Gandalf Bailout og Vågakallen 943 via nordryggen (24.07.2013)

I etterpåklokskapens lys ble det ikke mørkt denne sommeren heller. Fra tidligere hadde jeg gjort meg erfaringen at hodelykt ikke er nødvendig i Lofoten i juli, og jeg hadde for sikkerhets skyld sjekket med en kjentmann om at så også var tilfellet i år. Jeg skulle dog gjerne hatt med hengekøye. For jeg skulle klatre og lese . Det var planen. En annen erfaring er at det ikke er så lett å finne trær å henge køya i, så jeg lot den bli hjemme. Planen tok jeg med meg selv om jeg visste at ting sjelden blir som planlagt. Vel fremme på Kalle myste jeg opp mot Vågakallen som man engang trodde var Norges høyeste.

Utpå kvelden kom Gøran ifra Mo, og vi ble enige om å starte opp med blåbærplukking dagen derpå. Det var stekende sol og blåbærruta ble unnagjort og vi var såre fornøyde der vi rappelerte ned og tenkte på øl og hvalbiff som ble fortært på cafeen til han Enevold. Dagen etter lokket Gandalf oss utpå. Det begynte så vakkert, men så kludra jeg det til og gikk feil over i Gunsnroses og Krympefesten. Det var jo så fin den buede sprekken, men andremann var ikke enig. Bailout.

Mens vi tørket våre tårer støtte vi på Leknes store sønn som gjerne ville være med å leke. Vi tenkte at nu fanden får det være på tide å hilse på kallen, og neste formiddag la vi ivei mot skaret mellom Breidtinden og Vågakallens nordrygg.

Anmars
Anmars. Foto: Gøran
12 taulengder skulle være akkurat det vi trengte for å få brent kaloriene i den tynne matpakka. 18 timer og 943 høydemeter senere kunne Gunnar flekke tattisene i soloppgangen på toppen av Vågakallen.

Taulengdene er beskrevet i Rockfax-føreren, og når Gøran får somla seg til å lasta opp bildene, så skal jeg forsøke å lage en gjennomgang slik jeg opplevde turen.

De fleste taulengdene var grei scrambling, men vi sikret stort sett hele veien og det gikk sakte. Et par taulengder var luftige, og spesielt over et skarpt blad og inn i en renne var luftig. Da følte jeg meg som en førstebestiger. Den artigste klatringen var skorsteinen -- og i ettertid nevnte blad og renne.

505m. Start on the right of the col, at the base of a small groove.
1) 4, 20m. Climb the groove up to a belay.
2-3) 80m. Grade 2 to 3 scrambling leads around the corner to the left, then up the ridge for 2 rope lengths.
4) 3, 45m. Move around a loose corner on the left and climb mossy blocks to the Lunch Ledge below a prominent vertical chimney.
5) 4+, 25m. Climb the chimney past several chockstones. Go through a tunnel on the right, then back left to a belay. Wet near the top.
6) 3+, 20m. Head up a short wall then move right around a corner to a belay near the bottom of a gully.
7) 3, 20m. Climb straight up the ridge, staying to the left of the gully, to blocks and a belay.
8) 4-, 30m. Follow the ridge and climb up a shallow corner.
9) 2, 30m. Easy scrambling leads up to the base of a slab split by a jamming crack.
10) 4+, 25m. Climb the hand-crack up the slab by jamming and laybacking, to a good ledge under a large bulge in the ridge.
11) 4+, 35m. Traverse right across a big flake (and move slightly downwards) then leave the flake. Traverse right across a short wall into a chimney. Climb straight up the chimney to regain the ridge crest.
12) 2, 175m. Follow the slabby ridge (tricky at the start), then scramble up the ridge to a gap which requires a jump to cross. Continue more easily to the summit.
Descent - Use the standard South Face Route back over the Vågakallen - Kvanndalstinden col, then down to the Djupfjorden parking spot at the fjord entrance where your chariot awaits.
FA. Arne Randers Heen, Lars Nordby 6.1939

Skorsteinen
Skorsteinen. Foto: Gøran
Rett under toppen hadde vi støtt på sprek svenske som hadde løpt opp normalveien på to(?!) timer. Han løp videre og ventet på oss da vi kom noen minutter senere. Han skjenket oss et par håndfuller med nøtter, litt vann og noen trøstens ord. Etter et kvarter begynte vi på nedturen normalveien. Den var stedvis luftig og vi valgte å sikre løpende over det berømte luftige svaet.

Ved skaret på ca 700 m tok vi syd og øst over mot Kvanndalstinden og nordover ned i Durmålsdalen. Undertegnede fikk dog fart på beinan og suste altfor langt ned mot Migand før han klarte å vende over mot skaret øst for Kvanndalstinden, noe som resulterte i et par hundre ekstre høydemeter. Solstikket var overhengende, og 5 minutter med lukkede øyne i skaret var nødvendig.

Vi vaklet ned til bilen. Gunnar tok ansvar og ledet an. Det var deilig å slappe litt av etter å ha ledet hele veien opp. Vel fremme i Henningsvær feiret vi med en rødkola, og tilbake på Kalle spiste vi middag nærmest sovende mens Gunnar kjørte hjemover.

Hærlig tur.