Bukkehøe (12.08.1996)

Vi hadde vært på Sunnmøre, men styggværet hadde innhentet oss der så vi flyktet sydøstover til Jotunheimen. Bukkehø ble tilfeldig plukket ut som dagens mål, og vi la i vei i et nydelig vær fra Leirdalen. Vi rundet nordskulderen til Sauhø på utydelig sti før det gikk bratt ned til Søre Illåe. Elva var stri, og jeg var litt skeptisk, men bror min fant et sted hvor han hoppet over de frådende vannmassene under. Etter litt overtalelse hoppet jeg også. Blomstene strakte seg mot sola som stekte, fra dalene hørtes fossebulderet, og ikke et menneske var å se. Vi fortsatte i fint tempo sydøstover mot bretunga vest for toppen. Her stoppet vi et øyeblikk og beundret den bratte men smale brekanten. Oppe på toppen ventet belønningen i form av en fenomenal utsikt.
Fra toppen bestemte vi oss å gå nordover mot Svarttinden selv om vi var litt usikre på det partiet som er tegnet inn som bre på kartet. Men det så helt fint og sprekkfritt ut så vi våget oss over helt i østkanten ut mot stupet. Nede ved elva der vi hadde hoppet over sist så det nå mye eklere ut. Den varme dagen hadde satt enda større vannmasser i bevegelse og i tillegg måtte man hoppe litt oppover i steden for nedover som sist. Bror min sprang over, mens jeg avsto og begynte å følge elva oppover. Ikke før nesten oppe ved Søre Illåbreen fant jeg et sted hvor det var noenlunde enkelt å komme over. Da hadde jeg allerede forsøkt å vade et par ganger, men blitt hindret av den sterke strømmen. Etter denne omveien var det bare å skynde seg ned til min ventende bror.
Bukkehø er ikke av de mest besøkte toppene, sikkert litt på grunn av Illåe samt det faktum at det er langt fra nærmeste turisthytte og opp, det passer liksom best hivs man har bil, eller i det minste et telt. Men det er en tur som anbefales på det sterkeste og som ikke er spesielt vanskelig i det hele tatt.