Mjølkedalspiggen og Sagi med nye venner (14.08.2016)

Sagi-traversen er en rygg jeg har siklet på lenge, luftig klyveterreng uten altfor mange høydemetre mellom toppene er midt i blinken for meg, så når Morten foreslo det som turmål var jeg ikke vond å be – naturligvis i kombinasjon med Mjølkedalspiggen, kan jo ikke legge igjen topper som må tas en annen gang heller, det får være grenser!

Meteorologene hadde varslet finvær på søndagen, så da pakket jeg sekken, stilte vekkerklokka på fire og forberedte meg på en lang morgendag. Våknet egentlig ganske uthvilt og kjøreturen oppover Valdres gikk glatt, mener jeg telte 8-10 biler på veien som skulle samme retning som meg i løpet av 28 mil. Kjøringen i Koldedalen gikk imidlertid rolig, den krøtterstien er egnet til å utfordre både dempere, hjul og oppheng. Trygt inne ved bommen ble det hilserunde, Morten og hans datter Linn Therese har jeg gått turer med før, mens Jørn hilste jeg kort på når jeg var på Soleiebotntindene i juli -08. Else Mari skulle bli et nytt og hyggelig bekjentskap på denne turen.

Drøyt kvart over åtte var vi ferdig pakket og klare til avmarsj. Småkaldt i lufta så det ble langbukser, jakke og vanter. Skydottene lekte rundt fjellmassivene, men det var blå himmel i massevis så dette tegnet til å bli en nydelig dag. Vi krysset elva på veien og tok den vanlige, merkede løypa nordover i retning Uradalsvatnet. Lettgått terreng dette så her var det anledning til lett bli-kjent-prat om tidligere turer og andre bravader. Rett øst for Snøggeken kikket jeg lengselsfullt opp mot Falketind og den bratte veggen ned mot breen hvor Pioneer-ruta går opp på høyresiden. Falketind er reisemål allerede neste uke, så det er alltid noe å glede seg til. De andre i selskapet begrenset fotoutstyret til lette mobiler som lå i lomma, mens jeg ønsket å bruke speilrefleks oppbevart i foto-veska. Dette resulterte i at hver gang jeg ønsket å ta noen bilder havnet de andre noen hundre meter foran meg, som jeg deretter måtte forsøke å gå inn igjen – og jeg tok noen hundre bilder. En skikkelig intervalløkt skulle dette bli.

På vei innover mot moreneryggen som ligger sør for Uranosbreen er det flere bekker og småelver som må steingås. Dette gikk stort sett fint, men Linn Therese ble litt våt på beina. Alle i turfølget mitt gikk med staver og vi kom da inn på fortreffeligheten av å gå på tur med gåstaver. Jeg har aldri omfavnet den praksisen, men de øvrige var særdeles begeistret for slike hjelpemidler når man må balansere på mer eller mindre stødig stablede steiner uti en våt elv. Og i terrenget for øvrig for den saks skyld! Moreneryggen gikk også fint, en første forsmak på skikkelig motbakke og litt høyere puls. Dermed ble det umiddelbart litt lettere påkledning på de fleste. Vi fulgte deretter grusrenna som har delt smeltevannet fra Uranosbreen i to og tok inn på breen i sørvest-enden. Ingen av oss hadde tatt med stegjern, vi ønsket å spare litt vekt, tanken var at vi nok finner et rutevalg som ikke krever jern på føttene. Selv om blåisen kan være glatt er den ofte svært ruglete som følge av at skitt varmes opp og smelter små groper overalt på isen. Enkelte steder var det et tynt lag med blaut snø på isen og det var glatt, for øvrig gikk det fint uten stegjern i dag. Vi forserte ca 40-50 høydemetre og satte oss til på en utløper av Uranostinds’ østvegg som stakk opp av breen og fant frem nistematen. En litt lun plass skjermet fra bre-vindene fristet oss til dagens første måltid.

