Camp Saubu, Ringebufjellet - Store Kvia (20.06.2015)  

Gode tradisjoner er bra, og spesielt når de er så trivelige som de årlige teltovernattingsturene Morten og jeg har med barna et eller annet sted i fjellet. I 2014 var vi på Venabygdsfjellet, i år havnet vi noe lenger sørøst, på viddene mellom Ringebufjellet og Goppollen. Jeg hadde nemlig studert kartene på jakt etter Oppland PF-250-topper som både Morten og jeg manglet, og som samtidig kunne være fine turer for barn. Det førte oss opp til Saubu, langt inne på fjellet blant voler og myrer.

Vi møttes på Fåvang, og kjørte opp til Søre Brekkom hvor det ble grusvei og bom med avgift på 70 kroner for Saubuvegen. Godt skiltet mot Saubu flere steder. Etter å ha kjørt gjennom setra Stortann delte veien seg, og det var ny bomavgift på kr 40,-. Dette må være for de som kommer fra Goppollen-siden, for vi hadde jo allerede betalt for Saubuvegen fra andre kanten. På oppslagstavla hang det en beskjed om at vegen var stengt ved et sted jeg ikke husker navnet på. Auda, kunne det virkelig stemme? Vi kjørte innover i håp om at det ikke gjaldt nå lenger. Og det gjorde det ikke! Litt før Saubu hadde det nylig vært en fonn som sperret veien, men denne var nå brøytet og veien var bar og fin. Grusveien inn til Saubu var i meget god stand. Jevn og fin uten noen hull. Ved Saubu var det stor parkeringsplass til mange biler.

Mange gode teltplasser ved Saubu. Flatt terreng, og mange åpne plasser blant klynger med einer. Vi fikk opp telt og lavvo drøyt 50 meter fra bilene, godt under vår maksgrense på 100 m. Glimrende sommervær, med lettskyet og god temperatur. Det ville bli en fin tur til Store Kvia (1350), som var dagens mål.

Stien gikk rett forbi teltleiren, og i begynnelsen gikk den mot Ø/NØ. Bred og fin, med både forbikjøringsfelt og krabbefelt. Store Kvia (1350) kom tidlig til syne, der den lå 5 km unna. Det virket ikke så langt, men synet bedrar på disse viddene. Den svære toppvarden var også synlig. Ganske snart delte stien seg, og vi gikk mer i nordlig retning.

Til å være langt ut i juni, var det mange snøfonner igjen, men med den gode temperaturen smeltet det nå unna. Bekker var overfylte, og søkk i terrenget fylt med vann. Et sted gikk stien rett ut i et ganske stort tjern og dukket opp på andre siden. Man måtte nesten ha svømt for å komme over, og det var rimelig uaktuelt. Tydelig at dette tjernet var midlertidig. Vi rundet på en snøfonn på ene siden. En elv rett før måtte krysses via en stor fonn som lå over, noe som ofte føles som risikosport. Holder brua, eller ikke…

Tross monotont landskap hvor man går og går uten at målet ser ut til å nærme seg, holdt barna motet oppe. Selv minstejenta i følget på 8 år, som hadde tett nese og sår hals, vandret på uten å klage noe særlig. Vet ikke om jeg hadde vært like positiv med en fersk forkjølelse i kroppen… 10-åringene Linn Therese og Julie gikk mye og skravlet seg imellom og hadde tet en periode. Mot slutten, da det gjensto rundt 100 høydemeter, dro Frida (8) og Morten ifra foran, og Frida fikk æren av å være først bort på den flotte og enorme toppvarden. Stas det for den minste i turfølget.

Store Kvia (1350) er utvilsomt en super utsiktstopp! Man ser langt i alle retninger, og det som fanget synet sterkest var de kritthvite Rondane. Mer hvite enn midt på vinteren jo. Jeg har sett mange bilder av Rondane midtvinters, og da har det som regel vært langt mer stein å se. Jotunheimen var også usedvanlig vinterlig langt der borte. Nesten uvirkelig at vi nå var få timer unna sommersolverv.

Vi ble lenge på toppen. Nydelig vær og flott utsikt, og vi hadde god tid. Barna brukte fantasien som vanlig, og åpnet butikk hvor de solgte mobiltelefoner. Steiner som kunne ligne telefoner. Begrenset kundegrunnlag der på Store Kvia, men Morten var engelsktalende kunde og jeg en kunde med sære behov.

Etter hvert ble sola mer borte, og da ble ønsket om å rusle ned igjen mer påtrengende. Vi gikk nesten samme rute ned igjen, dog noe lenger mot nord i starten. Returen gikk også veldig fint, men selvsagt virket det drøyt for små bein. Jentene gledet seg veldig til det som ventet etter fjellturen, nemlig bålkos i basecamp. Et av hovedmålene ved denne teltturen.

Det ble en lang kveld rundt bålet, med grilling av pølser for sultne mager. Etterpå var det «boksen går», og små og store krøp rundt blant einer og vierkratt på jakt etter en ubevoktet boks. I dette tilfellet en flaske. Utpå kvelden kom det i tradisjon tro noen regndråper, men denne gang så få at vi nesten kunne telle de. Vi ble sittende ute til klokken nærmet seg tolv. Herlig med disse lange, lyse sommerkveldene til fjells. Også helt greit var det at myggen ikke hadde funnet veien til fjells ennå. Den var langt mer plagsom for de som befant seg lavere på Østlandet denne helgen, hørte jeg av noen som var og padlet på Fjorda, vest for Randsfjorden.

Flere bilder: