Slitetur til vulkanen Azufre (25.01.2013)
Geschrieben von 500fjell (Sondre Kvambekk)
| Startpunkt | Ved bilen (4.580m) |
|---|---|
| Tourcharakter | Bergtour |
| Tourlänge | 11h 00min |
| Höhenmeter | 1.600m |
| Karte |
|
| Besteigungen | Azufre east summit (5.990m) | 25.01.2013 |
|---|---|---|
| Volcán Copiapó (6.052m) | 25.01.2013 |
Jeg, Øyvindbr (Øyvind Brekke) og Mayhassen (Øyvind Mathiassen) hadde tilbragt noen dager på stranda ute ved Caldera, men det tok ikke mange dagene før suget etter fjellslit meldte seg. Vi regnet med å ha noe akklimatisering igjen fra Aconcagua som det nå var over to uker siden vi nådde toppen på, derfor fristet det å få med seg en til 6000-metring før vi skulle hjem om et par dager. Turmålet endte på ultratoppen Volcán Copiapó, også kalt Azufre Dermed suste vi inn til Copiapó med vår Mitsubishi L200 4*4 hvor vi handlet inn litt mer vann og mat før vi dro inn i ørkenen. Kjørte først til Laguna Negro Francisco hvor vi først måtte gjennom en checkpoint på over 4500 moh, disse ga oss eskorte over passet før de tok farvel med oss. Laguna Negro Francisco hadde en vakker beliggenhet med mye fugleliv og Azufre ruvende i kulissene i aftensola. Øyvind M måtte selvsagt ned mot vannkanten for å filme, men ble straffet da han plumpet gjennom sumpen med den ene foten og fikk gjørme til langt opp på bena. Vi stanset innom en hytte ved sørvestsida av laguna for å spørre etter tips om toppen. Han ene var kjentmann og mente at det var normalt å angripe toppen fra nordøst. Det lakket mot kveld så det ble ikke mye mer kjøring før vi teltet ute på ei slette. Merket at det var vesentlig kaldere nå enn tidligere, var nok flere minusgrader denne stjerneklare natta.
Neste morgen var det klart og pent vær. Vi kjørte videre mot Minas Martes og tok til venstre på en vei 1 km før denne plassen. Her var det mange skilt med advarsler om at kun autorisert personell kunne ferdes osv, men vi ga blaffen. Kjørte innover et lite dalføre med sumper på høyre side hvor vi blant annet fikk se pelikaner. Etter dette kom vi ut på en slette hvor vi fikk øye på Azufre og kjørte i denne retningen. Bilsporene gikk i mange ulike retninger, men vi klarte å komme oss opp til i underkant av 4600 moh (GPS: 
) der vi parkerte bilen. Klokka var begynt å nærme seg 11:00 så det var på tide å sette i marsj.
Jeg valgte å gå med joggesko, mens Øyvindene valgte noen tykkere vinterfjellsko, angrer ikke i ettertid på valget mitt. Vi fulgte et søkk som gikk lengst mot venstre. Relativt fast underlag opp til et flatere platå der vi kom innpå østryggen til fortoppen på Azufre. Vi ante ingenting om ruta herfra og opp og satset på at det ville føre til suksess. Det bratnet til, men ura var relativt fast, noen steder bød på litt lett klyving også før det slaket ut igjen. Da vi passerte 5600 moh begynte Øyvind Br å bli pessimistisk til å gå videre. Han følte seg ikke i form og slet med utmattelse og tungpusthet. Øyvind M og jeg prøvde å muntre ham opp til å fortsette, bare 400 høydemeter igjen nå. Det kom faktisk en snøbyge forbi like før vi kom opp mot fortoppen. Vi håpet at dette var hovedtoppen, men det viste seg altså å kun være en fortopp. Fortsatt et stykke igjen til den ekte toppen, og små distanser blir lange i denne høyden! Det gikk saaakte med oss alle opp til fortoppen, men det gikk på et vis tross mye banning fra enkelte og lovnader om å holde seg unna høye fjell i fremtiden. Det viste seg at vi måtte rundt 60 høydemeter ned fra fortoppen, og direktevarianten var ren klatring. Heldigvis fant jeg en omgåelse ned til venstre som var litt spenstig på nysnøføre.
Fra sadelen og opp til toppen var det nå kun fattige 120 høydemeter, men dette føltes mye lenger. Pause etter 60 høydemeter, deretter etter 30 høydemeter og så for hver tiende meter, endelig toppen! Alle kom opp, men jeg merket at jeg var litt kvalm. Riktignok var alle dårlige i magen denne dagen etter å ha spist blodpølse kvelden, men nå måtte jeg faktisk spy selv om jeg ikke hadde følt meg noe dårlig tidligere på turen. Uansett, godt å få gjort det unna, og jeg klarte å lure fram et smil til et etterlengtet fellesbilde på en fjelltopp. Merket jeg begynte å bli kald på føttene så det var best å tenke på returen snart. Tilbake fant vi vår egen «escape route» i renna nord for toppen nedenfor sadelen mot den stilige fortoppen. En del snø gjorde godt for knærne når vi karret oss nedover mens vi nøt vakkert kveldslys over Tres Cruces massivet. Turen ned ble mye lenger en forventet og vi hadde heller ikke tatt med hodelykt. Øyvind M tillot seg å springe ned til bilen for å signalisere hvor den stod med å skru på lysene. To timer brukte vi ned fra toppen. Angret ikke på at jeg hadde spandert å kjøpe en sovepute i Copiapó til en 50-lapp nå! Øyvind Br kom et par timer etter meg og alle sov tungt påfølgende natt. Godt å bli ferdig med høye fjell for en liten stund faktisk.
Dagen derpå pakket vi sammen sakene og kjørte ned til Laguna de Santa Rosa der vi koste oss med en varm frokost som erstatning til middag i går. Her var det idyll og jeg merket faktisk at jeg begynte å like denne sandkassa mer og mer.
Takk for en minneverdig tur gutter!
Flere bilder
Benutzerkommentare
En fæl og minneverdig tur!
Geschrieben von Øyvindbr 16.03.2013 23:54Denne turen var helt grusom hvis vi trekker fra de ca 500 første høydemeterne og nedturen i måneskinn og stjernehimmel. Siden det var lenge siden Aconcagua allerede og man husker best hvor jævlig ting føles her og nå så følte jeg at dette var verre. Den dalende akklimatiseringa var vel også en grunn. Merkelig nok funka det fortsatt greit oppi 4500 moh etter flere dager ved havnivå, men over 5000-kota ble alt bare fælt.
I ettertid viser fakta at Aconcagua likevel var verst. På Azufre fikk vi faktisk tatt lagbilde, og jeg måtte aldri spy. Og når jeg har begge turene på avstand så husker jeg aller mest den totale avmakt på Aconcagua, men stort sett bare en intens hatfølelse på Volcan Copiapó. Det finnes mange grader av jævelskap, og det er alltid der og da man har det verst. Alene hadde jeg garantert snudd, men man vil jo ikke være dårligere. Og det var jo så lenge siden forrige topptur allerede, så jeg trengte en toppfølelse like mye som dere. :)