Galdhøpiggen fra Spiterstulen (26.07.2013)  

Galdhøpiggen over Svellnose og Keilhaus topp

Siste helgen i sommerferien var det endelig på tide med en ny 2000 meter, denne gangen ble det Galdhøpiggen. Siden vi likevel skulle overnatte før vi dro, ble det ikke noe hastverk med å dra, vi kom derfor ganske sent avgårde. Etter en lang kjøretur rundt halve Jotunheimen kom vi endelig frem til Spiterstulen, og fikk oss en flott leirplass ved elva Visa. Vi fikk i oss en porson Real hver, og en kopp kaffe med noe attåt, og nøt solnedgangen før vi gikk til sengs.

Ingen av oss sov spesielt godt, da det må ha vært en av de varmeste sommerdagene i 2013, selv sov jeg i en glovarm dunpose, som i løpet av natten fikk nytt bruksområde som liggeunderlag. Når vi våknet var det bare å hive seg ut av teltet. Primusen kom fort i gang, og vi spiste en god frokost med kaffe, egg og bacon. Etter et tykt lag med solkrem bar det oppover bakkene mot Norges tak.

Etter få høydemeter merket jeg at formen ikke var på plass, halsen verket, pusten var tung, og tanken på å gi opp kom snikende, dette skulle bli en tung tur. Til topps skulle vi, så det var bare å bite tenna sammen og fortsette. Det var en fin tur oppover, vi hadde stekende sol og det var flust av folk oppover bakkene. Før oppstigningen til Svellnose tok vi oss en liten lunchpause, det hjalp på formen å få litt ekstra energi i kroppen.

Etter pausen ble turen litt mer spennende, det kom noen litt utsatte klyvepartier, og det føltes litt mer som å bestige ett fjell enn en spasertur i oppoverbakke. Her gikk vi tom for vann, og det var meget frustrerende å høre at vannet sildret under steinene vi gikk på, uten å ha tilgang til det. Vi måtte komme oss til topps for å kjøpe en cola på hytta, og etter å ha bestiget Keilhaus topp var det bare en liten bakke igjen til topps. På toppen fikk vi oss både cola og pølse, før vi gikk til topppunktet for å få bildebevis. Selv var jeg tom for batteri på mobilen, så vi måtte bruke Sindres Iphone. Denne var det også lite strøm på, og mens vi poserte fortalte tyskeren som skulle ta bilde av oss at telefonen var tom for strøm. Vi ble ganske bekymret for at det ikke ble noe toppbilde, da vi til og med hadde drasset med oss noen bokser øl for å feire med, slik som sist.

Etter et kort opphold på toppen hørte vi det braket fra Glittertind, og vi så tordenbyger i flere retninger, vi ville ikke bli her når den kom, så vi tok fatt på turen ned igjen. Med bein som skalv som skjele ble nedturen lang, det virka nesten som det tok lengre tid å gå ned enn opp, og vi fantaserte om store sjokoladeplater kjøpt på Spiterstulen, etter noe som føltes som en evighet kom vi oss til slutt ned fra fjellet, og fikk oss en øl på hytta. Etter å ha nytt kvelden på hytta med allsang med både trommer og gitar tuslet vi tilbake til teltet. Neste morgen kjørte vi tilbake til byen. Fikk beskjed at det var blitt topp-bilde likevel, fornøyd gikk jeg til sengs. Dagen etter våknet jeg med feber og jeg kunne se frem til en uke med influensa, ikke rart turen var tung!