Fottur til Munkebu i Moskenes og utforsking av Munken (24.06.2016)

Hovedmålet var Hermannsdalstinden, men det var lurt å vente på opplett og også en fordel å dele den lange turen i to. Derfor tenkte jeg meg bare inn til Munkebu i dag. Fikk leie nøkkel til hytta (150kr per natt) ved turistinformasjonen i Sørvågen. De ba meg være nøye med å låse døra, da jeg ellers fort kunne få hytta full av utlendinger, som trodde det var fritt fram. De hadde flere triste episoder med store grupper av utlendinger som hadde tatt seg til rette i hytta, endog brutt seg inn!

Parkerte ved vest for Sørvågvannet og fulgte grusveien, snart opp på sva og ned over en klopp over en lite bekk. Den svære elva bekymret meg et øyeblikk, men forsvinner nok i et kraftanlegg eller noe...Borte ble den i alle fall.

Bra med folk, og sola kom fram og varmet godt. Ved NV-bredden av Stuvdalsvannet ble det overraskende bratte sva, og kjetting var montert her. Senere fulgte et svært gjørmete parti, før den merka stien brått svinger høyre, og deretter nordover opp sørryggen på Djupfjordheia. Stien går ikke helt oppom toppen, men det gjorde selvsagt jeg.

Deretter bar det ned til Munkebu, hvor jeg installerte meg, spiste litt, og så banka det på døra. En dame fra Bergen ville gjerne titte. Klarte ikke å la være, og åpnet døra, og i kjølvannet av henne fulgte 3-4 engelsktalende; alle dundret inn med fjellsko i stua, og så skulle de låne donøkkelen. Jeg lovte meg selv å ikke låse opp for flere, og holde med "skjult" i hytta om mulig.

Utforsking av Munken
Det var noe sol og ettermiddagen var fortsatt ung, så jeg ville gjøre som det sto i turguiden; å ta en tur opp på Munken. Fulgte en sti kort mot nord utenfor hytta, før jeg skar av oppover i terrenget. Stor var overraskelsen da jeg et minutt etterpå kom inn på en tydelig sti! (Det var nok den samme som jeg hadde fulgt like før.) Denne greie men noe bratte stien ble fulgt til topps, et svært tydelig tråkk i snøen på toppen viste meg at dette var turistenes stopp, men det var slettes ikke høyeste punket! Dette var PBE-et jeg i ettertid har opprettet som Munken N-2.

Jeg fulgte så en noe utsatt rygg sørover til Munken Nordtopp, noe på snø - og her fantes ikke spor i snøen. Litt klyving, og så var denne i boks. Men det store blikkfanget var høyeste punktet her oppe, og den så alt annet enn lett ut:

Jeg ble stående lenge og granske flanken, mens skyene kom og gikk. Fordi jeg ikke fant noen løsninger i virvaret av mulige traverser og renner, og heller ikke visste om noen rute opp, og uten tausikring, lot jeg toppen være. Tåka kom da også etterpå og kunne virkelig lagd en vanskelig situasjon for meg.

Gikk noe tilbake og ned på snø og rundet toppen enkelt ved foten i vest. Det var to lavere topper/pinakler å sjekke ut på SØ-egga. Den nærmeste og høyeste kom jeg meg nesten opp på, men et MEGET utsatt sva med mose og en stripe gress turte jeg ikke traversere, og bak dette var det vanskelig å se hvor vanskelig det ble de siste 2-3 meterne.

Den lavere og sørligere pinakkelen kom jeg meg opp på etter et bratt klyvepunkt med gode tak. Nå så jeg snart ingenting i tåka, og det var like greit å komme seg ned til hytta igjen. Fant noen snøflater å følge ned igjen.

Merket T-sti til Munkebu. Sti opp til Munken nordtopp (N2)også.