Vinterlig høsttur til Dovrefjell (30.09.2016)
Geschrieben von mortodeg (Morten)
Startpunkt | Snøheim (1.470m) |
---|---|
Tourcharakter | Hochtour |
Tourlänge | 46h 00min |
Entfernung | 42,4km |
Höhenmeter | 2.647m |
GPS |
Besteigungen | Bruri (2.001m) | 01.10.2016 |
---|---|---|
Store Skredahøe (2.004m) | 01.10.2016 | |
Nørdre Larstinden (2.075m) | 02.10.2016 | |
Larstinden (2.106m) | 02.10.2016 | |
Besuche anderer PBE | Snøheim (1.474m) | 30.09.2016 |
Det er noe eget med området rundt Snøhetta på Dovrefjell. En av mine første høyfjellsturer gikk hit, kanskje det er derfor. Majestetisk natur. Nesten ingen vegetasjon, bare stein. Digre fjell med høye stup.
Det var høsttur til Dovrefjell både i fjor og forfjor, så nå var det bare tre topper som ikke var besøkt: Larstinden, Bruri og Store Skredahøe. De var dermed målet for årets tur. Angjerd og jeg tok siste buss inn til Snøheim fredag kveld. Vi var de eneste som ikke gikk inn på hytta. I stedet vandret vi avgårde i mørket. Det hadde snødd tidligere i uka, og det snødde nå. Frisk bris midt i mot var det også, med innslag av kuling her og der. Jeg lurte på om jeg var litt rar, som koste meg stort selv om jeg ikke satt i en sofa og så på Nytt på nytt. Etter et par timer fant vi en teltplass, i behørig avstand til lyset fra et annet telt. Var spent på om vi ville få ned plugger, eller om bakken hadde frosset, men det gikk heldigvis greit. Det ble litt spenning da vinden brått skiftet retning, rev ut de pluggene som var satt, og den ene siden av teltet fløy avgårde med sekken min på slep etter en bardun. Jeg tviholdt på den andre enden, og heldigvis fikk vi kontroll på det uten at det tok skade. Deretter forankret vi det med store tunge steiner, og la oss til å sove mens vinden hamret videre på teltet.
Lørdag: Bruri og Store Skredahøe
Egentlig tenkte vi langturen Larstind på lørdag, Skredahøe på søndag, og Bruri der det passa. Men Yr sa skyet og vind på lørdag og sol søndag, så da bytta vi, og la avgårde mot Skredahøe. Elva Svone lot seg krysse helt uten bruk av Crocs, og deretter var det enkelt terreng et stykke. Litt snø, men det var ikke noe problem enda. Oppe ved Fisketjønne var det ganske fint. All nysnøen kledde fjellene, og vår topp var under skyene. Utløpet av vannet var heller ikke noe problem å krysse, og så fortsatte vi opp i ura. Der var det mer snø, og tidvis var det litt kludrete å gå, siden vi ikke så hvor balansepunktet til steinene var. Stadig var det hull under snøen også.
Da vi kom opp på toppen, hadde skyene kommet ned til toppen. Null utsikt, frost og greit med vind sendte oss raskt nedover igjen, etter at de foreskrevne laban var inntatt. Vi kom oss fort tilbake til utsikten, og jammen er det flott her oppe, med alle vannene under og Snøhetta og Larstind i bakgrunnen! Ikke minst er det fryktelig flott langs stupkanten mot nord, der vi byttet på å kommandere hverandre rundt på utsikkende, fotogene fjellknabber.
Vi fulgte sporene ned igjen, og rundet ryggen opp til Storstygge-Svånåtinden. Ned derfra kom guttegjengen som bodde i teltet vi hadde sett. De mente vi var effektive, som allerede hadde vært helt ute på Skredahøe. Men det var vel egentlig bare de som var treige til å stå opp. Vi så dem krype ut da vi var langt oppi fjellsiden, enda vi hadde sovet til 8. De var tydeligvis fornøyd med dagens fangst, men vi skulle videre til Bruri. De foreslo en rute via breen, som de hadde gått kvelden før. Vi hørte ikke på dem, og gikk for den grønne renna andre har omtalt her på Peakbook. Det lå snø i hele fjellsiden, men det var mulig å skimte hvor den var likevel. Den ruta går rett opp til toppen i stedet for å følge eggen, men det skulle være lite løst fjell, og det hørtes fint ut. Og ruta er fin den. Lite løst, noe sva og grei størrelse på ura. Men med all snøen tok det sin tid å gå. Over halvannen time brukte vi opp fra det lille vannet ved foten av fjellet. Klokka hadde blitt halv sju, og det var i ferd med å mørkne. Men med sine beskjedne 2001m var vi under skyene, og det var veldig flott! Digger å være i høyden når lyset når sitt mest fotogene. Og det har det blitt en del av i høst!
