En taffeltravers og et løvehode (17.04.2016)

Har man en uke til rådighet i Cape Town, bør en tur på Table Mountain stå høyt på listen. Jeg hadde på forhånd skaffet meg boken «Table Mountain Classics» av Tony Lourens, «A guide to walks, scrambles and moderate rock climbs», og dette viste seg å være en perfekt bok for turplanlegging. Boken beskriver alle ruter med stort spenn i vanskelighetsgrader hvor rutene er gradert A–E, hvor kort fortalt A er fottur, B og C klyving og D og E klatring. I tillegg opererer forfatteren med X-rating, hvor rutene gis 1-3 X’er avhengig av lengde og seriøsitet. Traversen over Devil’s Peak og Table Mountain som en sammenhengende tur pekte seg ut som et fristende prosjekt.

April i Cape Town er høst, men fremdeles er det behagelig varmt med over 20 grader på dagtid. Søndag 17.april 2016 var det meldt bra vær, og et turfølge på 3 personer tok taxi fra Camps Bay hvor vi bodde til Rhodes Memorial på andre siden av byen hvor turen skulle starte. Ved 9-tiden la vi av sted på grusveier og stier opp den nordøstvendte skråningen, og ankom etter ½ time Kings Blockhouse hvor ruten Mowbray Ridge begynte, den skulle lede oss opp til Minor Peak som er fortoppen til Devil’s Peak. Ruten var gradert B/XX i guideboken. Vi fulgte en godt merket sti opp til lookout hut på ca. 600m. Herfra ga veien videre seg selv langs en morsom egg som førte oss opp til Minor Peak (820m).

Stien videre opp på Devil’s Peak, gradert til A+/XX, var også tydelig og lett å følge der den skrådde oppover mot venstre slik at vi rundet like oppunder toppen på østsiden. Ca. 3 timer etter start var vi på toppen av Devil’s Peak, 1001 m, med flott utsikt i alle retninger, ikke minst mot nordveggen av Table Mountain hvor vi skulle opp. På toppen møtte vi andre fotturister som hadde gått opp normalveien fra the Saddle på motsatt side.

Vi fulgte nå denne stien ned i sadelen mellom Devil’s Peak og Table Mountain, tok av fra stien og fulgte en mindre tydelig sti kalt Knife Edge oppover mot ruten Ledges, gradert C/XX, som leder opp til topp-platået på Table Mountain. Her i sadelområdet var det vindstille og trykkende varmt, og vi skjønte at vi hadde med for lite drikke. Kafeen på øvre kabelbanestasjon skulle bli redningen i dag.
Ledges følger noen hyllesystemer opp mot venstre i følge guideboken, men det var ikke alltid lett å skjønne hvor ruten gikk, og et par steder gikk vi antakelig feil da det her ble brattere og mer utsatt enn vi hadde forventet, så vi sikret med tau. Vi sto så etter hvert like under toppstupene, og var usikre på hvor Ledges fortsatte. Det er flere korte klatreruter som leder opp til topp-platået, og vi tok sikte på en renne kalt Chockstone Gully gradert til D/XX. Men i det vi skulle begynne klatringen møtte vi et par på vei ned fra fjellet, de hadde kommet ned lenger øst, og vi skjønte da at vår rute Ledges fortsatte enda noen meter langs fjellet mot øst. Her fant vi en bratt og utsatt renne som førte oss opp på topp-platået. Det var relativt gode tak, men med vått og glatt gress innimellom var det en utsatt passasje som vi valgte å sikre da en utglidning ville vært fatal. Deretter var det en kort og grei tur til toppvarden på Table Mountain, Maclear’s Beacon 1084 m, som ligger helt øst på platået, Eastern Table.
Topp-platået ligner et norsk viddelandskap, lett kupert med lave busker. På god sti var det en kjapp tur over platået til øvre kabelbanestasjon på Western Table.

Nå var det tid for rehydrering, og sparkling water, cola og øl kom raskt på bordet. En av oss hadde nå fått nok, og tok kabelbanen ned, mens vi to andre gikk litt tilbake og ned normalveien Platteklip Gorge, en god sti som slynger seg ned en stor kløft i fjellet. Vi fulgte stien til vi nådde ned til Upper Contour Path, en sti som går langs nordsiden av fjellet, denne fulgte vi vestover, vi passerte under kabelbanen, og nådde fjellets vestlige hjørne i det solen forsvant ned i Atlanterhavet.

Vi fulgte stien ned til Kloof Corner og videre ned til Kloof Nek, bandet mellom Table Mountain og Lion’s Head. I mørket gikk vi så bilveien ned til hotellet i Camp Bay hvor vi var fremme ved 20-tiden etter en 11 timers særdeles flott fjelltur.

Etter et par strandager var det tid for en tur på Lion’s Head. Dette er en frittstående mindre topp på 669 m nærmere sentrum av Cape Town. Dette er den mest besøkte toppen i Sør-Afrika, så det var all grunn til å velge en annen rute enn normalveien Circular Route. I guideboken var det beskrevet en lite brukt rute Southeast Arete gradert til C/X som så spennende ut.

Ruten starter på samme sted som Circular Route, på bilveien mot Signal Hill, og onsdag 20.april tok vi en taxi hit. Etter noen hundre meter på grusvei tok vi av på en brattere sti som førte direkte opp til sydøsteggen hvor ruten startet. Vi fant Wally’s Cave, en stor hule som vi passerte i nedkant, og fulgte noen hyllesystemer som ledet oss opp på oversiden av hulen. Ruten var dårlig merket, men vi fant en tydelig renne som ledet bratt opp, og vi skjønte at det var her vi skulle gå da vi litt opp i renna fant rester etter slynger. Det var gode tak hele veien, så vi følte ikke behov for tausikring. Etter renna ble eggen slakere, og resten av turen til topps var grei klyving. Fra toppen var det en eventyrlig 360 graders utsikt til byen og Table Mountain. Og også her stiftet vi bekjentskap med klippegrevlingen, som vi også hadde sett på Table Mountain. Den lever bare her i Afrika og i Midt-Østen.

Vi fulgte den vanlige veien Circular Route ned, og da kom den velkjente tåken sigende innover, flaks at vi rakk turen før den kom.

Fra Kloof Nek fulgte vi stien gjennom parken The Glen ned til Camps Bay.
Siste par dager av oppholdet leide vi bil og besøkte vingården Rosendal, men det er en annen historie.