Ringstinder (03.05.2008)

Endelig var helgen for årets vårskitur kommet. En travel jobb og et travelt familieliv begrenser antall muligheter for fjellturer, så jeg nøyer meg med en vårskitur-helg i året. Den ble i år satt til 1. mai helga, så jeg hadde gledet meg i to måneder før tiden endelig var kommet. Planen var to turdager, og med fire dager til rådighet (1-4 mai), valgte vi de to beste – som i år falt på 3. og 4. mai.

Turfølget mitt første dagen var Anders, en god kollega, og praktisk nok har de også til rådighet et flott overnattingssted i Luster (se www.nesgard.no). Vi innkvarterte oss der fredag kveld og diskuterte start-tidspunkt. Jeg lobbyet for tidlig start, ville aller helst startet å gå mellom seks og syv, da jeg i utgangspunktet hadde ambisiøse planer. Men Anders og Stein, Anders’ kamerat fra Bergen var innstilt på en kosetur og kunne tenke seg å strekke seg litt lengre i senga. Som kompromiss våknet vi ved sju-tiden, med resultat at jeg først var i bindingene kvart på ni. Sen start, men det får gå!

Bra med folk på Turtagrø, da det kryr med folk som skal rusle opp Dyrhaugsryggen og styrte ned igjen så fort som mulig. Dem om det, jeg foretrekker å unngå startnummer! Men for all del; det var nok av folk som skulle på Ringstind også, trolig flere hundre – et kvalifisert anslag uten at jeg kan si at jeg har gjort en opptelling av folkemengden.

Anders startet bak meg, han måtte avklare litt turvalg med Stein, så da ruslet jeg pent innover på egen hånd. Vi måtte gå fra Turtagrø. Håpet var å kunne kjøre bilen helt inn i Ringsbotn, men der var det ikke måket enda. Altså fikk jeg ytterligere noen høydemetre i bena og en forsinkelse som ikke var planlagt. Allerede da så den opprinnelige planen om tre ringstinder og Stølsmaradalstinden ut til å falle i fisk. ”Vi gjør det beste ut av det” tenkte jeg, mens jeg spankulerte i jevnt driv innover Ringsbotn. Ikke galt å være på tur i slikt vær. Lett skydrev, men mye blåfarge på himmelen, og været var lovet bedre utover dagen. Kos!

Området ble studert nøye mens jeg avanserte innover mot Ringsbreen, i dette området der jeg aldri har vært før. Flanken i forkant av Midtre Ringstind ble veiet og målt opp og ned. Så bratt ut, men sporene går jo der, så da må det være greit. Nordre Soleiebotntind kikket jeg også mye på, artig liten krabat som må besøkes om ikke altfor lenge. Et riktig så trivelig turmål må det være. Men Ringstind først. Avskrekkende fra denne kanten, men jeg vet jo at den er mildere fra skaret mot Midtre. Ingen grunn til å være avstandspessimist enda. Men nedkjøringen? Jeg skal jo ned igjen også! En ting av gangen. Først opp. Ned kommer man alltids! Mens jeg rusler ufortrødent innover Ringsbotn, buldrer det jevnt i siden mot Soleiebotntind. Etter hvert som sola begynner å ta, raser snø og grus nedover fjellsida.

Etter hvert når jeg bratta som tar meg fra Ringsbotn og opp på breen. Jevne moter er greit for meg, men når motbakken overstiger en viss vinkel så svartner det fullstendig. Fokus går fra målet om tinden til målet om de neste 15 metrene. Hjelpe og trøste for en slitsom motbakke. Etter adskillige pustepauser når jeg endelig Ringsbreen. Men da har også Anders tatt meg igjen. Han forserte motbakken som om den var svakt hellende. Formen er visst bedrøvelig. Men jeg trøster meg med at slikt slit gir bedre form til neste gang. Neste gang, ja. Da tar jeg ham. Men ikke i dag. Det får bli en annen gang!

Vel oppe på Ringsbreen kan ruta studeres nøyere. Midtre og Store Ringstind er mektige herfra. Et attråverdig turmål. Tilgjengelige fra den rette siden, håpløst umulige fra feil side. Riktig så lekre er disse fjellene. Og så setter jeg pris på å være på Ringsbreen igjen. Selv om pusten går som en hval. Motbakken opp til flanken til Midtre går lettere. Kanskje er det fordi turmålet er innen rekkevidde? Kanskje er det fordi jeg har spist litt? Uansett går det jevnt opp til Ringsskar. Hvilken topp skal vi begynne med, tro? Store er jo godbiten. Fristende å begynne på, men kanskje det er best å avslutte med desserten? Ved foten av Midtre er det folk også. Er det noe kjent med de? ”Erik”? En arm i været! Rekkefølgen er bestemt. Det blir Midtre først. Kjentfolk, jo!

Mens vi håndhilser, utveksler gode skussmål og kommentarer om vær, føre, utsikt og livet generelt, tykner det litt til der over oss. Typisk! Godvær hele veien til topps så kroppen blir overopphetet i motbakkene. Og når endelig utsikten skal nytes, forsvinner den! Ikke noe å gjøre med det. Utgjort, javel. Men til topps skal vi. Så vi begir oss i kamp med bratta opp til Midtre. Ski og sekker får stå igjen i skaret. Bare fotoapparatet får bli med opp.

Vi plukker ut en rute som virker noenlunde farbar. Godt med snø, så med stegjern og isøks, eller bare staver for Øyvind sin del, karrer vi oss oppover. Øyvind og delvis Anders går foran og lager trappetrinn, jeg og Erik labber etter i ferdig oppgåtte spor. Der og da var det godt å ha noen med formen inne på laget. Halv to når vi toppen. Helt sikkert en flott topp i finvær. En flott topp i tåka også. Vi fikk gløtt av Stølsmaradalstind og Austanbotntind, Midtmaradalstind dukket også opp et lite sekund, mens Sentraltind og Storen kunne skimtes med godvilje. Knips, knips for fotoalbumet, men ingenting for ramme og stuevegg. Dessverre.

Ned igjen går alt så mye bedre. Utrolig nok er det akkurat like bratt ned igjen som det var når vi gikk opp! Erik kommenterer at det er første gang han ser at jeg går baklengs nedover, jeg svarer at jeg stoler mer på fjell enn på snø. Vi lager alle sammen småras mens vi drar oss nedover, og det er ikke fritt for at det kommer litt inn i jakka også. ”Unnskyld” ropes det overfra. Helt greit, jeg var heit uansett. Og det er helt umulig å unngå. Erik velger å ta de siste metrene ned til sekkene på samme måte som alle de andre barna i barnehagen – skli på rompa. Helt greit det også, vi er tross i fjellet for å more oss.

Vel nede hilser vi farvel for denne gang, fortsatt god tur og alt det der. Vi skal videre til Store Ringstind, Erik og Øyvind skal på Stølsmaradalstind. Egentlig skulle jo jeg også det i løpet av dagen, men både den og Østre Ringstind er forkastet for mange timer siden. Så da står bare motbakken opp til Ringstind igjen før nedkjøringen står igjen. Til glede for mange, til måteholden usikkerhet for noen, herunder undertegnede.

Tåka har nådd Ringsskar også, og Anders og jeg tar ut en rute litt for langt til venstre. Hm, kan dette være riktig? Jeg fisker frem GPSen, og konstaterer at vi er på vei ned i Gravdalen. Tåke kan være skummelt, men vi retter oss tidlig inn og har ikke tapt mye. Etter bare ett minutts korrigert gange ser vi et helt tog med randonee-freaks på vei mot Ringstind. Vi danner baktropp. Det er ganske tjukt nå og vi forsøker å holde øye med de som er foran oss for å passe på rutevalget hele veien. Etter hvert glir Anders opp på siden og forbi toget, mens jeg er i ferd med å bli hektet av. Tanken på nedkjøringen er i bakhodet. Nær null sikt og Ringstindens bratte flanker kan være skremmende nok.

Mens vi tasser oppover kommer det stadig skliende folk nedover i elegante telemarksvinger eller i et heseblesende tempo med randonee-ski og hjelm. Flott å se på, snu dere vekk når jeg kommer etterpå, jeg har ingen ambisjoner om stilkarakterer!

Vel oppe under toppkammen sitter det en mindre forsamling med fjelltur-entusiaster. Bare 50 høydemetere igjen til toppen og det er tid for å sette igjen skiene. Bare de ivrigste tar med skiene helt til topps. Sekken blir imidlertid med, fra toppen skal jeg nyte fleese-jakka, sjokoladen, kameraet og kameratskapet. De siste metrene går radig, oppildnet over det nært forestående krysset i samlinga. Og håper om utsikt til Store Austanbotntind fra en rå vinkel. Krysset fikk jeg, den rå utsikten ble avlyst. Shoot! Til tross for å ha tilbrakt en drøy halvtime på toppen så jeg ikke snurten av Austanbotntind. Storen dukka opp periodevis, that’s it. Men Roger var der og vi fikk slått av en prat, så det var jo plaster på såret. Hyggelig med kjentfolk, verden er liten. Den norske fjellverden enda mindre!

Så er det bare nedkjøringen igjen. Mens jeg spenner på skiene kikker jeg nedover ”løypa” som er dekorert med sikk-sakk’er. Her har det jammen vært folksomt i dag. Av folk som kan kunsten. For å gjøre en veldig lang historie veldig kort: fellene ble værende på hele veien ned til Turtagrø, og med en svært bredbent fotstilling og med armene ute som styrepinner som på en dreven linedanser, kom jeg med ned til Ringsskar uten ett eneste fall ved hjelp av enorme svinger og bruk av absolutt hele løypa. På veien ned traff vi igjen Stein som valgte Dyrhaugsryggen og en dristig nedkjøring til Ringsbreen i en eller annen renne. Det også får bli en annen gang for mitt vedkommende.

På vei nedover lia var det helt klassisk at været letnet igjen, og toppene var igjen badet i finvær. Snu? Uaktuelt! Det ble en tung marsj ned igjen til Turtagrø, sliten som jeg var. Helt utmattet faktisk. Mens andre gikk tur i shorts og t-skjorte, valgte jeg full dress med ullundertøy mot kroppen. Varmt javel, men trygt ved et evt fall. Kvart på seks var jeg nede igjen, og der var det full premieutdeling etter tinderittet. God stemning, det var sikkert.

Litt rask kroppsvask og et skift og ompakking på Turtagrø, før Sognefjellet ble krysset og Leirvassbu ble inntatt. Heldigvis fikk jeg bestilt scooter-transport opp, der sparte jeg nødblusset, etter at både reservetanken og backup-batteriet var tømt. Anders forlot meg på Turtagrø, han og Stein hadde andre planer på søndagen. Og jeg skulle på tur med Morten. Så da brukte jeg resten av kvelden på middag, hvile og restitusjon.