Doi Inthanon (13.12.2009)

Dette var mitt andre besøk til byen Chiang Mai. Første gang i 2005 ble det bomtur til Doi Inthanon, fordi min daværende kjæreste (som samtidig skulle være min "lokalkjente turguide" og tolk) villedet både meg og taxi-sjåføren opp på feil fjell, nemlig Doi Suthep. Lite ante jeg fordi all kommunikasjon mellom sjåføren og min daværende kjæreste foregikk på Thai. Men når sant skal sies, så var jeg ikke så grepet av nasjonstopp-hysteriet for 4 år siden som jeg er idag, så det ble til at jeg prioriterte romantikk i Chiang Rai fremfor et nytt forsøk på Doi Inthanon påfølgende dag.

Men tidene forandrer seg. Med utgangspunkt i Bangkok var jeg nå villig til å svi av noen ekstra baht og 2x10 timer med buss for å komme meg t/r Chiang Mai. Men å svi av ytterligere 3000 baht på taxi mellom Chiang Mai og Doi Inthanon (som de andre ww-vikingene før meg) var helt uaktuelt for min del. Og mens offentlig transport er superbillig, er det altfor upraktisk og tungvint i dette området. Så jeg valgte til slutt en mellomting, å melde meg på en sightseeing tur til Doi Inthanon for 1000 baht, som inkluderte både transport, parkavgift, lunsj og en del andre severdigheter langs veien.

Van'en hentet meg på hotellet om morningen, og sammen med 11 andre turister bar det i vei mot Doi Inthanon National Park. Det var forøvrig en rar mix av turister, som det vanligvis bruker å være i Thailand:
-En gamling fra Tyskland (65 år) tett omslynget med sin 18 år gamle thai girlfriend, sistnevnte forøvrig i følge med hennes ca 40 år gamle mor som så veldig ubekvem ut i rollen som Chaperone og mamma i en sådan situasjon. Kanskje hun hadde passet bedre som Mama-san?
-En ladyboy med sin jevngamle venninne, førstnevnte ufattelig selvhøytidelig og kjedelig for en ladyboy å være.
-To venninner fra Bangkok, som til stadighet skulle ha meg med på bilder (ok da) og som tilsynelatende så på meg som en potensiell ektemann og ATM (nei takk!)
-En amerikansk student med sin thai kjæreste, førstnevnte a-typisk for amerikaner å være da han var knyst stille hele dagen.
-Et middelaldrende ektepar fra India, som så helt tragiske ut ved første øyekast, men som etterhvert overasket meg så til de grader. Jeg har aldri møtt Indere som er interessert i fjell og natur før, men disse to hadde i løpet av sine siste 30 år saumfart alt som er av Indian Himalaya. Aldri har jeg møtt noen med slik inngående kjennskap om ekspedisjoner, fjelltopper og severdigheter i denne delen av Himalaya.

Og så var det guiden da. Han var svært underholdende og hadde mye å fortelle om både natur, kultur og historie i dette området av Thailand (Lanna Kingdom). Dessuten kunne han mange nasjonstopper på rams, men Galdhøpiggen måtte jeg skrive ned på en lapp for ham, slik at han kunne imponere sine neste gjester fra Norge. Forøvrig synes jeg det ble litt vel mye skittkasting om Sino-Tibetans som "destroyers of nature", mens Karen folket fra Myanmar ble opphøyd til "protecters of nature". Til tider hørtes han derfor ut som en rasist.

Ooops, dette ble vist mer en personskildring enn en turrapport. Årsaken til det er at det ikke er så mye mer å fortelle om turen. Vi stoppet ved et par fossefall, besøkte en Karen-village, tok noen bilder av King&Queen stupaene før vi ved enden av veien vandret ca 50 meter "by own means" til toppen av Doi Inthanon. Min enkleste nasjonstopp så langt, og ennå enklere blir det når kursen settes mot Singapore....