Veslebreen rundt (10.08.2013)

De to første helgene i august ble satt av til årets fjelltur med Uniconsult-kolleger, og når den første helgen regnet fullstendig bort, ble tidspunktet endelig låst til helg nummer to. Fordelen med å vente lengst mulig med å låse datoen er at man lettere kan tilpasse seg været, som jo ofte kan være en viktig faktor for en riktig god dag i fjellet, men ulempen er naturligvis risikoen for at man ikke får losji. Vårt egentlig planlagte turmål med utgangspunkt fra Spiterstulen måtte derfor skrinlegges, ettersom de ikke kunne tilby overnatting, så da ble det Leirvassbu i stedet og tindene rundt Veslebreen som skulle by på dagens opplevelser.

Det er en god dagsmarsj, så vi ble enige om å være klare så tidlig som mulig, altså var alle ferdigskifta og klare rett etter frokost rundt åtte-tiden. Værmeldinga varslet om tett skydekke fra morgenen som skulle sprekke opp litt utover dagen, samt enkelte mindre byger. Vi var derfor glade optimister som la ut på tur, vel vitende om at den tåka som lå som et slør over hele landskapet skulle forsvinne snarlig.

Halv ni var bilen parkert nede i veien i Leirdalen og vi krysset helårsbroa over Leira som ligger der og åpner for turister og glasiologer / forskere som skal på Storbreen. Morgenduggen hadde klumpa seg skikkelig i dag, så vi starta alle med jakker på. Rutevalget innebar kryssing av både Storbreagrove og Veslebreagrove, i tillegg til enkelte mindre bekker, men som antatt var vannføringen på morgenkvisten liten. Kryssingene var derfor relativt enkle, med kontrollert hopping fra stein til stein. Nattas regn hadde gjort terrenget vått, så det surkla godt rundt føttene når vi i rolig tempo rusla i nordlig retning på vestsiden av Leira. Terrenget er her lett kupert med gress, mose og lyng og fuktigheten i buskaset sørget også for blaute buksebein.

Vi hadde ikke gått mer enn en drøy halvtime før regnet gav seg og vi kunne kaste jakkene. Det var helt greit, for rett etter kryssing av Veslebreagrove begynte også motbakkene, først rolig og pent og deretter en del brattere. Og med motbakkene opp mot Skagsnebb kom også pulsen og varmen. Syntes også vi kunne skimte lysninger i skylaget også, men det ble foreløpig bare ønsketenking. Terrenget endres gradvis fra vegetasjon via steinete lende og etter hvert til ren steinur. Og steinene hadde tydeligvis virkelig fått vaska seg i løpet av natta – de var skikkelig våte og glatte.

Etter to timers gange og 300 høydemetre måtte dessverre Torbjørn kaste inn håndkleet. De veldig glatte steinene kombinert med det bratte terrenget og litt for lite trening i sommer gjorde at Torbjørn ønsket å returnere rolig og pent tilbake til hytta. Aldri noe hyggelig å skille lag sånn men vi ble enige om å fortsette uten han.

Etter hvert som vi vant høydemetre forsvant all sikt. Vi gikk rett inn i tåka og orienterte oss utelukkende basert på GPSen; for all del – så lenge vi gikk oppover, måtte det jo være riktig vei! Kartet viste dessuten at det bare skulle bli brattere og brattere etter hvert som vi kom oppover, og det gjorde det jammen også. Etter hvert møtte vi på en vegg som gikk i nordlig retning. Veggen var ikke akkurat steil, men en del brattere enn terrenget for øvrig, så i stedet for å gå rett på tenkte vi at kunne runde den på nord- eller sør-vest-siden. Ettersom den ruta jeg på forhånd hadde lagt inn på GPSen fremdeles lå til nord, valgte vi å runde på nord-siden. Etter en 20 minutters gange i nordlig retning fant vi enklere løsninger på veggen og vi kom oss videre. Fremdeles var det imidlertid ikke mulig å se noe som helst, hele «verden» var fremdeles bare tjukk tåke og sikten var stort sett ikke mye mer enn 50 meter. Her var det dessuten bare steinur som var såpeglatt og dessuten uhyggelig løst, steiner vi tråkket på raste ut ustanselig. Og på toppen av det hele hadde regnet tatt seg opp igjen og jakka måtte på. Dette var da unødvendig trøblete?

