vekk lurte på hvordan i alle dager skulle komme seg opp HER. Jeg kunne ikke hjelpe for å la meg imponere STORT av guttene. Amund - som klatret så ubesværet som det kan få blitt. Ludvig - som hadde utfordringer vi andre ikke hadde, pga. lengden. Og Oscar - med sin høydeskrekk. Jeg regnet førøvrig med at Anne og Hilde koste seg glugg i hjel mens Trons Arne nok måtte konsentrere seg litt i de råeste partiene, men at han koste seg han også var jeg ikke i tvil om.

Neste utfordring var Gjølmunnebrua (120 meter lang). Jeg hadde vondt i foten og spurte Anne om hun kunne være støtte for de som ville over. Amund var først ut, men var mer enn fornøyd etter et like stykke. Han syntes nok det var i luftigste laget. Så gikk Anne og Hilde helt over, hvor de snakket litt med vedlikeholdsarbeiderene på andre siden - en av dem en kollega av Anne i SNO. Nestemann ut var Ludvig som definitivt skulle over og det var en ganske KRY gutt som kom tilbake. Trond Arne hadde ikke lang nok slynge og var fornøyd med å ha gått et stykke utpå. Jeg sto over, mest for å spare tid og fot. Jeg har tross alt vært over noen ganger før...

Så var det siste veggen som gjensto. Vi kjente noen få drypp av regn men det ble ikke noe mer ut av det. Denne delen av ruten var våtere enn de lavere partiene og kombinasjonen av vått berg og søle under skoene gjorde ruten enda mer utfordrende enn vanlig. Men alle kom seg veldig greit opp dette partiet.

Så gjenstod transportetappen OPP til Hoven og NED fra Hoven. Det var en del snø over 700 meter, men stien var godt nedtråkket og lett å gå. Guttene fikk inspirasjon til ablegøyer...

For min del ble nedstigningen ganske smertefull, men med tanke på hvor fornøyde de andre var hadde jeg det egentlig så fint som man bare kan ha det...

Hele turen tok 5t:45min og de fleste kjente nok at de hadde vært på en ordentlig fjelltur. Det var for øvrig to SVÆRT glade hunder som ble sluppet av sine respektive biler. STOR gjensynsglede. Karma var så trøtt at det tok et minutt før hun skjønte hva som hadde skjedd...

CAMP Lovatnet, 5/6

Så bar det langt inn i Lodalen og til campen som Anne hadde satt opp ved Lovatnet - nær der man kjører opp til Bødalsætra. Første prioritet var å få seg et bad. Alle - bortsett fra Oscar (som var forkjølet) og Anne hoppet uti. Den lave temperaturen i vannet (maks. 5-6 grader) medførte en del hyling som tydeligvis stresset Karma. Trond Arne og jeg var enige om at det var instinktet å redde guttene som gjorde at Karma bjeffet. Ludvig turte derimot ikke gå på land fordi Karma bjeffet så Karma måtte fjernes i hui og hast.

Etter å ha skiftet var det tid for grilling - pølser og spare ribs. Det var så herlig å nyte livet der og da og vi innså vel at det er ikke utviklet et vokabular for sådanne stunder. Så bildene får tale for seg selv. Da klokken ble 01:00 kom regnet og det var vel egentlig tid for å ta kvelden...

CAMP Lovatnet, 6/6

Det er egentlig lite som slår lyden av regn på teltduken når a) man er inne i teltet og b) man ikke skal på fjellet neste morgen. Jeg både sovnet og våknet til lyden av regn og om morgenen flyttet vi bålet inn i lavvoen. Trond Arne og Anne var frokostsjefer og serverte egg og bacon. Himmelsk!

‹

›

Etter frokost dro Trond Arne, Ludvig og jeg på en liten kanotur inn mot Kjenndalen. Med tre mann i en liten kano og litt bølger i vannet var kravet til ro i båten ABSOLUTT. Spesielt med tanke på temperaturen i vannet...

Kjenndalen

Så var det tid for oppbrudd. Familien Aglen satte kursen for Olden mens Anne og jeg dro inn i Kjenndalen. Anne skulle gjøre noen observasjoner i Kjenndalen i Statens tjeneste og jeg gledet meg til et kjært gjensyn med VAKRE Kjenndalen! Etterpå tok vi lunch på Kjenndalstova før vi stoppet innom Sande Camping og takket varmt for å ha fått lov til å ha campe på drømmeplassen som Sande Camping eier. Etterpå gikk turen tilbake til Sunnmøre. Hele oppholdet var på ca. 24 timer, men pga. innholdet føltes det som jeg hadde vært på ferie...

Jeg ønsker å rette en STOR takk til Anne som organiserte så mye, og til "the Aglens" for en aldeles fantastisk tur. Det var en spesielt en STOR glede å gå sammen med Amund og Ludvig og fornemme den genuine gleden de utviste over å være ute i naturen. Dette er gode fjellfolk i emning! Og hvis ikke Amund begynner å klatre på ordentlig må jeg ha en alvorsprat med foreldrene. Vi har ikke råd til å miste slike talenter. Og jeg håper inderlig Oscar har knekt høydeskrekk-koden...