Alle gode ting er tre... (25.09.2016)

Startet hjemmefra ved 8-tiden, været var mest grått, men det var spådd håp om noe sol utover dagen. Kjørte til Skramstadsetra og parkerte på den innerste plassen ved Dølstjerneveien og la i vei oppover Fjellveien.

Et stykke opp på stien så det ikke lovende ut, men dagen var fortsatt ung. Jeg tok av til venstre på stien som kalles Raufjellsvegen, og krysset snart Dølbekken for andre gang, bekken så jeg bare som noen små oller, men det klukket muntert under torvtustene.

Fulgte nok stien vel langt, så ved skiltet som peker mot Dambua skar jeg rett sørover og var straks ved den lille varden. Det blåste friskt, så jeg ble ikke lenge.

Imidlertid hadde jeg tid til å undres om det var Hemsjøen eller Østersjøen som blinket i det fjerne.

Mitt neste delmål var Hemmelfjellet, og jeg tok kurs rett over dalen, plutselig fløy det opp fire-fem ryper som skrek ut sin forargelse, og straks etter tre til. Atter en gang over Dølbekken, det var lett og fint å gå oppover åsen. Kom inn på stien like ved toppunktet, og igjen kjente jeg vinden rive i klesdrakten.

Vel oppe på varden la jeg merke til noe hvitt som beveget seg raskt frem og tilbake på stien ved Dølfjellet, nysgjerrigheten ble vekket, og ved hjelp av kameralinsen fikk jeg svar på dette. Det kom et yngre par mens jeg var der oppe, damen spurte om hun kjente meg, hun mente hun hadde sett meg før, kanskje for mange år siden på Rena som hun sa, og selv om vi nærmest måtte rope til hverandre fikk jeg forklart at hun nok hadde sett meg rundt søppeldunkene på Torvet eller bak en gressklipper i Rena park.

Utsikten var upåklagelig, høstfargene er på plass, her ser vi nordover mot Horta.

Som neste etappe hadde jeg planlagt å gå østover til jeg kom ned på stien Hemmeldalsvegen, følge denne et stykke for deretter å følge en umerket sti som skulle ende opp ved setrene i Skynndalen, denne stien fant jeg aldri, så etter en stund bestemte jeg meg for å gå skauleis ned til skogsbilveien som går oppover langs Skynna.

Jeg hadde et håp om å treffe på nevnte sti, men dengang ei, nedover her var det både mørkt, bratt og ulendt. Greide likevel uten store vansker å karre meg ned til bunnen, tok et kvantesprang (altså et meget lite sprang) over Skynna og gikk veien opp til setrene.

Fra dette stedet fulgte jeg en blåmerket sti opp rundt Granfjellet og videre over de våte Pålsmyrene og fram til Pålstjennet. Skogens ro ble avbrutt av stemmer og barnelatter, snart fra den ene, så fra den andre siden. Oppe på toppen av Engulfsfjellet var det seks-syv mennesker, noen hadde gått fra Digeråsen, andre fra Skramstadsetra, men etter en liten stund hadde jeg toppen for meg selv.

Nå måtte jeg dessverre konstatere at minnekortet var fullt, og det siste bildet bærer preg av dette...
Stien ned til Kløvstadsetra gikk som en lek, der nede fant jeg en sti som ikke sto på kartet, den tok jeg sjansen på å følge, og snart var jeg ved Rostadsetra. Gikk så veien forbi Blikstadsetra og Tingstadsetra, deretter blåmerket sti ned mot Skramstadsetra.

Her krysset jeg nok en gang Dølbekken, denne gang på en flott trebro, og fikk tatt et bilde med telefonen. Ved Skramstadseter fjellstue ble jeg hilst velkommen av en falmet kokk på en pidestall, det så ut som han hadde stått ute en stund. Da gjensto bare det korte stykket opp Sætervollen og Fjellveien til bilen, og så var eventyret over for denne gang...