Freycinet (25.11.1999)

Freycinet Nasjonalpark:

Den påfølgende dagen satt vi nok en gang i en buss, denne gangen i retning nordøst, til kystnasjonalparken på Freycinet halvøya.Med lokal buss kom vi oss det siste stykket forbi den søvnige ferielandsbyen Coles Bay og ut til nasjonalparkgrensen ved Parsons Cove hvor veiene slutter og stiene begynner. Sekkene våre hadde ikke vært så tunge som nå på noe tidspunkt under turen. Freycinet halvøya har et meget tørt klima og det kan tidvis være vanskelig å finne vann, så vi hadde fylt opp sekkene våre med hele 10 liter vann (det virker kanskje mye, men vannet forsvant ganske fort i denne varmen!). Det var to muligheter hva veivalg angår i starten. Hazard Beach Track følger kysten på vestsiden av halvøya over en strekning på ca. 5 km til Hazards Beach, mens Wingelass Bay Track går gjennom det 230 meter høye passet mellom Mt. Mayson (415 moh) og Mt. Amos (454 moh), to ruvende granittkjemper, over til Wingelass Bay. Denne bukta går for å være Tasmanias vakreste og er sikkert like ofte fotografert som Cradle Mountain.

Vi valgte det sistnevnte alternativet, og svettet oss opp i varmen mot passet. På toppen fikk vi for første gang øye på bukta, og postkortfotografiene hadde ikke overdrevet - det var virkelig fantastisk flott, og vi var snart nede på stranda med sin kritthvite sand. Været var nydelig, men en temmelig kjølig vind blåste hele tiden inn fra Sydstillehavet slik at det ble fort kaldt å sitte stille. Vi gikk langs hele den ca. 2 km lange og nesten folketomme stranden før vi fant en teltplass i en sanddyne. Det var så nydelig her at vi ikke klarte å motstå fristelsen til å hoppe ut i det krystallklare turkise vannet. Med ca. 16ºC i vannet var det kjølig, selv for oss nordboere.

Dagen ble avsluttet med en romantisk rusletur langs stranden i solnedgang.

Neste morgen brøt vi på ny opp med våre små søte "lette" ryggsekker og gikk en større runde på halvøya langs den såkalte Peninsula Track. De første 5 kilometerne kjempet vi oss opp i stekende solskinn fra havnivå til toppen av den 579 meter høye Mt. Graham, halvøyas nest høyeste fjell. Men den utrolige utsikten over strendene, fjellene og havet gjorde at det var verdt hver eneste svettedråpe. Fra toppen av Mt. Graham bar det nedover igjen til havnivå på andre siden av halvøya. Ved Cooks Beach tok vi ennå et bad på den mennesketomme drømmestranda. Det var på en måte som å være i paradis. Denne stranda lå i motsetning til Wineglass bay som lå direkte ut mot Stillehavet, ut mot den beskyttede Great Oyster Bay. Dette gjorde at vannet her var minst en grad varmere enn på Wineglass Bay - men heller ikke her kunne man med overbevisning i stemmen karakterisere det som behagelig varmt.
Vi fortsatte 4 kilometer langs vannet på lettgått sti og kom etterhvert til en skikkelig drømmeteltplass i sydenden av Hazards Beach. På en stor gressglenne, under et kjempe Eukalyptus tre. 50 meter til stranda og 50 meter til bekken - og det beste av alt: Ikke et menneske å dele herligheten med.
Mens vi satt der og laget kveldsmaten vår fikk vi besøk av et Kookaburra-par (den Australske Kjempeisfuglen) og ikke nok med det, også en Wombat kom nysgjerrig sniffende forbi.

Den siste dagen gikk vi over Hazards Beach og fulgte den såkalte Isthmus Track som gikk tvers over halvøya til Wineglass Bay, videre opp gjennom det tidligere nevnte passet og ned til parkeringsplassen hvor vi hadde avtalt med bussjåføren at han skulle hente oss. Det var søndag, og det merket man tydelig, på utsiktsplatformen oppe i passet myldret det av mennesker.
Det var 3 fantastiske dager og det var unektelig litt trist å ta farvel med denne unike halvøya.