Kan ha vært Austanbotntraversen.. (07.09.2013)

..men det var ikke lett å se. Derimot skimta vi stadig svarte steile fronter på løpende bånd, smale egger innpakket i bomull og formasjoner som virket kjente etter diverse lesing i turrapporter. Yr meldte stor sol bak liten sky, men allerede før Sørligste viste vi at dette kom til å bli en spennende og utfordrende tur idet regn og grauttett tåke kom sigende på. En gruppe som kom etter oss var fornuftige og snudde før pinakkelen, men vi var motiverte og bra utstyrt, så det var bare å innstille seg på sneglemodus, sikre, sikre igjen og sige trygt fremover. Vi var to mosjonsklatrere og en ivrig turentusiast i laget og planen var mest mulig å følge ryggene, direkte opp hammeren på Søre og videre Sørryggen til V0 - under tørre forhold en fin plan, men på moseglatta ble plan B å søke små omveier og plan C å søke enda større omveier.

Til Søre

Frem til hammeren før Søre var var veivalget enkelt, men videre ble det mer interessant. Opp hammeren på friksjonstak de første metrene (som vi kunne se) kunne vi glemme. Prøvde derfor først rundt hammeren, opp 6-7 meter og videre ett nydelig kort 3'er riss på ei svaplate. Etter ett par skumle forsøk, ble det ned til hammerhjørnet igjen, og derfra på skrå opp ei slakkere svaplate med tynne riss. Etter diverse utgravinger med nøttepirker fikk jeg satt sikring og etter noen spennende opptak ble standplass satt på ei rampe som deler svaplata. Derfra enkel travers ut til høyre og en slags rygg videre opp til Søre. I det jeg tar opp annenmann, letter tåka litt og da sees tydelig "normalveien" under selve svaplata. Med 3-4 meter travers til høyre fra hammerhjørnet går en "sti" videre rundt svaplata. Vel, var det ikke litt turkrydder vi søkte? Videre relativt greit opp til Søre.

Til V0

Fra Søre er det igjen enkelt veivalg og etter diverse innlagte hindre er vi ved innsteget på ruta opp mot V0. Direkte opp virker tidkrevende og vanskelig. Først ei svaplate og så ett dieder, hvor friksjon er avgjørende. Så det ble å ta ett lite nedtak til høyre for ryggen, kort travers og deretter sikksakke seg oppover. Stadige stopp i bratte hamre, opptak, omgåelser og forsiktig klyving over sleipe blokker dekket med svartlav og andre morsomheter. Ikke mange som har vært her nei. På ett tidspunkt hører jeg plutselig svensk tale under meg. Delirisk eller har gutta endret tungemål? Neida, for like etterpå farer en lettbeint svenske forbi, med en taukveil i hånda og ei jente på slep. Jeg sier hei og etter at tåka suger dem til seg igjen hører jeg lett og uanstrengt prat oppover i bratta: "kliv her, hold i denna stenen..just..bra". Imponerende raskt, men noen knepp unna vårt risikobehov. Akkurat hvor vi har vært vites ikke, men etter eller annet sted mellom normalveien som skal gå dels i ei renne til høyre og sørryggen på V0 til venstre. Siste 20-30m gikk ihvertfall på sørryggen hvor vi toppet ut på V0 ca 12 timer etter start.

Til Store

I skaret etter V0, mens de andre tok en kort pause, kløv jeg raskt over til Store på det som føltes som reine motorveien og med god friksjon ift traversen sålangt.

Over Vestre

Tilbake, på med hodelyktene, ned til sadelen og over en lav høyde på ryggen ut mot Vestre (som visstnok kan omgås) til ett luftig nedtak. Med hodelykt i tåka blir det meste hvitt, så med mulige hamre og noe svapreg tok vi en rappell ned. Opp til Vestre kunne vi følge stegjernriper på stein og derfra var det å føtte seg forsiktig nedover til bilen igjen hvor vi ankom 18 timer etter start. Og vi kunne endelig krysse av ett for par mer krevende 2000m og for en tur som på tross av manglende sikt vil huskes godt for sin trollskhet der vi klorte oss fast mellom tinder og stup:-)

Ett snapshot av forholda opp mot Vestre:

Takk for tur Arnstein og Dag Arne!