Nå skulle Uranosbreen til pers, så vi bandt oss inn i tauet og startet på oppstigningen mot breplatået. Relativt begrenset med sprekker her, og de sprekkene som fantes var delvis fylt igjen av nysnø fra forrige uke. Vi holdt oss stort sett på vestsiden av breen til den begynte å flate ut og vi traverserte gradvis i mer og mer nordøstlig retning. Brevandring på store åpne flater er, til tross for at vi alle er bundet sammen og avhengige av hverandre, egentlig en litt asosial greie. Det er håpløst å holde en fornuftig dialog gående når samtalepartneren er 7-10 meter foran eller bak deg, så da blir det heller til at man lar tankene vandre innimellom det som måtte være av korte beskjeder og instrukser. I dag var det egentlig bare kos, toppene på alle kanter strakk seg mot blå-hvit himmel, og selv om toppkrona på den stolteste toppen av de alle – Uranostind – fremdeles var innrammet av hvite slør, var det storslåtte omgivelser på alle kanter.

Over bandet mellom Uraknatten og Langeskavltind og ned i bassenget på toppen av Mjølkedalsbreen gikk det veldig greit og vi tok ut retningen mot bandet mellom Sagi og Mjølkedalspiggene. Vi ville følge en snørenne opp så langt vi kunne, før vi skulle ta inn på fjellet og følge dette opp til bandet. Jørn som var fremst i følget fikk jobben med å sparke trinn til oss andre. Selv gikk jeg bakerst og koste meg med ferdiglaget trapp, men jeg skjønte på Jørn at motbakken krevde både lårmuskler og høypuls. Men breturen gikk akkurat som planlagt. Vel «i land» var det bare å pakke ned tauet i sekken og komme seg opp. Siden jeg hadde tauet havnet jeg litt bak i feltet og hørte ikke hva de andre hadde planlagt av nye energi-inntak, så i full fart proppet jeg i meg en pepperoni-snack, en neve nøtter og noen drøye slurker med vann samtidig som jeg småløp opp bakkene. Resultatet ble host og hark og full stans. Hastverk er lastverk! Særlig når de andre hadde kastet sekkene og satt seg til med et nytt måltid rett oppi lia.

Vi tok oss tid til å kose oss litt med utsynet mot Sagi og utsikten videre nordover. Sagi er en fjellrygg som bærer sitt navn med rette, knudrete med masse småtopper bortetter hele eggen. Her på bandet hadde sikten retning Smørstabber og Galdhøpigg-massivet åpnet seg opp, og det var tydelig at det var en flott dag i hele Jotunheimen. Etter litt spising og fotografering, tok vi med oss det aller nødvendigste (les: fotoutstyr) og la igjen sekkene – vi skulle plukke dagens første topp; Mjølkedalspiggen, og deretter returnere samme vei. Vi ruslet rundt den lille fortoppen på ca 1940 moh på nordsiden og tok oss deretter ned på breen på nordsiden. Nedtaket til breen var bratt, men bare noen få meter og dessuten med gode tak. Mens vi satt «i køen» og ventet på vår tur, kjente vi hvordan det soloppvarmede fjellet bakte skinkene våre. Herlig! Dernest følger ryggen rett østover opp til Piggen. Den ryggen har imidlertid et klatreparti helt øverst, og siden omgåelsen til nord er såpass enkel valgte vi heller minste motstands vei. Altså ble det ut på breen i en bueform hvor vi forsøkte å holde høyden. Deretter var det inn på nordryggen til Piggen og så følge denne enkelt opp de drøyt hundre høydemetrene til topps. Og med «enkelt» menes uten andre vanskeligheter enn melkesyre og tung pust.

