Med ski på kanten av avgrunnen (11.05.2014)

Skitur

Mens Øyvindbr (Øyvind Brekke) og JPV100 (Jan Petter Vad) i dag ville på Breitinden sammen med to lokale damer, ønsket jeg - som hadde vært på denne toppen tidligere - heller å gå opp på Storgrovfjellet like i nærheten. Det ville, om værvarselet slo til, gi meg panoramautsikt rett over på Dronninga og Kongen i vest, og på Trolltindene og alle spirene der i vest. Været slo til!

Det var steinhard snø opp mot Stigbotnvannet, så her valgte jeg heller å gå på beina på en bar lyngrabb. Nærkontakt med Stigbotntind var også hyggelig - dette var siste fjellet jeg besøkte i området før vinteren, og artig å se fra denne vinkelen. Nær vannet satte jeg meg ned i sola og venta på de andre, i tilfelle noen hadde ombestemt seg og ville bli med meg i stedet. Det ville ingen, så vi slo kun følge i 200 meter (!) før jeg skjente opp brattbakken mot Storgrovfjellet. Heldigvis var det et skispor fra dagen før jeg stort sett kunne tråkke i, for det var fortsatt ganske hardt i flanken, og overraskende bratt syntes jeg.

Jeg gikk sammenhengende, men relativt rolig helt til topps, og observerte skyer som lå over Breitind stort sett hele tiden, mens jeg var badet i sol - flaks! Jeg passerte varden og gikk helt ut på nordspissen, for å få skikkelig bilde ned i Isterdalen. Mot nord lå det hele veien en noe overhengende snøskavl, så jeg holdt litt avstand, da det var stupbratt ned her. Nøt utsikten og fotograferte vilt i alle retninger, og det aller meste var kjent terreng.

Avstikker til Stabbeskaret
Dagen var fortsatt ung, så jeg ville fortsette ryggen ned mot øst - noe bratt et par steder, men helt greit så lenge man har stålkanter på skia. Så opp på Stigfjellet, men her var det stopp. En skavl hindret meg i å komme ned på den bare, smale og noe luftige egga videre. Sommerstid vil jeg tro det er mulig å gå her, men klyvinga er svært luftig de første meterne, så "en gul trekant" KAN være på sin plass her.

Jeg fant i stedet en bratt bred renne noe ned i sørvest. Gikk på beina her, og 30 cm våt snø i solhellinga lå oppå et hardere underlag av snø. Altså var det ganske så utsatt med tanke på skred. Derfor gjorde jeg hva jeg kunne for å "renske" banen ned, og sendte noen snøklumper og steiner nedover. Det var først da jeg hadde gått noen meter, at jeg fikk løs såpass mye snø at det kom på glid foran meg, og banet en pen vifteform med atskillige kubikk hele veien ned. I dette sporet var det så greit å rusle ned, og det føltes ganske trygt.

Så var det på med kortfeller og lekende lett innover til Stabbeskaret.

Her sto jeg med skiene helt på kanten av avgrunnen mot Romsdalen, og kjente på lett skjelving i beina. Luftigere sted har jeg nok aldri stått med ski før!

Jeg hadde med svasko i sekken med tanke på bestigninger av Klumpen og Stabben, og gikk helt inntil førstnevnte. Her var snøbakken nedenfor pepret med snø og is, og det raste litt nå og da mens jeg sto og vurderte forholdene, og saken ble lett avgjort: Her skulle jeg ikke oppholde meg. Klyveplanene ble forkastet, og jeg gikk på skia opp til Sørlige Trolltinden i stedet. Også her var det svært luftig å gå på ski, og en skummel overhengende skavl mot avgrunnen mot Romsdalen, så jeg holdt litt avstand.

Nå satte det inn med litt gråvær og snø, så noen videre utforsking av egga bort mot Breitind ble droppet. Returen til bilen var ellers preget av råtten snø og oppkjørte rando-spor, med kuler og kupler og løssnø og hardere ispartier, og slett ikke lett å kjøre i for en med fjellski. Randofolk suste da også forbi meg nå og da.

Nede ved turistsenteret ved Trollstigen etter 7,5 relativt rolige timer på tur, og ventet på resten av gjengen, som dukket opp etter snaut halvannen time. Vi ble så sittende og snakke litt, da sola igjen hadde tittet fram og varmet, og jeg ble noe bedre kjent med Helene, som var ivrig fjellentusiast, og Brit som skulle flytte til Lofoten. Kvelden ble ellers en "høydare" hjemme hos Jan Petter, der Marianne disket opp med en vanvittig god lasagne! Takk for en ypperlig helg!