Svalbard 2013 dagbok: Dag 12: Camp 10 - Longyear. Og Isbjørn (03.05.2013)

Dag 12: Fra Camp 10 på Boltonbreen til Longyearbyen, og isbjørn ved Tempelfjorden

Fortsettelse fra Dag 11: Camp 9 i Gipsdalen - Camp 10 på Boltonbreen. (Hele turrapporten begynner her)

Vi våknet opp i passet på toppen av Bolton- og Burn Murdochbreen og det var vår siste dag på ski på denne ekspedisjonen. Vi lå på ca. 540 moh og skulle ned til Tempelfjorden, krysse den og så vente på transporten vår ved Fredheim.

Det var et nydelig vær da vi la i vei ca. 10:15 etter å ha pakket ned teltene. Jeg kommer til å huske Camp 10 som den aller fineste teltplassen, selv om nok Camp 5 ved Gallerbreen hadde tronet øverst om bare været hadde vært bedre.

Jeg tok pulken som jeg og Geir Åke hadde delt på å dra gjennom hele turen, men Geir Åke hadde KLART flest trekkdøgn. Jeg hadde 0 erfaring med pulk FØR denne turen men kan vel si at jeg er blitt ganske fortrolig med den. Man må bare finne ut av den rykk-og-napp greia så går det seg til. Det gikk også greit i nedoverbakkene mot Tempelfjorden.

Stemningen i laget var svært god, men vi var også skjerpet. Nå nærmet vi oss sjøen og da måtte vi være forberedt på at vi kunne møte isbjørn. Vi kunne også se at det begynte å komme inn skyer så det som var Plan A - retur via Rabotbreen med gjennomsnittlige transportetapper på 20km om dagen - ville nok vært en dristig plan. Her var vi uansett "home free". Når vi først kom ned til fjorden ville Fredheim være kun 8,6km unna og vi lå en dag foran skjema.

Endelig! Isbjørn!

Rett før vi kom ned til fjorden kom en scooterpatrulje fra "Noorderlicht" - en skonnert som fungerer som et slags turisthotell og som har ligget her en del år. Patruljen kunne meddele at det lå en binne med 2 unger på isen, samt at det var observert en hannbjørn i området. De ville forsikre seg at vi var bevæpnet. Det var vi jo selvsagt.

Hannbjørnen var helt klart den jeg bekymret meg mest over. Vi antok at binna var mest opptatt av ungene og at vi kunne krysse fjorden uten "tildrageligheter". Men en hannbjørn var noe annet. Vi kunne se binna og ungene et lite stykke øst for skuta, samt en liten klynge snøscootere på behørig avstand. Antar det var en del kameraer som gikk varme der ute...

Vi besluttet å holde en kurs vest for bjørnene og skuta, og gå tett på rekke og rad for å se mest mulig fryktinngytende ut. Da vi nærmet oss skuta hadde binna blitt lei av alle forstyrrelsene, tok med seg ungene og la i vei utover fjorden. På kryssende kurs med oss. Vikeplikten gav seg naturlig...

Det var ikke akkurat plagsomt å vente på at veibanen ble klar. For det første hadde jeg aldri sett isbjørn før og for det andre så var jeg jo på litt av et sted! Seler lå spredt hist og pist og alle med en rømningsvei klar. Det kan ikke være bare greit å være sulten isbjørn her oppe...

Bjørnene fikk skikkelig fart på seg etterhvert og kysten ble klar. Bokstavelig talt. Vi fortsatte vår kryssing og dreide etterhvert sørvest langs land. Det ville nok ikke gå mange ukene (om noen) før det ville være risikabelt å krysse her - med tanke på isen. Det var en våte partier etterhvert som vi måtte omgå.

Klokken 14:35 ankom vi Fredheim. Stemningen var upåklagelig. En fantastisk skitur var over og vi hadde nådd de viktigste målene våre. Det var nå ca. 25 minutter til vi skulle bli hentet.

Men våre sjåfører dukket ikke opp til avtalt tid. En telefonsamtale gav informasjon om at de ville bli en del forsinket. Det var bare å slå seg til ro eller få tiden til å gå på et vis.

Så kom de til slutt - rett før kl. 18:00. De hadde 3 scootere, 2 sleder og en vogn som de kalte "Prinsessevognen". Den så ikke komfortabel ut men jeg meldte meg frivillig til å sitte i den. Omtrent samtidig kom binna og de to ungene med kurs rett mot oss. Petter, Helge og Geir Åke satte seg opp med sine respektive sjåfører mens jeg smatt inn i vogna. Vi kjørte noen få meter unna før vi stanset for å nyte dette mektige synet.

Sjåførene ville ikke ha bjørnene der. Den binna hadde visstnok knust alle vinduene på Fredheim noen uker før, så nå var det bare plexiglass der. Men Fredheim kunne være et folksomt sted til tider, med grupper på vei inn og ut. En sulten bjørn og mange turister KAN teoretisk være en dårlig kombinasjon. Et rifleskudd ble fyrt av. Bjørnene skvatt til, forflyttet seg noen meter men vendte raskt tilbake til hytta, hvor binna snuste interessert overalt mens ungene lekte.

Så fikk vi altså se isbjørn! Jeg hadde ikke lenger telling på hvor mange timer jeg hadde stått ute om natten og speidet etter dette dyret, og nå fikk jeg se de på nært hold og med tilsynelatende uten fare for konflikter av noe slag. Dette øyeblikket var verdt alle plager med hodepine, gnagsår, vond fot, søvnmangel, milevis i blindføre. Det var verdt alt det der og mer til.

Til slutt gav bjørnene seg av, og vi gjorde det samme. Vi hadde 49km foran oss til Longyearbyen og det gikk så det kostet. Livet bak i Prinsessevogna var egentlig helt for jævlig. Jeg er helt sikker på at jeg var like mye i luften som jeg var på setet. Men takket være møtet med bjørnene smilte jeg fra Fredheim og helt frem til Longyearbyen. En slede veltet og utstyret lå strødd overalt men tilsynelatende uskadet. Resten av turen gikk uten uhell og vi ankom Longyearbyen 20:45.

Turen var over ett døgn før planlagt og vår reservasjon på Basecamp gjaldt først NESTE natt. Heldigvis fant vi oss et hotell oppe i Nybyen og etter å praiet en taxi som fikk kjørt oss og alt utstyret opp tok vi kvelden.

Fortsettelse: Siste dag i Longyearbyen