Drøyt klokka ett nådde vi toppen av Piggen. Som seg hør og bør koste vi litt med varden, tok en haug med bilder og gratulerte hverandre med en ny erobring før vi returnerte samme vei. Mjølkedalspiggen har et skammelig stort topp-platå til å kunne titulere seg med «pigg», her må noen som har ansvar for navnsetting av fjelltopper være sitt ansvar bevisst og foreta en revidering! Vi valgte et litt mer direkte rutevalg på breen tilbake til bandet for å slippe opptaket til fortoppen. Dermed kom vi litt lengre ned og fikk noen flere høydemetre før vi var tilbake ved sekken. Morten og Jørn tok seg tid til å springe opp på fortoppen, bare for moro skyld. Deretter var det bare å sale opp og fortsette på marsjen, denne gangen retning sørflanken til Søre Sagi. Det er bare drøyt hundre meter oppover, men det er likevel greit å ta det litt med ro. Ryggen opp er litt bratt så det er ikke dumt å konsentrere seg litt. Øverst i flanken opp mot den sørligste knausen begynner det å dra seg litt til og man må begynne å sondere terrenget etter enkleste rutevalg – det ikke vanskelig, men man kan ikke lenger bare ture frem uten hensyn lengre.

Helt sør på Sagi-ryggen er det en liten knaus som stikker opp og vi hilste raskt på den før vi ruslet videre mot Søre Sagi. Uproblematisk her, og vi nådde den sydligste to-tusen-metringen på Sagi ti på halv tre. Her ble det tydelig hvor uryddig Sagi-ryggen egentlig er, her snakker vi seks-sjuhundre meter hvor ingenting er beint, hverken i vertikal- eller i horisontalplanet. Før jeg kom opp hit trodde jeg at ryggen var noenlunde rett i nordvestlig retning, men i realiteten bukter den seg som en orm.

Det var tidlig avtalt at Jørn, som har vært på alle 2K-toppene før, og Else Mari, som kun går på topper med tretti meters skardybde, ikke hadde tenkt å være med på hele ryggen. De ville heller spare litt krefter til Langeskavltind som vi går forbi på returen til Koldedalen. Vi tok følge bortetter ryggen, opp og ned over småtopper og knauser, før vi kom frem til ryggens crux der ryggen smalner kraftig. Morten, Linn Therese og jeg fant frem tauet og forberedte oss på løpende forankringer mens de to siste rigget seg til med fotoutstyr og foreviget vår ferd over de vanskeligste partiene på eggen. Morten gikk først og satte kamkiler og slynger der det passet seg, mens jeg og Linn Therese gikk sammen bak i hvert vårt tau. På den måten var vi alle innbundet og sikret mens jeg kunne assistere Linn Therese ved vanskeligheter. Men bortsett fra litt peking og hjelp med å buksere tauet ut av karabinene etter hvert som vi passerte forankringspunktene, klarte hun seg aldeles nydelig selv. En tøffing, hun Linn Therese – jeg kjenner ingen andre skolebarn som er like høydesterke.

Vanskelighetene er på ingen måte umulige, det er drøssevis med gode steder å plassere hender og føtter, men det er smalt og stupbratt på begge sider – og det er laaaangt ned! Utfordringene består først av en egg på to-tre meter og deretter en kort hammer på et par meter som man må opp. Videre følger mer klyving av samme kaliber, totalt sett rundt 20-30 meter på eggen. Omgåelser er i praksis ikke aktuelt, det enkleste og eneste relevante rutevalget er å følge eggen på toppen. Men det er uansett mest moro uansett. Her koste vi oss alle tre!

