Høgvagltur (24.08.2003)
Geschrieben von mortenh (Morten Helgesen)
Besteigungen | Midtre Høgvagltinden (2.066m) | 24.08.2003 |
---|---|---|
Vestre Høgvagltinden (1.967m) | 24.08.2003 |
Rundtur på Høgvaglmassivet
I dag skulle jeg og Julia prøve oss på en kort tur sammen i høyden før vi reiste hjem til Skrauvtål for raskt å pakke om før ferien i Pyreneene.
Vi hadde ikke kommet lenger enn til bandet mellom Kyrkja og Høgvaglen før foten til Julia som hun hadde forstuet på Dyrhaugsryggen to uker tidligere begynte å murre. Vi ble raskt enige om å dele oss. Julia gikk tilbake til Leirvassbu for å vente der, mens jeg fortsatte bortetter den flotte stien langs Øvre Høgvagltjernet. Det var en nydelig dag å være i fjellet på. Morgenlufta var frisk og kjølig. Det hang ennå en del fuktige skyer igjen rundt toppene, men tendensen var positivit og det var også mye blå himmel og sol.
Jeg krysset bekken mellom Høgvagltjerna. Skjønt bekk og bekk, den var i alle fall stor nok til at jeg ble våt på fotan i det jeg, i mangel på bedre alternativ, hoppet over på en gressvokst tue. Tua trodde jeg var en bevokst stein, men under var det bare luft, unnskyld vann, og da gikk det som det går noen ganger: Våt fot.
Videre bar det opp morenelandskapet mot fronten på den nordligste av Høgvaglbrean. Som over alt denne sommeren var det trist å se hvordan varmen sakte men sikkert tynner ut breene. Her var det intet unntak og kartet kan allerede tegnes om. Høgvaglbrean har jeg nesten alltid opplevd som snødekte. Nå var de, som alle andre breer i området fri for fjorårssnø, utelukkende med firn og blåis fremme i dagen. Lyden av smeltevannet som rant nedover bretunga gjorde nå vondt i sjela.
Stigningen videre var ikke bratt, men vekselvis blankskurt fjell og løse stein i en slags terrasselignende forordning, slik at jeg måtte klyve litt innimellom. Jeg måtte over et par mindre høydedrag før jeg stod ved foten av hovedtoppen. Her møtte tåka meg og geleidet meg vennlig helt til topps. Utrolig hvor kaldt det blir når man blir fanget i en tåkesky som kastes inn over fjellet med nordavinden. Det ble et kort opphold på toppen før jeg forsiktig vandret videre mot Vestre Høgvagltind på det våte steinene.
Nede på bandet mot Vestre Høgvagltind var det et lite bretjern i kant av breen, som forhåpentligvis ga noen flotte bilder. Tåka hadde lettet og nå var det stort sett sol og nydelige utsikter. Utsikten bort på Raudalstindane var særdeles flott, med den urørte Simadalen under meg og Alvbreen og Kristenbreen bratte og oppsprukne oppover flankene mot toppene. Sjogholstind var også uvanlig spennende fra denne kanten.
På vei opp mot Vesttoppen (Nordre ville vel vært et mer passende navn dersom man ser på kartet) gikk det veldig tungt. Den gode formen var som vanlig helt fraværende og jeg pustet og peset som en hvalross, men opp kom jeg. Det ble en god pause på toppen hvor jeg bare nøt å være til og de herlige fjellene som omga meg på alle kanter.
Tilbake ville jeg gå nordøstryggen ned fra Vestre. En nedgang jeg var litt spent på, fordi den hadde sett ganske bratt ut i profil. Bratt var den, men det gikk veldig greit å komme seg ned. Det var nesten værre gjennom et større området med fremsmeltet morenemateriale som jeg måtte gjennom før jeg kom inn på en sti som førte nedover mot Leirvassbu. Denne stien var faktisk merket med røde L'er men kan umulig ha ført noe lenger enn til brekanten. Er det noen som vet hva slags sti dette er?
Jeg møtte et polsk ektepar på denne stien. Kanskje de hadde forvekslet den med den t merkede DNT stien. I alle fall kom jeg ned på DNT stien et kort stykke før Gravdalsveien.
Det hadde vært en kort, men flott tur. Ikke spesielt teknisk eller fysisk krevende, men full av herlige utsikter og vakker natur. Med det varierende været hadde jeg i tillegg fått et bredt spekter av inntrykk. Anbefales!
Benutzerkommentare