Hovsnebba via Tjuvstigen (07.11.2015)

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der!

Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt.

Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba.

Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp!

Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.