Skitur i Jotunheimen (28.02.2016)  

På mandag skulle vi på tur med Vilde Marie og Lars i Jotunheimen. Men så sa pappa at det skulle bli finere vær på søndag, så han ville vi skulle reise i forveien. Vi stod opp og reiste klokka fire midt på natta og kjørte veldig langt, men heldigvis fikk jeg sove litt.

Venke skulle også være med. Det syntes jeg var litt bra, siden vi skulle gå langt inni fjellet på bre og sånn, da var det en ekstra voksen. Det tok veldig lang tid å komme til fjellet og først klokka 10 kunne vi begynne å gå.

Det var ganske mange skyer og sånn og litt lite snø. Spiterstulhytta var stengt, men vi fikk lov å gå på do der.

Mens vi gikk oppover kikket vi på de fine blå istårnene på Eventyrisen og etter en stund så kom vi endelig frem til breen. Har hadde vi pause på en liten benk og tok feller på skiene, drakk varm saft og spiste brød og sjokolade. Nå skulle vi begynne på breen. Det gikk oppover oppover oppover og det var masse snø der, så vi måtte tråkke spor. Vi byttet på å tråkke spor. Jeg prøvde litt jeg også, men det var kjempetungt. Et sted passert vi noen ishauger som stakk opp av snøen.
Vi gikk og gikk og det føltes aldri som vi kom til slutten av breen. Pappa sa vi skulle ta ny pause når vi var på toppen av breen, men på slutten ble snøen veldig dyp og det gikk sakte, sakte. Eeeendelig kom vi opp. Brus, brød, sjokolade og sure godteriting. Det var godt. Nå kom også sola for fullt og vi så fine topper på alle kanter. Spesielt en veldig spiss en foran oss som pappa sa het Store Bukketinden.

Klokka gikk alt for fort, så vi måtte forte oss videre. Først ned en lang bakke i snøen. Her tryna jeg og fikk alt fullt av snø: iiiiiiskaldt!!! Og så skulle vi begynne med den borterste toppen. En liten tulletopp, men topp er topp. Og så den neste, men så måtte vi gå langt oppover igjen, og både jeg og pappa begynte å bli veldig slitne og nå skulle vi på den tredje toppen. Vi brukte ikke navn på toppene vi kalte de bare ener'n toer'n, treer'n, firer'n og så videre. Egentlig hadde jeg håpet vi kunne få kjempemange topper, men det var superslitsomt med all den løse snøen, og det tok langt tid, så vi kunne ikke gå på så mange. Opp på treern var det litt skummelt syntes jeg. Det var så langt ned på begge kantene, men det gikk greit når pappa gikk rett bak.
Ned fra toppen fikk jeg lov å ake ned en veldig bratt bakke, men det var så mye snø der at jeg ikke kom fremover likevel. Jeg måtte dytte meg nedover. Rart!

Opp til firern var det ikke så skummelt, men en veldig bratt snøbakke. Venke syntes det var litt skummelt, men hun var kjempeflink og klart det såå bra.

Nå begynte det å bli kveldslys og seint, og jeg hadde sagt til pappa at vi ikke skulle komme ned seinere enn klokka seks. Men så var det en topp igjen som var så dumt å la bli igjen da. Jeg fikk velge, og så ble det til at vi gikk mot femmern. Det var veldig slitsomt opp denne snøbakken også, men nå var jeg motivert siden jeg ville rekke den. Så jeg fortet meg først opp til toppen. Akkurat omtrent da sola gikk ned. Det var helt fantastisk fint.

Nede på breen byttet jeg til slalomsko, men pappa somlet veldig med å pakke så det var nesten mørkt da vi begynte å kjøre. Venke hadde gått litt i forveien siden hun ikke er så glad i å kjøre nedover. I starten var det litt ekkelt å kjøre, men så gikk det kjempebra å lage svinger. Det var bare dumt at jeg var blitt superkaldt og at jeg ikke så nesten noen ting. Ned breen gikk det kjempefort. Men pappa sa at Venke ikke hadde hodelykt, så vi la igjen hodelya vår på en stein til henne, og så begynte vi å kjøre nedover i mørket. Vi så nesten ingenting så vi måtte kjøre sakte og jeg frøs og frøs og ville bare hjem akkurat da. Men jeg skjønte at vi måtte bare fortsette selv om jeg hadde litt lyst til å legge meg ned. Endelig så vi lys på Spiterstulen, men jeg syntes de aldri kom nærmere. Men til slutt kom vi frem og jeg var kjempelykkelig for å være ved bilen igjen.

Broren til Vilde hadde blitt syk, så vi fikk beskjed om at de ikke kunne komme likevel, så da bestemte vi oss for å reise hjem dagen etterpå, men først dro vil en hytte på et sted som heter Strind Gard. Der var det kjempekoselig og vi koste oss og jeg fikk igjen varmen. Venke spiste middag med oss før hun reiste og så sov vi helt til halv åtte og kjørte hjem igjen.

Kart

Startzeitpunkt	28.02.2016 10:04 (UTC+01:00)
Endzeitpunkt	28.02.2016 19:36 (UTC+01:00)
Gesamtzeit	9h 31min
Zeit in Bewegung	5h 59min
Pausenzeit	3h 31min
Gesamtschnitt	2,6km/h
Bewegungsschnitt	4,1km/h
Entfernung	24,3km
Höhenmeter	1.287m