Vi brukte en halvtime mindre ned igjen. Og på veien oppstod noe av det mest spesielle lyset jeg har opplevd, da en rosa sol skinte ned mellom fjell og gjennom et skydekke med varierende tykkelse. Vår fjellside var knall rosa, mens de andre like ved var dypt blå. Vi skulle egentlig skynde oss litt ned, men det ble en fotoseanse gitt! Det magiske lyset forsvant fort igjen, men lyset holdt så vidt fram til vi krysset elva og ruslet opp til teltet.
Etter at middagen var fortært, snøen smeltet (vi gadd ikke gå ned igjen til bekken..), matpakker smurt og sekken pakket, burde det være sovetid. Men nordlys. Det hadde vært en geomagnetisk storm i flere dager, med masse nordlys over store deler av landet. Jeg hadde håpet at det skulle bli litt på oss også, og jammen ble det det. Tre av fire ganger jeg har vært på Dovrefjell om høsten har det vært nordlys! En svak, tynn stripe bølget rett over oss, men forsvant. Det var alt vi fikk se av den typen, men i horisonten lyste det grønt. Sammen med totalt klar himmel, ingen måne og Dovrefjells lysskye plassering var det dessuten fantastisk stjernehimmel. Jeg måtte knipse litt mer. Synd at sånne forhold gjerne henger sammen med lave temperaturer! Var rundt -10 i løpet av natten. Godt inne i soveposens "transition zone", hva nå det betyr. Jeg hadde bare halvveis pakket for vintertur, og sov i alt jeg hadde med av klær!
Søndag: Forsøk på Larstind
Vekkerklokken ringte 4-ognoe og vi var ute før sola. Larstind krever tau, og vi hadde lært ett og annet om at tau tar tid. Jeg er ikke noe A-menneske, men akkurat som at det er innmari fint å være ute når det mørkner, er det innmari fint når det lysner også. Det var like skyfritt som i natt, og mens vi vandret langs stien mot Åmotdalshytta ble toppene mer og mer orange.
Etter en stund ble stien bare grov ur, og det tok sin tid når vi måtte børste vekk snø for å se hva vi tråkket på. Vestflanken til Larstind består av et stort felt med sva, så da vi kom så langt la vi kursen opp i nord-kanten av det. Den minst grove ura var verst, for der var det masse løst og masse snø, så vi visste aldri hva vi tråkket på. Derfor gikk vi for det meste opp gjennom ganske grov ur, hvor vi uansett måtte bruke hendene, og hvor noe av snøen hadde blåst ned mellom steinene. Likevel er dette den mest tråklete ura jeg har gått i. To timer brukte vi på de 400 høydemeterne opp til eggen.
Så var det selve eggen da. Vi hadde vært spent på om det var is her oppe, for stegjern og øks hadde vi ikke med. Men frosten hadde visst kommet før nedbøren, og nedbøren kom sammen med vind, så det var egentlig bare et tykt rimlag på eggen, og noe mer snø i le-områder. Det lovet godt. Vi hadde med litt sikringsmidler og 30m tau, så vi tok på sele først som sist. Vi ga oss i vei bortover, og det gikk greit et stykke. Litt klyving her og der, og vi var vel noe uti vestsiden.
Vi passerte Nørdre Larstinden, og så kom vi til det første lille hakket. Noen her har skrevet om at de hoppet over. Jeg skjønner ikke at det går an. Avsatsen skråner svakt nedover, gapet er nesten en meter og landingen er skikkelig bratt sva i en annen retning. Og faller man, bruker man ikke to timer ned til dalen igjen, for å si det sånn. Vi kunne sikret, men med alt rimet så jeg ikke hvordan det skulle gått an i det hele tatt. Nei, vi gikk litt tilbake og ned i vest-siden. Det gikk greit i noe hyllesystemer. Under oss var det bare sva, men de så ikke så bratte ut, og jeg tenkte at vi kunne gå i toppen av dem tilbake. Ett punkt var det et litt guffent opptak, hvor vi måtte ha først leggen og så foten oppå en skarp stein som ikke ga så mye feste. Angjerd likte det enda dårligere enn meg. Valgte så å gå opp på eggen igjen, men litt før rappellen kom vi til nok et hinder, der man måtte ned en avsats, uten noe veldig godt håndtak. Sikkert greit å slippe seg ned når det er friksjon mellom klær og fjell, men det var det altså lite av.
