Utenfor komfortsonen på Svolværgeita (11.06.2016)

(9.juli: Lagt til noen flere bilder...) Sammen med: Chris (Christian König)
Dagen startet med et svært ras ved Higravtinden - sett fra E10
Vår opprinnelige plan for dagen hadde vært Higravtinden, men et kolossalt ras i vestflanken (ikke normalvei opp) tok pusten fra oss her på morgenen, og snøforholdene virket krevende. Raset er det største jeg noensinne har opplevd, og er verdt å dvele litt ved. Dessverre hadde vi ikke mobiltelefonene på oss, der vi sto og fylte vann ved en bekk nær E10. Et bulder startet høyt oppi sida, og det tiltok i størrelse og omfang. Etter et snaut minutt med snø- og steinras, kom det også noen kampesteiner store som biler drønnende nedover sida i enorme byks, og til slutt klippet disse kolossene ned bjørkekrattet som en ljå kutter grass. Det var et imponerende sku. Vi drøftet kort om det egentlig var trygt å stå der vi gjorde, og fant ut at vi måtte være tilstrekkelig langt unna. Opptrinnet varte nok i flere minutter, og vi sto lamslåtte og beundret naturens krefter. SÅ leit at vi ikke fikk filmet dette!!!

Svolværgeita - ikke en dårlig plan B!
Vi dro derfor til Svolvær, og fant parkeringslommene for stistarten fulle. Spurte en kar om å få stå ved husveggen hans, og det var ok. Pakket opp tunge sekker med klatreutstyr, samt vann og mat for en lang dag (vi hadde flere planer.)
Stien viste seg å være overraskende bratt og relativt krevende til en "vanlig" sti å være. Vi tok det med ro, og ved 200-m-koten svingte en umerka sti til høyre, som vi fulgte. Vi passerte en bekk og konstaterte at vi hadde båret en del vann opp hit helt unødvendig. Etter hvert bar det bratt opp til skaret nord for Geita, hvor det var mye folk.

Vi tok en god matpause i sola og kikket på klatrere på vei både opp og ned i skyggen av Geita. Et parti på 4-5 og en fører gjorde seg klare for å klatre, og jeg tok en snakk med føreren. De skulle gå en rute rett opp fra skaret, som innebar en svært krevende start på 5-tallet. Han hang opp taustige her, og forklarte at det deretter ble lettere klatring. Hva som bedre var; den ruta vi tenkte på (1910-ruta) kunne klatres uavhengig av dem, så vi kunne bare starte!

1910-ruta
Chris ledet an, og starten var solid 4-klatring, før han forsvant ut av syne. Etter en tid var det endelig min tur, (det var kaldt å stå stille i skyggen, og det trakk svært i skaret. Hjalp lite med solrikt vær da!) Klorte meg forbi opptaket og var såre fornøyd med å klare dette uten å benytte tauet. Men det var vedvarende krevende klatring for meg, og utsatt hele tiden, så jeg belastet armene altfor mye. Et utsatt framspring måtte rundes, og så befant jeg meg nederst i en svært trang skorstein 3 m under Chris. Jeg var utkjørt i armene, og gjorde et halvhjertet forsøk på å ta siste etappen nesten med det samme. Det gikk ikke!

Chris trener klatring et par ganger i uka året igjennom, mens jeg hadde EN skikkelig klatreøkt i FJOR sommer som eneste treningsgrunnlag. Forskjellen på ferdighetsnivå og utholdenhet var gedigen med andre ord! Helt kjørt i armene måtte jeg ha litt hvilepauser i tauet før jeg klarte å klore meg opp til standplassen, som var meget god.

Vi hadde nå klatret noe på skrå oppover mot høyre (vest) en snau taulengde. Nå skulle vi i større grad traversere mot venstre (øst). Starten var litt kinkig, og Chris brukte en del tid, for å få satt en skikkelig sikring, før han smøg seg over svaet og forsvant så rundt hjørnet. Kort tid etter hørte jeg "standplass", så dette var en ganske kort taulengde. Jeg ba om stramt tau og benyttet dette ukritisk for å svinge meg over svaet; hadde ikke krefter til å prøve en mer etisk tilnærming. Deretter ble det lettere - heldigvis - men hele tiden utsatt som fy. Standplassen rundt hjørnet var meget god, men fortsatt i skyggen, og her satt det to andre karer og hakket tenner og ventet på å få klatre til topps på hornene.

Jeg gikk et par meter til (usikret) opp til øverste hylle, hvor det var litt bedre plass. Var mer komfortabel nå, og så ventet vi en stund. Det var noe hopping og greier der oppe, og utålmodigheten meldte seg. Chris begynte å bli skikkelig kald, så jeg ba ham fortsette opp til skaret mellom de to horna og sette seg i solen i alle fall. Vi spurte ikke de andre om dette, og måtte nå vokte oss for kluss med tauet, da en kar kom på rappell ned over hodet mitt. Chris satt godt i sola, og etter litt tid ble det min tur til å bli kald!

