Spåtind (25.06.2016)

Kramperussetur til Spåtind

Russebilen jeg var på for 3 år siden har siden russetida hatt en tradisjon om ha en tur sammen hver sommer. For to år siden ble det en tur på Galdhøpiggen, i fjor gikk vi via ferrataen i Loen, og i år endte vi på en tur på hytta til familien til Kristoffer. Den ligger ovenfor Gausdalen, like nord for Synnfjell. For å få oss ut i fjellet endte vi opp med å gå til Spåtind på lørdagen.

Vi kom oss ganske seint opp etter en sein kveld i godt lag. Etter mårrakaffen og frokosten satt vi i gang og kjøre mot Feplassen. Det vi ikke visste var at i dag var årets hendelse oppe på Synnfjell i gang: Kuslippet på Lenningen. Da vi kjørte forbi her var det helt stappfullt av biler, og den var korkdannelser overalt. Midt i kaoset kom en uheldig mann med foliert bakrute til å rygge rett inn i støtfangeren vår, og det endte med en god pause mens vi skrev skademelding. Heldigvis la mannen seg flat, og det ble, etter omstendighetene, ganske hyggelig stemning. Etter å ha informert eierne av bilen (Simens foreldre) om hendlesen, fortsatte vi mot Feplassen.

Været var flott, og vi satte i gang oppover fjellet. Da vi hadde kommet et stykke oppover stien, snudde vi oss og fikk se Jotunheimen for første gang på turen. Rett og slett et fantastisk skue, og jeg kjente at jeg fikk lyst til å gå alpine turer. Da vi litt senere også så Rondane, der jeg hadde vært tidligere i uka, ble lysten enda større. Jeg tenkte at jeg får sjansen seinere i sommer, og nøt turen videre. Et par spurtoppgjør, et mellom Simen og meg, og et mellom Kristoffer og Even, satte oss litt tilbake formmessig, men det var bare morsomt. Forøvrig vant Simen og Even.

Da vi kom opp på toppen, gikk jeg rett til siktskiva oppe på toppen. Denne hadde Jonas vært med å lage da han jobbet i Tronrud, og han kunne bekrefte at han fortsatt kjente den igjen da jeg sendte han et bilde. Hadde jeg hatt bedre tid på toppen, kunne jeg brukt timesvis bare med å stå å se på skiva. Mot Jotunheimen stakk Storen seg spesielt ut. Den stakk, med noen andre Hurrungane-tinder, opp gjennom skylaget som dekte området. Snakk om blikkfang! Samtidig siktet jeg meg inn mot Gaustatoppen, siden en fjelltur på Østlandet uten å ha sett Gaustatoppen er bortkastet. Den kunne sees som en bitteliten kam nede i en dal på et annet fjellmassiv. Vanskelig å få øye på, og uten siktskive ville jeg ikke sett den.

Returen gikk samme vei, annet enn en liten avstikker innom siktskiva på høyde 1197. Denne hadde virkelig forfalt, og var egentlig helt ubrukelig. Utsikten var dog ganske bra herfra, men ikke bedre enn fra Spåtind. Vi endte et stykke nord for parkeringa da vi kom ut på veien, så vi fikk oss en liten kilometer med jogging for å avslutte turen. For å ende det hele spiste vi taco og dro på pubkveld på Værskei Kro. Takk for turen, Valhall 2013. YORO.