Men så oppdaget jeg hva vi hadde gjort feil. Rutevalget jeg hadde plottet på GPSen var lagt inn for lenge siden, og når jeg la inn ruta hadde jeg basert meg på det rutevalget som i «Norges fjelltopper over 2000 meter» var beskrevet som den «luftigste, men samtidig kanskje morsomste» ruta, nemlig østryggen direkte. Planen vår var imidlertid å gå opp sørøst-flanken, og nå var vi endt opp i et område som verken var fugl eller fisk. Masse uryddige grusrenner som besto av løsgods som styrtet ned fjellsiden ved minste berøring. For å løse denne floken måtte vi dermed traversere fra renne til renne i sørvestlig retning mens vi samtidig forsøkte å vinne litt høyde. Målsetningen var å finne en renne som kunne ta oss til topps på ryggen. Den fant vi da også, omsider. Selv om vi valgte trygge og gode veier fra ravine til ravine var det enkelte av flyttene som av enkelte nok kan karakteriseres som potensielt dristige ettersom det var ubehagelig glatt på steinene, dekket av svartlav som de var. GPS-tracket viser hvordan vi rota i dette området. Klokka ble nesten ett før vi kom oss opp på ryggen og vi kunne puste litt ut. Tenk så mye tid vi kunne spart om vi bare hadde hatt god sikt så vi kunne sett ruta med egne øyne!

Endelig oppe på ryggen måtte vi bare rusle litt frem og tilbake for å kikke nærmere på Skagsnebb. Selve toppen består av en rygg på et par hundre meter med varde i begge ender, så vi passet på å traversere hele platået for å være sikker på at vi hadde vært på høyeste punkt. Tåka var fremdeles ganske tett, sikten var økt til drøye 100 meter så vi fikk et visst inntrykk av selve ryggen, selv om det var vanskelig å se noe særlig nedover brattene. Vi klarte derfor ikke å finne optimalt rutevalg opp fra toppen heller. Samme det, nå var vi jo tross alt oppe og vi kunne nyte en velfortjent lunsj ved toppvarden.

Etter å ha fylt lagrene med kalorier var vi klar for ryggen videre mot Bakerste Skagsnebb. En morsom ryggtravers uten altfor mange vanskeligheter og utfordringer. Man må imidlertid være litt konsentrert, og særlig når det er så vått som når vi avla vår visitt. Et par luftige passasjer men mest forsiktig og delvis ustø gange avløst av aking på rompa for å komme over de saftigste passasjene. Den verste tåka var nå også steget litt opp i høyden og vi kunne få litt inntrykk av tindene rundt oss. Koser oss nå! Og bare litt senere møter vi den loddrette hammeren på ryggen – som jeg nå hadde fått litt tid til å glede meg til. Denne ser håpløs ut på avstand, men når man kommer innpå den ser man at det løser seg veldig enkelt opp et skrådrag på venstre side av hammeren. Vel oppe på toppen av hammeren stanset vi opp litt, tok en sjokolade og nøt synet av ryggtraversen tilbake til Skagsnebb, som nå var frigjort fra tåkas klamme grep. Deretter var det bare å spasere siste stykket opp til dagens høyeste topp. På dette siste stykket opp til toppen bestemte Ola seg for å nikke til fjellet, eventuelt så var han bare litt klønete under et flytt og stuka panna borti en fjellnubb. I alle fall fikk han et lite kutt i panna. Ingenting alvorlig, bare litt macho med litt blod der håret ikke gror lenger, så vi trøstespiste bare litt nøtter så var ikke det noe tema lenger!

