Det er langfredag, og klokka er bare såvidt passert 08.00. Målet er å gå til Stikkvannskollen, som er det høyeste punktet i Hurum kommune. Stikkvannskollen kan vel ikke akkurat kalles en alpin topp, og med sine 361 moh. er det ikke noe voldsomt karstykke å komme seg til topps. Turen fra parkeringsplassen er ca. 2 kilometer og stigningen er 200 m. Det er et opplegg som kler min nåværende form ganske godt.
Steinerskolen i Hurum har beskrevet den historiske bruken av både stier og område forøvrig
Som nevnt blåste det en rimelig sur vind denne dagen, så jeg satte i marsj raskt for å unngå å bli for kald. Med et engasjement i gangen som ikke ble matchet av faktisk form gikk det vel ikke mer enn et par hundre meter før jeg hadde pådratt meg innbytterpuls. "Heldigvis" hadde jeg ikke fått GPS'en til å virke, slik at jeg kunne fikle med den mens kroppen fikk roet seg. Jeg fikk raskt orden på begge deler og turen kunne fortsette i et mer avstemt tempo. Stien til toppen er tydelig, og alle stikryss er godt merket. I de nedre 2/3 av løypa var det i overkant mye stein i stien for min smak. Det var vel i overkant mye bekk i stien også, men der tror jeg vi kan skylde på årstiden. Men når det er sagt, det var ikke mye snø i terrenget. Turen fra parkeringsplassen går stort sett i solvendt helling, så det var bare i et skyggefullt område nær toppen hvor det var noe særlig snø igjen.
Og så var jeg plutselig der, på toppen. Jeg gikk uten klokke, men jeg antar at turen opp tok i underkant av en halvtime. Utsikten fra toppen er verdt en tur betydelig lengre enn det. Hvis man klatrer opp i tårnet som Teknisk etat har satt opp, får man et rundskue som dekker 7 fylker. Det er riktignok satt opp et forbudsskilt i trappa opp til tårnet, men for meg ble fristelsen for stor. Min ulydighet ble straffet med noen utrolig vindkuler som gjorde det vanskelig å holde fotoapparatet stødig, og fingre som kom stadig nærmere neglesprett.
Her linker jeg til en illustrasjon som skisserer utsiktens dekningsområde.
Turen ned igjen gikk uten problemer, men det er greit å holde et lite øye med de runde, løse steinene som ligger i nederste del av stien. Vel nede igjen var det fortsatt bare min bil som stod på parkeringsplassen, så opplegget med å komme seg tidlig avgårde for å sikre seg parkering viste seg å være noe unødvendig.
Turen til Stikkvannskollen er enkel for de fleste i noenlunde form, og utsikten fra toppen er fantastisk.
Benutzerkommentare