Herlig rundtur i Sassolungo-massivet (27.07.2013)

Lars-Petter, eldste sønnen, var hentet på flyplassen i Bergamo, og jeg var igjen - for tredje gang i sommer, tilbake på campingplassen i Canazei.
Vi kom litt seint i gang denne lørdagsmorgenen, da LP var svært trøtt etter gårsdagens reise, men heldigvis var det fortsatt mulig å få parkert nær Sellapasset. Taubanen her er av den eldre sorten, der to og to står som sild i tønne i trange små kabiner. Man må løpe inn i disse, ellers må taubanen stoppes. Tror vi brukte 2-3 sekunder, før en kar utenfor satte slåen for døra på utsiden! Her går det med andre ord unna!

Etter hvert bratt opp til Forcella del Sassolungo på 2680 m - trangt plassert mellom imponerende bratte fjellvegger og spir. Her er det meste fjellklatring, og mange var alt i gang på begge sider. Til venstre (vest) så vi brattveggen på den imponerende toppen Cinque Dita (Fünffingerspitze), som på avstand nettopp ser ut som fem fingre som stikker i været.

Stien (525) gikk umiddelbart bratt nedover på NV-siden, og vi unngikk hordene med turister som sneglet seg ned her ved å søke ut på et snøfelt like i nord. Godt under timen var vi nede ved hytta Rifugio Vicenza, 400 hm lavere, og hvor ruta svinger sørover og oppover mot Oscar Schuster klettersteig. Vi holdt nok noe for høy fart, for det det begynte med tiden å banke litt i hodene på oss begge, samtidig som det var stekende varmt.

O Schuster via ferrata
En snau time seinere, etter noen drepende tunge grusfelt, nådde vi starten på via ferrataen, og tok på hjelm, seler og slynger. Wiren varte ikke mange meterne, før den sluttet igjen, for det var ganske enkel klyving et godt stykke. Etter hvert i brattere terreng og med wire, og klyving og klatring i imponerende omgivelser - og heldigvis stort sett i skyggen. Ett sted var det også en stige, og noen punkter var litt utsatte. Dette er ikke av de vanskeligste ferrataene, men heller ikke for nybegynneren. Den siste biten mot toppen var enklere og usikret, og vi var noe skuffet da vi så at midttoppen på Sasso Piatto, like ved der ferrataen endte, var såre lett å nå fra vest - for her krydde det med folk! Vi fortsatte derfor umiddelbart videre mot den avsidesliggende Plattkofel NW-gipfel der vi fikk sitte alene. Men først fikk vi med oss et merkelig opptrinn:
På et greit sted like nedenfor midttoppen fikk en tysk kvinne seriøse problemer og bannet så det lyste, samtidig som det åpenbart var umulig for henne å bevege seg; hun var paralysert av høydeskrekk, mens mannen hjalp til så godt han kunne. Hun hadde tydeligvis vært på toppen, men fikk problemer med en gang hun skulle gå ned igjen, stakkars.

Spenstig klyveklatring til sørtoppen
Vi ville også se om det var mulig å gå opp på sørtoppen, så vi passerte midttoppen en gang til, og kløv og koste oss på egga videre sørøstover. Over 2935 og ned i et større skar, før det ble bratt klyving og kanskje et par svake 2-er-punkt opp mot 2964 - dagens høyeste topp. Herfra så vi ned til Canazei, men mer imponerende var utsikten til nabotoppene/spirene i øst, særlig Il dente - som bar sitt navn med rette (Tanna). (Her er det flere årsverk med klatring for den som vil besøke alt!

Vi plundret oss litt nedover vesteggen, før vi traverserte vestflanken i tungt terreng, og kom oss inn på 527 og ned mot sørvest. En snarvei tok oss så inn på 527 som gikk mot øst. Dette var rene motorveien av en sti, og med masse folk. Vi brukte vel en 3 kvarter til Pertini-hytta, der vi tok litt mat og drikke, mens et tordenvær bygget seg opp - uten at det ble noe mer utav akkurat det. Så fortsatte vi på 557 mot øst forbi to hytter til, og en kjempediger betongokse eller noe, og ned til Sellapasset.

7 t rundtur og Lars-Petter var "akklimatisert" for klyving i Dolomittene.