Kommunetoppjakt rundt Østerdalen dag 1 (16.10.2010)  

Etter en knall klatretur på Nordvestlandet forrige helg valgte jeg rimelig spontant en tur lenger øst denne helga. Følte jeg hadde vært vel sosial på de siste turene så det skulle på en måte bli deilig å være litt alene. Målet for helga var å bestige kommunetopper. Kjørte fredag kveld nordover og campet langs veien like før Venabu. Ute var det stjerneklart og stemningen var fin. Alt lå til rette for en fin dag i morgen.

Muen i Ringebu

Våknet til -4 grader og rim på rutene. Nærmer seg vinter nå ja… Heiv i meg litt frokost på veien opp til Ringebufjellet og parkerte på en stor parkeringsplass der stien til Muen starter. På kartet ser det ut til at det er flere utgangspunkter for tur til Muen, men jeg fant det naturlig å starte her. Det lå en del morraskyer på himmelen, men de gikk i oppløsning i sakte og sikkert tempo. Stien opp til Muen var upåklagelig god, men turen opp til toppen er likevel lenger enn den ser ut til fra bilveien. Når du står ved start vil enkelte kanskje tippe at de når toppen på 20 minutter. Jeg nådde varden etter 25 minutter, men da jogget jeg 50 % og spaserte 50 %. Akkurat i det jeg kom til topps dukket også sola fram mellom skyene og fjella ble kledt i mjukt, høstlig morgenlys. Utsikten var fabelaktig og jeg skjønte raskt hvorfor Thommesen valgte å inkludere Muen i sin bokserie ”Kremen av topper”. Snøgrensa så ut til å ligge rundt 1600 moh. og det passet ypperlig siden neste topp lå på 1580 moh. Skrev meg inn i topprotokollen før jeg returnerte til bilen.

55 minutter
370 høydemeter
4 km

Blåkollen i Sør-Fron

Kjørte raskt videre til bommen ved brua etter avkjørselen mot Bjørnhollia. Stod mellom valgene å sykle herfra og inn til Bjørnhollia eller å traske fra Straumbu. Jeg endte på førstnevnte. Starten var grisetung! Omtrent 100 høydemeter rett opp en grusvei på en gammel sykkel som ikke ville gire ned i første drev… Jeg nektet å trille sykkelen så resultatet ble en syrefest fra første start. Kilometerne gikk raskere unna etter nevnte kneik. Jeg hadde ikke studert kartet i særlig grad på forhånd og aldri turet på denne kanten av Rondane. Derfor, av en eller annen grunn trodde jeg at Bjørnhollia lå ved munningen av Langglupdalen. Skuffelsen var stor da den ikke lå der, så jeg måtte bare fortsette å sykle med tungt gir i motbakkene. Hvorfor tok jeg ikke med godsykkelen? Omsider nådde jeg den fine turisthytta Bjørnhollia der jeg parkerte skrapmetallet mitt og fortsatte til fots. Fulgte T-stien mot Eldåbu oppover i skråningen. Vannsildringa i stien hadde frosset til is, noe som gjorde deler av ruta til en skøytebane. Etter en stund forlot jeg stien og gikk i luftlinje mot Blåkollen. Her var det lettgått og vegetert terreng med unntak av de siste 100 høydemeterne som gikk i ur. Steinene her oppe lå det delvis rim på, så det ble en del isdansing opp mot toppen. Utsikten var berre lækker, men været var skiftende. Rondane fikk alt fra snøbyger til sol og skygge. Vilt og vakkert! Dragningen mot Rundarne som jeg her fikk kjenne, den skal man ikke kimse av… Skrev meg inn i toppboka før jeg tok fatt på returen.

4 timer
1180 høydemeter
30 km

Tyldalstoppen i Tynset

Siste kommunetoppen for dagen ble besteget i ”dårlig stil”. Det vil si at jeg kjørte bil omtrent hele veien til toppen. Egentlig burde jeg selvsagt gått til toppen fra dalen, men pga tidsskjemaet ble det denne løsningen. Kjørte via Folldal mot Alvdal og betalte kr. 50,- for å kjøre til toppen. Den lange stigningen slukte drivstoff så det sang, og utsikten tiltok i et raskere tempo enn normalt. Snøgrensa lå åpenbart lavere i nordøstre deler av Hedmark, og allerede på snaut 1200 moh støtte jeg dette hvite elementet. I siste bråe sving på ca. 1560 moh sa det stopp! Her var det ikke brøytet lenger, kun et snøscooterspor. Godt jeg hadde skiftet til vinterdekk før denne turen, så jeg kjørte meg ikke fast. Rygget bakover og fikk parkert bilen i ytre del av svingen. Herfra småjogget jeg resten av veien til topps. Kommunetoppen i Tynset ligger ikke på høyeste punkt på Tron (der jeg for øvrig var i 2003), men på østtoppen – Tyldalstoppen. Hit går det en vei, selv om den ikke er inntegnet på M711-kartene. Været bestod nå av sur vind, tåke og piskende snø. Heldigvis var snøen fin og fast å gå på. Berørte varden som lå ved en antenne/installasjon og ventet ikke lenge med å gå tilbake. Var ikke mange stedene å få snudd bilen, så jeg måtte rygge omtrent en kilometer før jeg fant et sted å gjøre det.

25 minutter
120 høydemeter
3 km

Bonustur – sightseeing rundt Jutulhogget

Kjørte sørover på rv. 3 og så på klokka at jeg fint kunne rekke en tur til Jutulhogget som jeg hadde hørt mye spennende om. Betalte bompenger 30,- for å kjøre over til Tylldalen. Passerte et skilt der det stod ”Jutulhogget – Informasjon”. Min tanke var at det kun stod en plakat i grøftekanten med info om hogget så jeg kjørte ufortrødent videre. Ved den sørvendte hårnålsvingen parkerte jeg bilen og fulgte en sti markert med røde bånd inn mot hogget. Etter en drøy kilometer var jeg der. Fy flate så stilig! Steile stup med en spesiell bergart. Flere steder fantes store og dype sprekker i fjellet. Turte knapp å trå på mosen i tilfelle den skjulte et hull under.

Jutulhogget er for øvrig Nord-Europas største canyon. Den ble til under siste istid ved tappingen av den enorme Nedre Glåmsjø. Isdemningen i Tylldalen brast og i en stor naturkatastrofe frigjorde denne tappingen enorme energimengder og grov ut hogget. Sagnet forteller derimot om en strid mellom Rendalsjutulen og Alvdalsjutulen der Rendalsjutulen ønsket å ha Glomma over i sin elv. Han gravde og gravde, men like før han var framme stod sola opp og jutulen ble til stein.

Mens jeg stod ved stupet og lot meg fascinere av omgivelsene ble jeg fristet til å gå bort på en pynt som hadde et enda høyere stup lenger vest. Dro bort dit og forsøkte å hive en stein utfor. Sagnet sier: «Hogget er så dypt at vælter nogen Stein utover kommer ingen svar tilbake før halve Fadervor er læst». Kom vel knapt en femtedel uti bønnen før jeg fikk svar, men synes nå uansett det er artig med slike sitater. :-) Til slutt luntet jeg tilbake til bilen. Da jeg kjørte forbi skiltet jeg nevnte i stad valgte jeg å ta en titt. Det viste seg at du kom til hogget etter kun 50 meters gange, og her var det også en fin informasjonstavle om Jutulhogget naturreservat. Likevel synes jeg at hogget var mer imponerende fpå den kanten jeg var tidligere.

Avsluttet dagen med en burger på Koppang og la meg til i bilen ved Gåla seter, utgangspunktet for turen neste dag. Da jeg skulle betale bommen inn i Imsdalen (passerte blant annet kildevannstapperiet) viste det seg at man kun måtte betale med kort (kr. 80,-). Jeg hadde bare med Visa Electron som virker på de færreste automater, men heldigvis kom jeg gjennom med det her!! Puh... La meg tidlig denne kvelden og fikk tatt igjen dyrebar søvn som jeg vanligvis ikke får nok av i ukedagene.