Geitfonnegga-Indreeidshornet (13.09.2009)

Jeg satt på med Jan Petter til Stordal fredag kveld. Det var planen at vi endelig skulle treffe Tore og Helene og overnatte på et sel i Herdalen. Dagen etter var det meninga å gå over Geitfonnegga og over til Indreeidshornet, toppen Tore har kunnet se fra stuevinduet i hele oppveksten, men ikke vært på til nå.
Etterpå var det meninga å gå over en egg som kalles Varegga.

Lenge har det vært prat om å endelig få tatt en sunnmørstur, men i lengden blir det stort sett bare preik. Det skyldes jo at arbeidslivet forsyner seg grovt av tida vår, pluss at det er veldig langt til Sunnmøre. Men på grunn av trivelige kjentfolk i både Stordal og Eidsdal har jeg på mange måter fått en viss tilknytning til landsdelen. Og Sunnmøre er jammen en flott landsdel.

Etter ei trivelig natt i det lille selet i Herdalen kunne vi konstatere at regnet hadde slutta og skyene i ferd med å forsvinne. Men det skulle vise seg at de ikke løste seg fullstendig opp før det nesten ble mørkt igjen langt utpå kvelden.

Vi kjørte mot Geiranger og starta å gå fra rett før øverste del av den såkalte Ørnevegen. Med brukbar sti gikk det lett oppover, og snart var vi i steinura oppover mot Geitfonneggi. Det ble endel artig prat oppover, pluss litt mimring om min Geirangertilværelse de to somrene jeg jobba som bomvakt. En jobb jeg selvsagt aldri gjør en gang til! Bedre å være i Geirangertraktene med kun fritidssysler i blikket.

Ryggen over Geitfonnegga var brei og stort sett veldig lettgått med tanke på underlaget. Vi tok noen småpauser, og Tore kunne fortelle om at dette faktisk var et gammelt ulykkesområde, en tsjekker hadde visstnok falt utfor et stup her i 1993. Han må ha gått i skodde, for det er ikke akkurat utsatt her oppe. Men fin utsikt derimot, bortsett fra den forbaskede tåka som absolutt ikke ville gi slipp på toppene fra 15-1800 moh. Skårene lå der bare som en grå ullaktig vegg enn så lenge. Dette fjellpartiet fascinerer meg! På baksiden vet jeg fra bilder i den nyeste Oppturboka at Dyrdalen er spesielt flott, og området der kunne fint glidd helt naturlig inn i Jotunheimen.

Etter en kort etappe kom vi oss endelig på selve Hornet. Her ser man rett over Eidsvatnet og rett bort på huset til foreldra til Tore. Utrolig nok hadde visst mora hans sett vinkinga fra den 1562 meter høye toppen.

Det var løs og småekkel ur ned fra Hornet, men desto enklere opp mot Varegga. Jeg gledet meg til en aldri så liten egg, mens Tore sa jeg burde grue meg. Det som skjedde var iallfall at Helene nærmest småløp nedover egga og innimellom stoppet for å godsnakke med Tore for å få han helskinnet ned. Det ble endel grimaser og små setninger som tydet på skrekkblandet fryd. Tore sa til slutt til Helene at det er litt av ei pyse hun har finni seg Laughing Men det er ikke alle som hadde fiksa de to verste partiene av den egga. En ting er den harde forumkjernen og diverse lurkefolk og andre som slekter på dem, noe annet er gjennomsnittsbefolkninga.

Etterpå var det bare en parademarsj nedover til riksveien. Jeg forsto nå at siden vi ikke rakk ferja til Stranda fra Liabygda så kunne jeg bare glemme Skjåkfjella neste dag. Gruet meg spesielt til å skuffe Nils, men neste år skal vi jammen ta igjen det tapte Exclamation Smile Jeg fikk heller være til stede der hvor jeg faktisk befant meg. Og Eidsdal er virkelig stedet sitt det!
At mora til Tore ventet på oss med hjemmelagde kjøttkaker og hjemmelagd karamellpudding var prikken over ien.

Så får vi håpe at vi kan ha en tradisjonstur til Sunnmøre hvert år for å holde kontakten og utforske nye områder og topper. Takk for turen!

Bilder: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=18034&highlight=