Toppen av Rogaland (02.08.2015)

Vassdalseggi

Vi ankom Haukeliseter ganske seint på kvelden. Det var et stykke å kjøre fra Haugastøl og ned hit, men det var en flott kjøretur. Stoppen og tittet på Vøringsfossen da vi kjørte forbi den. Spektakulært syn.

Værutsiktene var ikke det beste for neste dag. Det var meldt regn om morgenen, men det skulle lette utover dagen. Vi sov derfor lenge etter gårsdagens tur og tok en deilig frokost og noen bakevarer på bakeriet ved siden av DNT-hytta. Nam-nam.
Vi tok en prat med kjentfolk på Haukeliseter mens vi ventet på været. De kunne fortelle at det var ca 11 km fra Haukeliseter til toppen, men du kunne kjøre litt lengre bort og spare en kilometer. Det som også gikk an var å kjøre ned til Kjelavatn, padle over det og så gå på toppen. Da var marsjen bare 6 kilometer til toppen. Med to slitne barn var det det siste alternativet som fristet dem mest. Far gikk ut om monterte Ally-kanoen som vi la på taket på bilen.

‹

›

Vi var ikke avgårde før klokken var 13.
Vi kjørte til demningen på Kjelavatn og fant et båtutslipp der. Det var riktignok sperret av ei diger snøfonn, men vi bar kanoen over den og ned på vannet. Padleturen var litt utfordrende. Det var til dels mye vind som kom inn fra siden. Vi valgte derfor å holde ganske nært land mens vi padlet som en ekstra sikkerhet. Nå er Ally-kanoen veldig stødig, så det var ingen problemer.
Vi gikk i land ved elveutløpet som kom ned fra Vassdalen og Lisledalen. Der var det greit å gå i land og parkere kanoen.

Vi gikk først et lite stykke langs T-merket løype til vi kom til broen over elven. Deretter fulgte et sauetråkk som gikk opp langs ryggen på nordsiden av elven fra Lisledalen. Litt sånn av og på ledet den til merket sti som kom fra Haukeliseter. De møttes noen hundre meter før vi kom til vannet. Vi hadde lest på andre turrapporter at det var mulig å komme seg over elva ved utløpet. Der var det ganske mye vannføring og Karoline er ikke den som hopper lengst. Vi valgte derfor å benytte oss av snøen som falt sist vinter og gikk over ei 4 meter tykk snøbro som lå 50 meter nedenfor utløpet.

Da vi hadde kommet over på andre siden tok vi en rask lunsj med brødskiver og solbærtoddy før vi fortsatte rundt vannet. Her gikk snøfonnene skrått ned i vannet hele veien, så et fall her kunne ha blitt en våt affere. Nå var det riktignok ikke bratt og hardt nok til det i dag, men vi fortalte iallefall barna at det var et mulig utfall hvis de ikke gikk pent. Greit å gi dem noen hint om farer de skal være obs på når de går på egenhånd. Da vi hadde passert vannet skrådde vi opp fjellsiden. Jeg kunne se vardene et stykke nedenfor oss, men det var veldig greit å gå der vi gikk også. Det var ingen tydelig sti etter at vi hadde passert vannet, så det er nok benyttet flere ruter opp her. Vi kom inn på vardestien da vi kom til bratthenget. Her var det ikke så mange alternative ruter å gå opp, så det var et naturlig samlingssted. Barna gledet seg til å komme ned her igjen for det var ei bratt snøfonn som flatet ut nedover. Her skulle de skli når vi kom ned igjen.
Herfra var det også spor etter andre som har tatt turen også. Det var tydelige fotspor oppover snøen og til og med skispor.

Da vi nærmet oss toppen av ryggen mistet vi også all sikten. Det var glimtvis utsikt, men ikke lenge nok til at jeg rakk å ta opp kameraet for å få et bilde av den. Det gikk greit å følge stien oppå ryggen for det var godt med varder mot toppunktet. Det var mye snø på ryggen også, men det gikk greit å holde kursen over snøflekkene. Fra du kommer opp på ryggen til toppunktet er det ca 1,5 km å gå. Jeg tok da fram gps-koordinatene på klokka for å kunne fortelle barna hvor langt det var igjen. Spørsmålet dukket opp omtrent hver 100 meter.
Klokken 1810 stod vi glad og fornøyd på toppen. Da hadde vi brukt drøyt 4 timer fra vi begynte å gå. Sikten var fremdeles fraværende, men vi var enig om at det var kult å være her. Barna synes det var morsomt å stå i hvert sitt fylke og hilse på hverandre.

Nedover gikk det adskillig raskere. Barna løp og trillet nedover bakkene. Da vi kom til den bratte bakken som barna hadde gledet seg til å skli ned var de helt i ekstase og ville helst være her å skli resten av kvelden. Dessverre hadde foreldrene planer om å rekke middagen på Haukeliseter som hadde siste bordsetting kl 2100. Vi travet videre ned lia til kanoen vår.

På vei nedover kom også godværet som Yr hadde meldt tidligere på dagen. Det var blikkstille vann som møtte oss på padleturen tilbake til bilen. Da tok vi korteste vei over vannet. Vel framme fikk vi tingene i bilen og kanoen på taket, kjørte raskeste vei til Haukeliseter og var framme tre minutter over ni. Klar for deilig middag.