Krevende travers av Lauparen (nord- og østeggen) (03.07.2012)

Godværsdagen i slutten av juni skulle utnyttes maksimalt, og jeg hadde lest at nordryggen på Lauparen skulle være mulig uten tau, og ville også utforske eggen videre over Brudefølgjet i øst. Det ble en krevende travers, og bom stopp ved starten på Brudefølgjet…

Parkerte på p-plass i Tresfjord ved veien som går over Vaksvikfjellet, og fulgte skilt mot Eirsdalen, først litt østover. Så gikk den rødmerka stien over et gjerde (!) etter en bro, langs elva et kort stykke bak et uthus, før det var fin-fin skogsvei langt innover (sør) i dalen. Etter nesten 3 km gange fra p-plassen tok en sti av rett fram, mens veien svingte oppover mot øst (blant annet mot Rona og Nonsfjellet.)

Galt stivalg
Etter bare 200 m på stien kom jeg til et stikryss med skilt. Men skulle jeg til Eirsdalssetra eller Kjersemsetra? Jeg hadde gjort for dårlig research på forhånd, og ante ikke annet enn at jeg skulle opp mot nordryggen på Lauparen i sør. Begge stiene gikk noenlunde i samme sørlige retningen. Jeg satset på Eirsdalssetra, og fikk straks brynt meg på noen bratte bakker. Etter rundt 10 min var jeg oppe på setra, der stien stoppet. Æsj! Så var det bare å rusle ned og tilbake til stikrysset igjen.

Den andre stien var i litt dårligere forfatning; og «Dagmar» har nok skylda: Rett som det var lå et lite eller større tre over stien og sperret veien. Brått var det et digert dyr som rørte på seg inni skogen, og jeg skvatt til. Sidesynet hadde varslet meg, men nå så jeg at det heldigvis bare var en hest (!) Flere hester fulgte på, og snart noen sauer også – et rikt dyreliv her inne, altså.

Klyving opp nordryggen
Halvannen kilometer etter stikrysset gikk ruta over elva (uproblematisk) og vestover opp et kort stykke, før den svingte sørover. Etter kort tid, da stien svingte mer mot vest, passet det å ta av mot sør, og opp de bratte gressbakkene på Breidskallens nordvestflanke. Krattskogen hadde nå tatt slutt, og jeg gledet meg til klyvinga opp på nordryggen på Lauparen, som tok seg flott ut.

Oppe ved Breidskallen skulle man ta sikte mot et tydelig skar på nordryggen, men opp dit var det et digert snøfelt. Ved å holde langt lavere ville jeg få mer klyving (på tørt fjell) og valgte derfor dette. Etter 2t 45 min var jeg endelig i gang med klyvinga, som varierte mellom å klyve på selve eggen og andre ganger omgå luftig punkter ved å holde til høyre. Ganske løst her og der, og noen steder kom jeg nok bort i punkter av grad 2- selv om jeg omgikk de bratteste og mest utsatte delene av eggen. Været var imidlertid topp, og soltørr klippe med stor utsikt til begge sider er noe av det beste jeg vet, så jeg koste meg oppover.

Mot slutten så det litt bratt ut, men det løste seg veldig greit, og etter 40 min klyving var jeg oppe. Herlig utsikt, og varde med kasse og bok. Tok en lang spisepause og koste meg i sola.

Østeggen med «Militærlua»
Eggen videre østover så meget spennende og utsatt ut, men skulle være mulig å gå uten tau. Etter kort tid kom jeg til en liten sylkvass pinakkel, som jeg ikke engang prøvde på uten tau. Det var lett å omgå denne i sør. Like etter denne var en tykkere og bratt pinakkel, som fra siden så ut som en av Forsvarets «berets» med sin skrå utoverhengende stil. Jeg tror derfor det er denne som blir kalt for «Militærhua». Heller ikke denne så enkel ut om en ikke har tausikring, men nå var en omgåelse i sør ikke lenger noen «tur i parken» akkurat, og jeg måtte klyve litt ned og opp i et skar. Vil anslå punktet til 2- eller kanskje 2.