Der ble vi imidlertid ikke lenge, vi hadde flere topper til gode og nå var terrenget lettgått. Ruta fra Bakerste Skagsnebb og ned mot bandet mot Hurrbreatinden er bredt og lite bratt så her er det bare å rusle med henda i lomma! Steinene var imidlertid også her glatte av våt svartlav så vi tok det godt med ro. Rett før platået glir over i ryggtravers ligger det en liten kolle og på baksiden av denne kollen nedover ryggen mot bandet møtte vi et par bratte partier som ville kreve baklengsgåing og litt lange skritt. Så glatte som steinene her var droppet vi dette, og tok heller en kort omgåelse ned i sørveggen. Slitasje på steinene tyder på at vi ikke var de første som tok dette valget. Dernest var det bare å nyte utsikten til Hurrbreen på høyre side og Veslebreen på venstre side mens vi spiste høydemetre opp til neste topp. En flott snøskavl lå fremdeles igjen i nord-øst-veggen av Hurrbreatind.

Vel oppe begynte utsikten for alvor å hjelpe på, herfra ser vi også vestover retning Krossbu og utover Sognefjellet og Breheimen. Dessuten ser vi nå klart veien vi har gått fra Bakerste Skagsnebb og ryggen videre. Virkelig staselig å være i fjellet nå. Tre topper ferdig, tre igjen. Ruta videre over Veslebretinden og videre til Storbreatinden er rene transportetapper uten vanskeligheter av noe slag. Her ble vi dessuten gledet over at steinene var frie for lav og hadde derfor god friksjon. Snøen ligger nok store deler av året her, som gir laven dårlige vekstvilkår. Skravla gikk lett, turen likeså. Et par korte snøfelter ble også utnyttet til å skåne knærne i nedoverbakkene. Et praktfullt skue mot stolte Smørstabbtinder krydret tilværelsen ytterligere. Særlig profilen til Store Smørstabbtind er snasen herfra, men også Storebjørn gjør seg godt rett nordfra.

Klokka fem nådde vi Storbreatind og været var nå blitt såpass ålreit at vi vurderte å kaste jakka igjen. Vi visste imidlertid at om få minutter skulle vi endelig få brukt tauet jeg hadde dratt på hele veien; dagens rappell sto for tur. Jakka forble derfor på. Nesten utrolig at man skal møte slike bratte partier på en rygg mellom Storbreatind og Storbreahø som begge er topp-platåer mer enn spisse tinder. Men morsomt, da! Ikke mange minuttene etter å ha forlatt varden begynte terrenget å spisse seg til og snart dukket også rappellfestet opp. Siden alle var litt rustne i rappellering brukte vi noen ekstra minutter på gjennomgang av prosedyrene før vi knyttet en ekstra slynge rundt det solide festet. Jeg var førstemann ned fjellsiden, en kort og uproblematisk rappell på 8-10 meter retning sør. For å unngå noen vanskeligheter beholdt jeg tauet på mens jeg rygget enda noen meter til ned, retning øst. Her løste jeg meg ut og rigget meg til med sjokolade og fotoapparat i påvente av de to siste. Flott utsikt til både Storbreen og Veslebreen herfra. I tillegg dukket nå også Skardstind med sin karakteristiske Nåla opp i øst, og Styggedalsryggen i sørvest. Og her var vi, midt i begivenhetenes sentrum. Herlig! Ola ville ha prusik på rappelltauet også, trygt og greit ned. Arne til slutt ned fjellsiden i høy hastighet som om han hadde rappellert flere ganger siste uka.

Ferdig med rappellen pakket jeg ned tau og utstyr mens Arne forserte ryggen litt videre. Det første partiet etter rappellen var småbratt og ganske utsatt, og når det var såpass vått spurte Ola om han ikke kunne få sikring ned også det neste partiet. No problem, opp med tauet igjen. Jeg sikret Ola greit ned også det neste partiet og smøg meg deretter ned fjellsiden selv. Så, av med jakkene igjen. Nå var det både tørt og varmt å gå med jakke. Ryggen videre så ut til å være ganske grei. Først møtte vi på en liten halvannen meters pinakkel som var enkel å forsere på venstre siden før slitasjeskadene på steinene fortalte at «stien» gikk ned til høyre for å omgå en mindre knaus. Deretter var det kurant 30-40 meter bortover i skråningen før vi atter kom ut på ryggen. Ryggen videre gikk fulgte vi uten omgåelser. Enkelte morsomme klyvepartier krevde bruk av henda men her var det bare gøyalt å være – tre store smil med ryggsekk som var ute og gikk. Ryggen bredde seg etter hvert utover når vi startet på oppstigningen mot Storbreahø, dagens siste motbakke. Storbreahøs toppunkt ligger midt oppå den svære kulen, så noen hundre meter med rusling ble det før vi nådde dagens sjette og siste 2000-metring.