Vi gikk litt tilbake og ned i vest-siden igjen, men også der ble det vanskelig. Vi måtte helt ned på toppen av svaene, men jeg var i tvil om jeg ville klare det i kontrollerte former. Og mens jeg satt på huk og lurte, skled det ene benet litt så jeg mista håndtaket, og jeg ble stående kun på kanten av en rimfylt skråblokk noen sekunder før jeg klarte å mikroflytte meg til et håndtak igjen. Å skli ned første trinnet ville ikke vært skadelig i seg selv, men jeg ante ikke hvor fort jeg ville stoppe opp på svaet under. Ekkelt!
Vi stoppet opp litt. Og vi innså at vi dessuten slet med klokka. Angjerd hadde sagt hjemme at hun skulle ta nest siste bussen, og det skulle holde hardt nå. Vi hadde brukt lang tid på den lille ryggen så langt. Surt å skulle snu når toppen var rett der borte, men nå lå det altså an til sikring bort til rappellen, så rappell, og så den siste ryggen som det så ut som vi kanskje også ville sikre litt. Ville vi da rekke siste bussen engang?
Blæ! Vi ble kjapt enige om å snu, og begynte å traversere tilbake. Jeg var litt irritert over at vi ikke kom oss opp. Og litt irritert på at jeg hadde trodd dette gikk i det hele tatt. Legg på litt buss-stress, så var det ikke noe kos å gå i så krevende terreng lenger. Vi kom oss rundt det ekle punktet vi hadde gått opp, men i stedet gikk vi et sted der Angjerd mista fotfestet og skled en meter ned. Et veldig ekkelt lite øyeblikk så jeg for meg at hun skulle rulle utfor neste avsats også, og ut på svaene, men til alt hell stoppet hun opp. Nå var vi enda mer fornøyde med å ha snudd, men jeg ble litt oppgitt over at jeg ikke hadde vurdert å snu før, når vi først skulle snu. Det ble ikke noe bedre av at jeg prøvde på å en snarvei utenom en del av klyvingen, ved å gå ned til toppene av svaene. De så ikke så bratte ut ovenfra, men når jeg kom ned var det ikke bare å hive seg utpå dem likevel. Knot og irritasjon. Endte med å klyve en småekkel vei opp igjen, og følge sporene som var helt uproblematiske. Blæ! Om ikke den bussen var tapt før, måtte den jo være det nå.
Derfra var resten greit tilbake. Angjerd gikk og grudde seg til vi skulle ned det ekle punktet, og ble glad da hun skjønte at vi hadde gått forbi det en annen vei. Så stod vi ved eggens ende, og skuet tilbake på toppen som badet i sol. Jaja Lars, vi kommer tilbake! En sommerdag!
I følge det sprengte tidsskjemaet hadde vi nå to timer på å gå tilbake til teltet. Litt mer, hvis vi pakka kjempefort. Men vi hadde brukt fem timer hit i morges! Vi pakket bort kameraene og klamret oss til håpet, men innerst inne trodde jeg vel ikke noe på at det skulle gå. Det gikk imidlertid radig nedover ura. Nå fikk vi noe igjen for at jeg hadde måkt vekk så mye snø på vei opp. Vi var nede på stien på halve tiden. Jøss! Men nå var det ganske flatt resten. Likevel var tempoet høyere. Kroppen var ikke like daff som i kulda før sola var oppe. Overraskelsen var stor da GPS-en etter hvert estimerte at vi ville være ved teltet som planlagt! Oi! Nå fikk vi igjen trua, og holdt tempoet oppe. På slaget tre var vi i leiren, og på halve tiden pakka vi sammen. Nå var vi spente på hvor mye tid vi trengte på den siste biten, for vi hadde egentlig bare gjetta, og sekken var tung! Det føltes mye lengre enn det hadde gjort på fredag, men omsider kom Snøheim i syne. Med en halvtimes margin ruslet vi inn på tunet og kjøpte vaffel og Solo. Nå var all irritasjon borte, haha! Rart med det. Vi rakk bussen, vi snudde i tide, og det hadde jo vært en flott dag til fjells!
Dovrefjell ville visst ha oss tilbake. Og vi kommer gjerne igjen!
(Angjerd har også skrevet veldig fin turrapport.)
Benutzerkommentare
Wææææv, Morten!
Geschrieben von angjerd 11.10.2016 09:12Knallfin rapport med en haug av nydelige bilder:) Bra jobba med stjernehimmel og nordlys. Som alltid en glede å være på tur med deg, og denne gangen fikk vi tilogmed bevist at vi er voksne nok til å snu rett før toppen....aldri så galt at det ikke er godt for noe!
Takktakk
Geschrieben von mortodeg 13.10.2016 12:21Men det er så kjedelig å være voksen! :P