Så fulgte jeg i sørsida en bred hylle under østtoppen, som fra vest åpenbart krever tau. Etter nesten å ha rundet østtoppen, skjønte jeg det var mulig å klyve opp i sørflanken. Jeg satte igjen sekken, og på tørt fjell følte jeg ikke behov for tau, selv om det vanskeligste punktet nok er grad 2 her. Tok et bilde på toppen, og kløv tilbake samme vei.

Klyving nedover østeggen
Nå bar det nedover østeggen, men ganske snart støtte jeg på en utfordring, der et rappellfeste (tauslynge) talte sitt tydelige språk. Ved å søke litt østover fant jeg en mulig klyverute ned dette bratteste punktet på østeggen. Utoverhellende sva uten særlige tak er utfordringene her, men på tørt føre var friksjonen stor nok til at det var forsvarlig klyving uten tau. Åpenbart et punkt grad 2 her!

Stopp ved Brudefølget Sør
Så gikk det greit ned til laveste punkt på østeggen (ca 1220m). Jeg var rimelig spent på veien videre, for nå kom det en rekke bratte punkter. Først opp på Brudefølget Sør, der det på slutten var et noe utsatt klyvepunkt, som jeg gir graderinga 2(-). Etter toppen kom jeg ikke mange meterne før det var en slynge som talte om rappell. Jeg søkte litt fram og tilbake, men her var det ikke snakk om å klyve ned uten tausikring, så jeg måtte prøve en omgåelse av toppen i nordflanken. Dette ble en komplisert affære på fuktige grasshyller og løse steiner i skyggen av sola, og minst ett punkt med gradering 2. Noe andpusten og skjelven kom jeg forbi toppen, og kunne fortsette litt til på eggen østover.

Gir opp eggen videre mot Brurefølget
En hammer reiste seg stupbratt og krevde tausikring. Jeg kom meg videre i sørflanken et stykke, men det ble stadig mer utsatt klyving og jeg fant ingen lettere veier oppover. Klokka nærmet seg 15, og jeg var helt tom for vann. Migrenen banket så vidt, og jeg skjønte at selv om jeg fant en evt omgåelse av hammeren over på nordvestflanken av Brudefølget (burde være greit å klyve opp en av snørennene der), ventet fortsatt svært mange kritiske punkter og masse klyving opp og ned den kvasse takkete eggen. Det var derfor lett å avslutte moroa, «mens leken var god.»

Jeg tok meg forholdsvis greit ned snøfeltet i den første botnen i nord, og ikke minst fant jeg snart rennende vann, som slukket både tørsten og migrenetendensene – deilig! Skulle jeg likevel skrå opp mot Nonsfjellet i øst, og prøve meg på Brurefølget fra nord? Jeg forkastet ideen siden det alt var ganske langt på dag, og jeg hadde 6 timer i beina, og 1300 høydemeter og masse klyving. Traversen av Brurefølget tror jeg er en dagstur i seg selv, og tau er nok absolutt kjekt å ha i sekken.

Småspennende ned til Møsvatnet
Snøfeltet tok etter hvert slutt, og vått mosegrodd fjell ventet, med utoverhellende flater. Dette kunne jammen bli en bomtur! Jeg holdt meg ganske nær bekken/elva og klarte å tråkle meg ned på en rimelig trygg måte, og ble muligens reddet av en stor snøflekk i nedre delen av bratthenget her: Et parti med kompakte sva stoppet framdriften, men et 1-1,5m hopp ned på snøflekken ble løsningen. Noe råtten snø her og der måtte jeg også se ekstra opp for. Er ikke sikker på om jeg kan anbefale denne veien ned seinere på sommeren.

Nå var det grei skuring videre, og snart var jeg på stien igjen, og kunne småjogge ned Eirsdalen tilbake til bilen. 7,5 t på tur

Normalveien på Lauparen er selvsagt langt enklere enn denne varianten. Brudefølget er nok en tur i seg selv, men jeg tror nok tau er kjekt å ha der, selv om man går fra nord. Skal en følge selve eggen i sin helhet er nok tausikring en nødvendighet.