Kvart over sju var klokka når vi forlot toppvarden i sørøstlig retning. Spredte varder viste vei i begynnelsen, men etter hvert som det ble brattere forsvant vardene. Steinura ble gradvis overtatt av gresshyller og myk mose og det var helt greit for knærne, som etter en lang dag med juling godt kunne få litt mykt underlag. Fin utsikt til blåisen i brefallet på Storbreen herfra. Kursen ble tatt ut med en målsetning om å komme ned til Storbreagrove så høyt opp som mulig, ettersom vannføringen normalt øker betydelig utover dagen. Imidlertid ble vi ved ca 1500 moh tvunget i nordøstlig retning av brattere terreng og vegger som skapte litt problemer for oss. Ville ikke ta noen sjanser nå på slutten av dagen! Kursen var for så vidt veldig riktig i forhold til hvor bilen sto, men når vi da endelig kom ned til Storbreagrove var vannføringen blitt såpass stor at det ikke var mulig å krysse den der vi kom ned. Vi måtte derfor følge elva videre nedover for å finne et passende sted å komme over.

Først nede på 1200 moh fant vi en plass som var noenlunde egnet, med steiner som stakk opp av elva og som hadde rimelig avstand mellom seg slik at vi kunne hoppe mellom dem. Arne var førstemann over, og fikk låne stavene til Ola. Første og andre hopp gikk veldig greit, selv om jeg syntes han brukte veldig mye konsentrasjon for å finne steder å sette ned stavene. Tredje og siste hopp gikk bare nesten bra. I det bakerste bein var på vei til landingsplassen mistet Arne balansen og gikk baklengs ut i elva på det strieste og dypeste! Ryggsekk og kropp forsvant under, bare hodet stakk opp av det nysmelta brevannet som gjorde sitt beste for å dynke Arne skikkelig. Litt kaving og jobbing så kom Arne seg opp på andre siden – dyvåt, men tilsynelatende glad og smilende. Selv var jeg mest irritert over at jeg fikk fine bilder av hopp nummer ett, to og tre, men ikke et eneste bilde av Arne kavende i breelva. Snakk om kanonfotograf!

Jeg hoppet deretter fra stein til stein. Synes sånt egentlig er greit uten staver, så kan jeg heller fokusere på bein og balanse enn sånne tøysete hjelpemidler. Tre hopp og rett over uten problemer. Ola sin tur til slutt. Arne kastet stavene tilbake til Ola som også satte i gang med de samme halv-keitete øvelsene med å få plassert stavene på fornuftige plasser nede i det ukjente og våte. Første hopp gikk veldig fint, men flytt nummer to gikk bare sånn halvveis, Ola fant ikke plass til fot nummer to på steinen. Dermed ble det siste flyttet dødsdømt før han hadde begynt. Plask uti med Ola også, men han nøyde seg med å bli våt til knærne. Gode glis rundt mellom oss, siden det tross alt gikk bra. Heldigvis var det ikke mer enn noen hundre meter igjen til bilen, og av naturlige årsaker var ikke Arne og Ola lenger så opptatt av hvor de satte beina sine men plumpa bare uti det som var av bekkefar, myrlendt mose og andre våte flekker mens jeg strevde med å holde følge på noenlunde tørt underlag. Over brua over Leira og opp til bilen igjen. Halv ti tok vi av oss sekkene, tretten timer etter starten. En skikkelig dagstur ble det, seks topper i bagasjen og en god del opplevelser rikere. Vel tilbake på Leirvassbu hadde Torbjørn sørget for at vi fikk middag til tross for sen ankomst, en nydelig tre-retter som la seg akkurat der den skulle.