Fra Vardahaug til Lærdalsfjorden, via Glipsfjellet (19.07.2015)

Pga. litt laber værmelding og egne observasjoner som samstemte med meldingen var planen i dag kun å besøke Hovden (1312 moh) fra Vardahaugbrua på Aurlandsfjellet. Eller "brui". Lærdølene må ha Oslogutten unnskyldt. Men etter hvert som vi gikk ble været bedre og en ny plan ble klekket ut: hva med å gå helt ned til fjorden?

Men la meg spole tilbake. Først gikk vi opp til stølen Vardahaug, som vi har besøkt en gang før. Den gang gikk turen til Stora Grånosi (1566 moh). Fra Vardahaug tok vi en nordlig kurs rett mot Hovden (1312 moh) - en ekte pf100 topp på Glipsfjellet som det heter utover ryggen. Det ble mye ur og litt snø men det var fint å gå. På Hovden tok vi en liten rast og fergesvela ble hentet ut fra sekken. Yum...

Planen om å gå ned til fjorden hadde et usikkerhetsmoment - nedgangen fra Glipstølen. Ville vi finne den? Det ville være temmelig trasig å måtte labbe helt tilbake til Vardahaug - samme vei. Vi bestemte oss for å gå til Såta (1307 moh) - neste topp langs ryggen. Derfra skulle Anne ringe en kollega som vet det som er å vite om Lærdalsfjella.

Vel fremme på Såta ringte Anne sin kollega Rein-Arne som kunne opplyse at den stien kunne vi trygt velge. Glimrende nyheter! Vi var temmelig ivrige på denne turen i stedet for å labbe tilbake til Vardahaug. Vi satte nå kursen mot Hesthovd (1296 moh), hvor vi fant mye pent å se på i horisonten rundt oss...

Fra Hesthovd satte vi kursen mot Glipstølen. Terrenget ned fra fjellet var så-som-så. Mye glatt mose og uggent kjerr.

Ved stølen gresset ei søye og et lam, og her fant vi også en trimpost som ble signert. Nå var det liten tvil om at vi ville finne en vei ned, og rett nedenfor hyttene så vi et rødt merke. Det hadde vært TOTALT out of the question å prøve å finne en vei ned dette stupet uten merket sti.

Stien ned var helt glimrende. Brimkleiva var den lokale varianten av Trollstigen og man kunne fort bli litt svimmel av alle svingende. Radig gikk det også. Dottene i øra måtte stadig blåses ut. Tankene gikk til svunnen tid da folk måtte opp og ned her av helt andre grunner enn friluftsliv. "Stakkars, stakkars hest!" rakk jeg å tenke før bena forsvant unna meg på et glatt berg. Det skal riktignok mer enn et lite sva til for å få denne karen på baken, men jeg bestemte meg allikevel for å være en smule konsentrert. Å gå "lukt utføre" var ingen opsjon her...

Til slutt kom vi ned på veien mellom Aurland og Lærdal og det var en lettelse. Jeg hadde for lengst døpt stien for "Knesperrvegen" og livet på asfalten var noe lettere. Nå hadde vi snaue 3km foran oss på veien og de gikk radig. Den opprinnelige planen hadde vært å ringe Lærdal Taxi, men da Anne snakket med Rein-Arne hadde han tilbudt seg å skysse oss opp til Vardahaug. Da vi var 200m unna fjorden tok Anne opp mobilen for å ringe ham. Det ringte -EN- gang og plutselig var han der. Han hadde tydeligvis regnet seg til når vi omtrent ville være nede. Snakk om timing!

Rein-Arne inviterte oss på kaffe og det takket vi selvsagt ja til. Det er alltid hyggelig å besøke han og familien på den idylliske gården ved Lærdalselva. Karma fikk leke seg med Pan og en annen liten fersk krabat her i verden som ikke dukket opp på hundeskolen den dagen de lærte om underkastelse og forsiktig framferd. Når det er sagt så var det nok den yndigste valpen jeg har sett siden første gang vi så Karma...

Rein-Arne og Berit inviterte oss også til å bo på stølen deres dersom vi skulle til noen topper oppi der, og i løpet av et par minutter hadde vi klekket ut en plan som innebar Nordnosi, Reinsnosi, Hånosi, Hestehovden, Høganos og Stødnafossen - på en helg. Som jeg gleder meg allerede!

Og jeg blir mer og mer forelsket i Lærdalsfjellene...

Andre bilder fra turen: