For et slit! (17.03.2012)

Hadde egentlig tenkt å besøke disse toppene på sommeren, med sykkeltur inn til Sommerseter. Men nå hadde jeg da engang kjørt den LANGE veien innover i skogene nord for Skien. (Fra Skien er det skiltet til Luksefjell, hvor det er en villmarksleir.) Overnatta i bilen i veikrysset – grei p-plass her; gps 32 V 529539 6588488 på 450 moh. Det var ingen bom videre, men skilt om hvor skrekkelig forbudt det var å kjøre veien som tok av innover mot vest.

Neste dag festet jeg ski og staver til sekken med noen store strikker, og tok kl 9 sykkelen fatt. Det varte ikke lenge; kun 1500 meter omtrent. Så var det knallhard snø videre, oppkjørt med beltebil. Sykkelen ble låst og lagt i grøfta, og skiene ble tatt fram. I motbakkene gikk det raskere til fots, men bortover og i det som var av nedoverbakker (mot slutten) gikk det raskest på ski. Ved t-hytta Sommerseter tok jeg pause og mat etter ca 1,5 t på tur. Låste meg inn og kikket litt i hytta; og la igjen en boks Spaghetti a la Capri i skapet, i tilfelle jeg skulle overnatte på tilbaketuren. Et artig skilt sto utenfor hytta; matvann! Regner med at de mener drikkevann?

Et skispor gikk mot øst, og uten å se på kartet begynte jeg så smått å følge det. Først over en bekk, der isen så noe råtten ut – og det VAR den. «Krakk» og så løsna en halv kvadratmeter som jeg sto på, og begynte å synke på skrå ned i vannet. Rask som en panter, og så lett på foten som Tingeling kom jeg meg over bekken før det gikk galt, bare for å oppdage at dette ikke var den rette veien å gå. Gikk derfor en liten omvei tilbake for å omgå den skjøre isen over bekken.

Ny start fra Sommerseter: Fulgte scootersporet omtrent 1,3 km videre i nord-nordvestlig retning. Her var det skiltet til Skåråfjell, og svake rester av skispor og noen fotavtrykk her og der viste sammen med blåmerkinga veien helt til topps. Fellene ble tatt på, og det gikk noe tungt i vårsnøen oppover, da det tidvis var begynt å bli råtten snø. Sola stekte, og gjorde ikke snøen akkurat mer samarbeidsvillig. For andre turgåere: Her tar stien av; gps 32 V 526172 6591714 på 620 moh. Dette er ved nordbredden av Grantjønn. Den gjør en vestlig bue, før den svinger opp på snaufjellet i retning mot toppen.

© Ole-Petter Andersen

Fra Skåråfjell til Vardefjell er det ikke langt i luftlinje, men jeg visste bedre...

Koste meg litt på den bratte toppklippen, men hadde ikke for god tid, siden jeg ville ha med meg Vardefjell også. Det er kort i luftlinje, men jeg visste bedre – og på dette føret kunne det virkelig ta tid! Beholdt fellene på, og kjørte greit et stykke i sporene tilbake, før jeg skrådde rett vest ned skauen til østbredden av Eiangen. Her fulgte jeg kanten av isen på vannet nordover, og måtte litt ut på isen et par steder. Like ikke helt dette, og særlig ikke når vannet er åpent i en stripe like ved land, men så at noen på scooter kjørte lenger ute, så da var det vel trygt?

Vardefjell – blodslitet i vårsnøen
Satte igjen skiene ved vannet under sørflanken til Vardefjell, og nå begynte kraftprøven for alvor; å bakse delvis i råtten vårsnø bratt oppover til topps. Søkte helst der det ikke var snø, men der har det en lei tendens til å stå trær og greiner og kratt og slikt i veien. Der det var åpent lende, lå snøen fristende, men med sin skjulte råttenskap. Gjennomvåt av svette nådde jeg toppen, bare for å oppdage at en diger kløft skilte meg fra hovedtoppen. Skulle jeg jukse og regne toppen for besteget? Tanken fristet meg, men det var tid til mer slit, så jeg prøvde å finne en vei ned i skaret. Så glei jeg og ramla ned i en smal sprekk, men fikk kjempet meg opp og ut av denne. Jeg måtte nok over denne toppen og litt ned på vestsida, før jeg kunne skrå nordover og opp på hovedtoppen. Puh!

Så endelig var Sauherads kommunetopp i boks, og jeg så rett over på Skåråfjell. For en galskap å herje rundt i dette terrenget på denne tida av året – ikke overrasket over å være ganske så alene. Men så var det disse scootergutta ute på Eiangen da, som rånet rundt…
Skulle jeg våge en direkte retur ned mot øst? Det var klart kortest, men risikoen for å gå seg fast var absolutt til stede her. Jeg valgte den tunge omveien som jeg hadde gjort oppover – så var det i alle fall sikkert at jeg kom meg greit ned.

Så gjentok det meste seg i motsatt rekkefølge: Skiene tilbake langs vannet, forsiktig som Bambi på isen et par steder, og så scooterspor til Sommerseter – henta boksmaten min – og staket meg på utrolig bakglatte ski videre hele veien tilbake til bilen. Var vel tilbake rundt 17-tida. Nei, disse toppene hadde vært bedre på sommeren, ja! Men nå er snart Telemark i boks.