Nå forsvant sistemann på standplassen oppover, og snart kunne Chris fortsette ut til høyre og rundt og opp på det høyeste hornet (det vestre). Jeg hørte han snakke masse med guiden der oppe, og ble litt utålmodig igjen: Hva skjedde? Kunne jeg komme?

Så var det klart! Igjen et litt krevende opptak, men ikke så eksponert. Brei beinstilling og svasko var nøkkelen. Samtidig hørte jeg det duret av noe som fløy oppi lufta, men fikk ikke sett hva det var. (Chris fortalte at det hadde vært en drone.) Oppi skaret fikk jeg et kort glimt av sola, før jeg rundet hornet mot høyre. Kom nå ut i vinden og sola igjen, og med 150 m fri sikt rett ned i kirkegården under meg. Det er da man ønsker seg bøttetak, men det var det begrensa med de siste meterne. Igjen utenfor komfortsonen, Andersen! Chris satt komfortabel på toppen, sikret med et par kiler i en liten sprekk. Jeg fant ingen bøttetak lenger, og måtte pent stole på fingertak og grunne lister, friksjon og balansekontroll før jeg klatret opp. Puh!

Vanvittig utsatt rappellfeste
Det var dårlig med plass til begge to, og jeg følte ikke for å ta av meg rumpetaska og fikle med mobilkameraet. Og hopping? Det var ikke en gang et snev av fristelse! Det var mer enn nok for meg å prøve å komme meg ned til den vesle hylla som vendte mot det andre hornet. Deretter bøye seg ned og utfor, for å få tak i den vesle kjettingen som utgjorde rappellfestet. Aldri har jeg opplevd maken til utsatt rappellfeste! Hengende i en slynge i denne kjettingen, med knærne som støtte mot det loddrette fjellet, skulle jeg nå sikre Chris. Det tok litt tid innen jeg var noenlunde komfortabel med stillingen, og Chris flirte og lo, og sa at om jeg hadde forslag til alternativer, var det bare å komme med dem!

Når så Chris var forankret i samme feste - et sted der man bør være gode venner, så tett som man må stå - var det å begynne å fikle med tau og greier, og komme seg ut i rappellen. Endelig ute i tauet gjorde det meg ingenting å seile nedover ca 7-8 meter til den solide standplassen. Her var det fullt opp av flere folk og ulike nordiske språk summet. Chris kom deretter ned, og klargjorde tauet for siste rappell, og forsvant så utfor. Jeg fulgte på, og jammen var det en lang rappell. Tauet nådde akkurat ned, så bare den siste distansen var 25 meter. Ut fra dette kunne vi slå fast at Geita måtte ha mer enn 20 m i pf, som inntil nå var registrert.

Fløya og Djevelporten
Etter 3-4 timer med klatring og venting i kø, gjensto en del av dagen, og vi ville sjekke ut stitråkket oppover fra skaret direkte mot Fløya. Det var bratt og etter hvert dukket det opp et meget krevende punkt, som jeg ikke ville forsere uten sikring. Chris mente han så et rappellfeste i overkant av renna her. Vi gadd ikke å begynne med tausikring og greier nå, da alt var pakket ned i sekkene, og fordi vi ikke visste om det ville vente flere krevende punkt, så vi returnerte et stykke, før jeg oppdaget et tråkk som ledet ned bratte gressbakker mot nord.

Snart kom vi inn på merket sti, og da satte vi igjen sekken min, og fylte denne med klatreutstyr. Lette til beins kunne vi fortsette opp til SV-ryggen på Fløya. Her stoppet merkinga, men en tydelig sti ledet videre opp mot toppen:

Et kort utsatt klyveparti (gulgrønn trekant) - og så var vi på toppen.

NÅ tok jeg fram mobilen og tok et panorama:

Til slutt ned til den artige Djevelporten, med den fastkilte blokka. Vi var begge utpå denne selvsagt.

Dessverre ble det ikke tid til å utforske den artige Frosken, da jeg var redd for å få migrene om vi strakk turen enda lenger.

På returen gjenkjente vi ikke helt stien, og sleit litt med å finne sekken vi hadde lagt igjen. (Nok en gang, Ole-Petter; hvorfor ikke ta et waypoint på gps-en?) Det viste seg at den hvit- og blåmerka stien går parallelt i terrenget her et stykke, som del av en rundtur. Videre på mange sva, som neppe er så hyggelige i vått vær, ned til den siste bratte delen av stien til bilen.

Her er noen bilder tatt med telelinse av Geita, sett fra ulike vinkler nede i Svolvær seinere: