Svellnosbreen rundt (23.07.2005)

Tverråtinden, M - 2302 m

Vi hadde avtalt avgang fra Spiterstulen klokka 7, og jeg var der litt før. På veien opp passerte jeg Kim og Trine, de hadde overnattet litt nedenfor Spiterstulen. Litt lengre borte på plassen stod Mortens bil. Jeg tapet føttene og gjorde meg klar, og ruslet bort til Morten, Ragnar og Robert. Morten hadde glemt sekken sin hjemme... Han hadde fått låne en sekk av Robert, og han hadde en del utstyr liggende i bilen, så det gikk bra. Klokka 07:15 var alle på plass, og vi la i vei mot Svellnosbreen. Det ble vandring på oppgått sti, mens praten gikk om alt mulig rart. Vi kom opp i morenelandskapet, og krysset elva fra Svellnosbreen på utlagte klopper. Dette var enkle trebruer, og elva skyllet litt over én av dem. Godt å slippe å vade her, for elva var ganske stri. En kort pause, før vi vandret oppover den lange grusbakken på toppen av en morenerygg. Etter et par timer var vi oppe ved breen, og det var tid for snøvandring. Snøbakken så helt grei ut, og snøen bar godt. Morten ledet an, og resten av oss diltet etter. Bakken ble brattere, og de fleste fant frem isøks til sikring. Jeg og Morten kom først opp på kanten. Vi studerte østeggen på Tverråryggen, og jeg syntes den så spennende ut. Morten mente det var ren klatring, men jeg måtte gjerne gå bort og prøve meg. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, og la i vei bortover snøen. Gikk i land der snøkammen møter eggen, og det ble klyving fra første stund. Gikk helt rundt til venstre, men der fant jeg bare et par glatte vegger og et solid riss. Sikkert en flott klatrerute. Gikk tilbake og så på eggen direkte, men det var klatring. Rundet mot høyre, ut mot breen, og bortover et galleri der. Her var takene rimelig gode, men det var klatring her også. Prøvde å ta meg direkte ned på breen, men det var for høyt. Så jeg måtte gå tilbake samme vei. Ned på breen og tilbake til de andre, før vi gikk opp en bratt snøbakke og inn på ryggen. Det var frosne fotspor i snøen, så det var greit å ta seg opp. Så ble det vandring i urd mot Midtre Tverråtinden. Litt før toppen gikk vi over en hammer, i god "følg rygg, vær trygg"-stil. Vi hadde vandret i 4 timer, og nådde dagens første topp. Været var perfekt, og utsikten fenomenal. Det ble en god matpause på toppen, før vi fortsatte med en mer spennende del av turen...

Tverråtinden, Store - 2309 m

Vi fant frem klatreutstyr, for det var ikke lenge før vi skulle foreta dagens første rapell. Jeg hadde vært her tidligere, så jeg visste akkurat hvordan det så ut. Klatreføreren sier 20 meter rapell her, og dette stemmer ganske bra. Vi skulle benytte mitt nye 8,5mm tau, og flere var skeptiske til dette. Ville tauet være for glatt..? Ville det holde? Jeg var ikke bekymret. Her var det en hel drøss gamle slynger på rapellfestet, og vi brydde oss ikke med å legge igjen ny slynge. Jeg meldte meg som frivillig førstemann, siden det var mitt tau. Det gikk helt greit, tauet hadde god friksjon. Satte meg på knausen nedenfor og tok bilder av de andre. Kim var nestemann, og vi ble sittende og se på mulige ruter om man skulle klatre opp her. Flere muligheter, men det var ren klatring. Alle kom ned, og vi fortsatte vestover ryggen. Det ble vandring i steinrøys helt til toppen av Store Tverråtind. En virkelig kremtopp.

Tverråtinden, V - 2288 m

Vi satt på Store og kikket vestover. Vesttoppen kunne da umulig ha primærfaktor over 10 meter..? Vi så bare en rygg som gikk litt opp og ned, og en varde på enden. Morten sjekket med GPS, og jeg prøvde med høydemålerklokke. Resultatet ble 6-9 meter, så denne toppen skal trolig strykes fra lista. Men av respekt for Røyne lar jeg den stå inntil nøyaktigere målinger er utført. Vi var oppe, og etter en kort stopp vandret jeg og Robert videre. Vi skulle til Svellnosbrehesten, så vi trengte et lite forsprang.

Svellnosbrehesten - 2181 m

Vi la i vei nedover snøen i brekanten. På eggen nord for vesttoppen ligger det en liten tagg (Tverråtaggen..?), og denne har garantert mer enn 10 meters primærfaktor. Derfor gikk vi mot denne først. Det ble klyving opp østsiden, direkte mot høyeste punkt. På toppen så vi de andre komme nedover fra vesttoppen, så vi måtte skynde oss videre. En litt annen rute ned igjen, og vi var tilbake på breen. Vi ruslet i overkant av et avsmeltet parti, stedvis i løs snø. Så tvers over det avsmeltede partiet, og inn på urda. La fra oss sekkene der, før vi gikk opp urda mot toppen. En langstrakt rygg. Da vi nådde toppen var de andre på god vei opp på toppen "N for Tverråtindan", så vi snudde og gikk ned igjen med én gang. Det er forresten to toppunkter på Svellnosbrehesten, og siden vi var usikre på hvilket som var høyest gikk vi på begge.

Tverråtindan, N for.. - 2207 m

Vi labbet tilbake over breen, denne gang nedenfor det avsmeltede feltet. Litt råtten snø innimellom, men det gikk fint. Vi fant ingen sprekker. Kursen var satt direkte mot ryggen nord for "taggen", og det gikk fort over breen. Inn på ryggen og oppover steinrøysa mot toppen. Flott utsikt mot Skardstinden her. Vi kom opp på toppen, og fortsatte raskt mot Ymelstinden. Ned i et skard og opp på neste topp. To topper her..? Det visste jeg ikke. Litt i tvil om begge har primærfaktor 10 meter...

Ymelstinden - 2304 m

Frem mot Ymelstinden så jeg at Morten og Ragnar var på vei opp eggen direkte, mens Kim og Trine gikk på snøflanken ved siden av. Morten hadde overtatt tauet på Vestre Tverråtinden, i tilfelle de fikk bruk for det her. Jeg ville også klatre, så jeg satte kursen oppover mot dem. Artig klyving helt opp til et galleri. Der var det et litt høyt opptak. Ragnar gikk frem og tilbake og vurderte mulighetene, mens Morten ventet i spenning. Ragnar viste meg et par muligheter han hadde funnet, der vi kunne komme oss opp på neste galleri. Sikring ble vurdert. Så oppdaget jeg ei lita list som det gikk an å stå på, og sammen med gode håndtak var dette godt nok for meg. Jeg gikk opp og sonderte terrenget videre. Det så klyvbart ut, men vi burde sikre. Ragnar, Morten og Robert kom etter, og vi etablerte en enkel standplass. Jeg fikk lede videre, og fikk lagt ei slynge rundt en nabb litt over meg. Denne ville ikke holde når jeg gikk forbi, så jeg satte en hex litt mellom noen skiver lengre oppe. Etter dette ble det klyveterreng igjen, og jeg gikk litt oppover før jeg etablerte standplass. Ragnar var nestemann, deretter Robert og Morten. Så var det bare å klyve videre oppover mot toppen, der Kim og Trine ventet. De hadde gått ei løs og lite trivelig urd, så vår rute var nok den fineste.

Storgjuvtinden - 2344 m

Etter en god pause på Ymelstinden fortsatte vi på rundturen. Prinsippet "følg rygg, vær trygg" ble fulgt, i dette tilfellet litt for langt... Ryggen hadde flere små hamre, og det ble artig klyving. Morten fant en kile på veien, men den satt så godt fast at ingen av oss fikk den ut. Så gikk det oppover igjen, med Kim i tet. Mot toppen skulle også ryggen følges, og Kim prøvde seg mens vi andre så på. Så skjedde det... En uhyggelig lyd! Kim hadde støttet seg på ei diger blokk, og den flyttet på seg... Jeg stod like nedenfor, og så at blokka satte seg 2-3 centimeter. Det lå ei mindre blokk oppå den, men denne holdt deg der. Til høyre var det også en stor blokkoppstabling, og alt sammen hadde trolig rast ut om den første blokka hadde reist. Vi fikk oss en støkk. Kim kløv forsiktig ned igjen. Morten så etter alternative ruter ute til venstre, og fant en brukbar vei. Etter litt mer klyving var vi alle oppe på Storgjuvtindens topp, 2344 meter over havet. Vi nærmet oss turens mest spennende område, en egg som ikke så alt for mange har gått...

Galdhøpiggen - 2469 m

Fra Storgjuvtinden så vi en spenstig egg med flere småtopper. Disse var spisse, og så ut til å ha overheng mot Storgjuvbreen. Kanskje 1-2 "nye" 10m-topper..? Vi tok oss ned i sadelpunktet, og både jeg og Morten sjekket høydemålerne våre. Klokka mi var svært stabil nå, så eg stolte på den. Opp på den første, og klokka viste 12 meter. Morten var ikke helt enig, men jeg var ikke i tvil. Dette var en topp! Får se hva Morten konkluderer med når boka kommer, men jeg legger den i alle fall inn på lista mi... Den neste toppen var mer tvilsom. Vi var enige om at denne ikke hadde mer enn 6-7 meter, så den skal ikke inn på noen liste. Litt lengre frem, og vi kom til en hammer som ifølge klatreføreren kunne tas med én 20m-rapell. Morten hadde hørt andre fortelle si de måtte ha minst to rapeller her, så vi var forberedt på at føreren tok feil. Jeg rapellerte først her også, men rakk bare ned på ei hylle i veggen. Hylla var stor nok for oss alle, så vi tok alle sammen ned hit i første omgang. Så ble det en ny rapell ned i skardet innenfor veggen. Litt dårlig rapellfeste på hylla, men det holdt. Like ved skardet var det en flott pillar, så vi tok like godt turen oppom denne også. Morten hadde litt lyst til å rapellere ned fra pillaren, men jeg syntes ikke det var noen gode rapellfester der. I stedet rapellerte vi ned ei renne og et lite overheng mot sør, og omgikk pillaren på sørsiden. Robert og Morten ville ikke rapellere, så de tok seg ned noen utsatte sva i stedet... Totalt ble det rapeller på 15m, 20m og 25m her, men de to første kan slås sammen til én på ca. 35m. Forbi noen løse blokker i sørsiden, og vi var oppe på eggen igjen.

Eggen videre bestod i mye urd, men den var fastere enn det så ut til på avstand. Det begynte å stige mot Piggen, og vi så en "skummel" hammer oppi der. Forventningen var stor... Vi kom opp til hammeren, og den så rimelig grei ut. Urda strakte seg helt opp til laveste parti, og derfra var det fin klyving. Noen høye opptak, men ellers greit. Ikke behov for sikring her under så gode forhold. Sola steikte fortsatt, og fjellet var varmt. Robert viste vei. Det ble noen fine egger og sva før vi endelig var oppe på fortoppen. Der så vi hytta på toppen, og det var kun kort vei igjen. Full fart videre, og litt før klokka 20 var vi oppe. Vi hadde sett mye folk på toppen tidligere på dagen, men nå hadde det roet seg litt. Hytteverten tok imot oss, og det var sol og nær vindstille. Det ble en lang pause før returen. Verten fortalte at han samlet vann fra hyttetaket og solgte til turistene. Prisen egner seg ikke på trykk...

Keilhaus topp - 2355 m

Det var tid for å komme seg hjem. Jeg begynte å gå nedover sammen med Kim og Trine, med kurs for Keilhaus topp. Vi så frem til enkel snøvandring, men slik skulle det ikke bli. Snøen var oppgått, og nå lå den i skygge. Resultatet var direkte ulendt terreng av frossen humpete snø. Det gikk på et vis, og vi kom oss ned i skardet. Så var det bare å følge stien opp til toppunktet, dagens 9. Røynetopp.

Den videre returen gikk på mer opptråkket sti, ned mot Svellnosi. Jeg hadde vært der før, så jeg fulgte stien nord for denne. Det samme gjorde Robert og Morten, mens de andre gikk oppom toppen. Jeg og Robert fulgte stien et stykke, før vi gikk rundt mot østsiden av Svellnosi og nedover en snøflanke der. Da terrenget flatet ut møtte vi Morten igjen, og vi fortsatte sammen nedover nye snøflanker så langt som mulig. Her var snøen myk og behagelig å gå på. Nedenfor snøen sildret små bekker, der vi kunne drikke oss utørste helt gratis... Vannet smakte herlig, og det var iskaldt. Vi fortsatte nedover stien mot Spiterstulen, og etter 15 timer var vi tilbake ved bilene. Tusen takk for en flott tur, folkens! :)