Straks etter klyvepunktene kommer vi opp på Nordtoppen til Sagi. Mer varde-kjæling og fotos før vi enkelt ruslet ned og opp på sekundærtoppen med det treffsikre navnet «Nord for Sagi, Nord». Dagens fjerde og siste ti-metring for meg og Linn Therese, Morten har jo som Jørn rasket med seg samtlige på tidligere turer. Vi vendte tilbake til nordtoppen og tauet og startet på returen til de andre. Nå også tok Morten teten og la ut sikringsmidlene, Linn Therese fulgte rett bak – denne gangen på enkelttau, mens jeg håndterte taubremsen ned det første, bratteste partiet og deretter fulgte etter på løpende forankringer og ryddet fjellet bak meg. Ingen problemer ned igjen heller, og vi gikk glade og fornøyde tilbake til sekkene og returnerte deretter videre mot Sørtoppen. Linn Therese var her uheldig og snublet og slo hånda litt, men det gikk nok bra – ingenting alvorlig, bare litt vondt. Nede på bandet mot Mjølkedalspiggen fant vi igjen Jørn og Else Mari. Snaut to timer brukte vi tur-retur på Sagi, men de hvilende i turfølget hadde kost seg i solveggen og nytt medbrakt.

Uranostinden var blitt skyfri og varmen var påtakelig der vi fant lune plasser. Deilig i fjellet nå. Men vi skulle videre, så etter en liten passiar om Sagis fortreffelighet møtte sekk rygg og vi startet nedstigningen mot Mjølkedalsbreen igjen. Snøbakken la vi bak oss på få minutter der vi seilet ned bratta. Ute på breflaten var i alle skjønt enige om at tau ikke ville være nødvendig her. Breen virket sprekkfri her hvor vi skulle gå, dessuten hadde vi sporet vårt fra tidligere på dagen å følge. Begynte å kjenne at det var lenge siden forrige måltid nå og lårene ble raskt sure i motbakken opp mot Uranosbreen igjen, så jeg fant ut at Jørn og Else Mari skulle få lov til å gå på Langeskavltind uten meg. Det hadde aldri vært aktuelt om det hadde vært en ny topp for meg, men denne hadde jeg vært på før, så da fristet matboksen mer. I tillegg fristet Morten med nystekte pølser!

Vi skiftet litt våte sokker, tok på ekstratrøya og dunjakka og Morten fant frem gass, primus og stekepanne og disket opp med tur-gourmet (pølse i lompe) der vi satt i sørvestveggen til Langeskavltind og sugde til oss all varmen vi kunne få. Sola kom og gikk litt og det er kaldt å sitte rolig, så de solgløttene vi fikk var kjærkomne. Etter snaut tre kvarter kom de ned igjen fra toppturen og de fikk også smake pølse. Dermed var det bare returen igjen. Returen er på mange måter den kjipeste delen av turen, alle høydepunktene er oppbrukt, alle mål er nådd og det handler bare om å komme seg tilbake til utgangspunktet. Vi surra på oss bretauet igjen og kalde av ventingen ble vi enige om å småløpe for å få varmen. Jørn tok igjen teten som fartsholder og styrte oss med stø hånd tvers over breen, inn i sporene fra formiddagen og ned breen på vestsiden. 18.30 var klokka blitt når vi tok av tauet og pakket det ned for siste gang denne dagen, altså ca ti timer etter starten. Men enda var det ca fire kilometer med trasking tilbake til bilene.

Straks vi kom ned til smeltevannssjøene fra Uranosbreen tittet sola frem igjen fra skyene, denne gangen lavere på horisonten enn tidligere på dagen, og dessuten rett sørvest i åsynet på oss. En deilig retur inn i solnedgangen fikk vi altså. Returen gikk uten problemer på den vardede ruta mot Koldedalen. Morten viste seg som omsorgsfull far og tok sin datter på skuldrene over elva som renner ut av Uradalsvatnet for at Linn Therese ikke skulle bli våt igjen på føttene. Dernest var det bare å fullføre returen ned til Koldedalen. Snaut klokka åtte var en aldeles praktfull dag kommet til veis ende, fire nye topper på lista og nye tur-bekjentskaper har det også blitt. Snaut tolv timer på tur ble det denne søndagen. Bilturen hjem ble riktignok lang, med burgerstopp på Fagernes, parkerte jeg på gårdsplassen kvart på ett – akkurat passe gåen.

Noen flere utsiktsbilder til slutt