Storebjørnnatt (31.05.2014)  

Opptakten

Da værmeldingene for himmelspretthelga bare ble bedre og bedre, forsøkte jeg å få til en lenge urealisert plan, nemlig å få med min mamma på skitur på Sognefjellet. Jeg inviterte til Sognefjellet, men først sa hun nei, så kanskje og så nei igjen på fredagen.
Litt skuffet og allerede innstilt på Storebjørn havnet jeg i en tilfeldig dialog med Heidi. Etter en ny titt på Yr fikk jeg en idé. En idé om å lage knallgode hamburgere på toppen av Storebjørn og ligge over på toppen under åpen himmel fra lørdag til søndag.
Jeg la meg i selen og jobbet hardere enn noen gang før med invitasjoner, men det var ikke mye respons å få. Hilde derimot var en positiv overraskelse og slang seg spontant med til tross for mager toppturerfaring, mager uteovernattingserfaring osv. Kjempesporty! Alle andre hadde gode eller dårlige unnskyldninger.

Salatkrise, folkehav i Lom og kveld på Krossbu

Litt over 14 reiste jeg og Heidi fra Skrautvål, plukket opp Hilde på Heggenes etter litt innledende misforståelser og durte over til Lom hvor hamburgershopping var planlagt.
I lom var det veteranbiltreff og folkehav og for enkelte varers del, ribbede butikker. Vi trålet alt av butikker i lom men fant verken så mye som et salatblad eller et hamburgerbrød. Litt betuttet over salatkrisen, sterkt forsinket som følge av all butikktrålingen og for min del noe stresset av kaoset i Lom, rullet vi videre til fjells.
Mari som hadde vært på tur i dag, hadde meint å være med på turen vår, men ombestemte seg og syntes at en tur fikk holde, så vi ble oss tre som spente på oss skiene ved Krossbu i vindstille og stekende kveldssol kl. 18.

Tunge sekker, mye svette og slit men godt humør

De siste skiløperne skled ned når vi gikk, og resten av kvelden så vi ikke et menneske. I motsetning til de fleste som går opp Leirbrean, valgte vi å gå opp langs Bøverbrean for mest mulig direkte rute mot Storebjørn. Det gikk jevnt og trutt, ikke fort, men fort nok, innover. Solnedgangen kom ikke til å vente, så jeg forsøkte å legge inn litt militær disiplen med jentene. 50 minutter gange. Det funket ganske bra bortsett fra at jeg hele tiden måtte minne dem på å legge inn en "ay ay sir!".
Hilde var hele tiden skeptisk for både det ene og det andre, men fikset alt som dukket opp som en drøm, så det var når alt kom til alt ingen ting å være skeptisk for.
Vi satte igjen sekkene oppe på Smørstabbrean og gikk siste brattene til fots i kveldssol. Toppen ble nådd litt før halv ti.

Gatekjøkken 2222

I tråd med god tradisjonell kjønnsrollefordeling, satte jeg jentene til å forberede hamburgerfesten, mens jeg begynte å jobbe med det luftige soverommet samt å knipse litt bilder, men aller først mått vi få skiftet. Det ble en trivelig kveld med chessburgere, tomat, agurk, løk, ketchup og polarbrød, men UTEN salat og hamburgerbrød. Solo som tilbehør var uslåelig. Så satt vi der da og tygget, sølte og griste uten sidestykke. Hamburgerspising uten søl er ikke for vanlige folk, og gatekjøkken 2222 var intet unntak.
Etter dette herlig aftensmåltid med utsikt, ble det kakao, mer bilder og bare å være til stede og nyte horisontene og lyset som forandret seg minutt for minutt.

Hotell air 2215

På ei lita flate 7 meter under toppen rigget vi oss til i en flattråkket boks. Liggeunderlag og soveposer. Hilde som hadde noe magert utstyr fikk låne et underlag og en grevling av meg og så var det bare å prøve å sove. Stilleleken fra nå. Stille ble det, men mengde og kvalitet på soving ble nok høyst variabelt.
Etter ca. 4 lyse timer, oppdaget jeg solstrålene over hotellrommet vårt og var raskt på bena med kamera. For lat til å ta på kalde skistøvler, tuslet jeg rundt på snøflata i sokkelesten, tok noen bilder og ventet så på at første romkameratinne skulle våkne. Det ble Heidi, 5 minutter etter soloppgang, og så fulgte Hilde ikke lenge etter.
Natta hadde overhode ikke vært kald, ingen av oss frøs et sekund og herfra og inn skulle det kun bli varmere.

Morgenstund har gull i munn

Så fulgte aktivitetene på rekke og rad. Lage benk, tine vann, koke vann, våkne, drikke litt, våkne litt mer, lage morgenhamburgere, spise litt, fotografere litt, sole seg litt, og så videre.
Vi tok oss god tid. På toppen var det litt trekk, men ved frokostbenken var det lunt og godt.
Så var det å ta fatt på nedoverbakkene som Hilde gruet seg så fælt for. Den første tok litt tid på grunn av litt dårlige isete trinn, men med litt ekstra sekkebæring og trinnsupport, gikk det som en drøm.
Videre nedover plukket jeg og Heidi med oss Bjørnelabben, mens Hilde ikke så noe poeng med det. Samme rituale gjentok seg med Veslebjørn som jeg og Heidi la inn en kort morgentrimøkt til.

På vei ditbort fikk Heidi øye på en gruppe mennesker på breen. Mange. Så tidlig? Heidi som ser godt, så raskt at de skøytet. Det gikk unna. Sprekinger a gitt! De skøytet lenger opp enn vi gikk på fjellski i går og fortsatte i radig tempo opp mot ryggen. Dette må være noen proffiser tenkte vi. Kanskje noen ordentlige kjendiser. Hilder kommer sikkert til å bli startstruck, mente Heidi. Men de siste bakkene opp mot Storebjørn viste sprekingene menneskelige sider, og giret ned til ganske normal ruslefart.
Vel borte ved Hilde kom vi oss veldig enkelt ned den bakken som Hilde hadde gruet seg mest for, og på vei ned passerte vi Fischer racingski og andre tynne planker. Hilde kunne bekrefte at en av gutta var den godeste Alsgaard.
Vi kom oss ned før dem, og spesielt Hilde ble både stolt og blid, da hun fikk se at vår gamle olympiamester nok vel hadde upperhand i motbakke, men måtte ta det enda mer forsiktig enn henne ned igjen :) Det var en skikkelig morgenboost.
Langrennsgutta hadde kun treningstrøy og kortbukse, likevel satte en av dem utfor med racingski i et tempo som fikk det til å kile i magen. Hadde han tryna på skaresnøen hadde det blitt rød snø altså!

Bading, snøblindhet, is i Lom og trøtte typer

Vi kom oss greit ned til bilen kl. 11 og kjørte straks ned til Bøveravtnet hvor jeg og Heidi badet, dvs. jeg sa til Heidi, bader du, bader jeg. Med vind over vatnet og isflak utpå fristet det bare sånn passe å dukke ned i det grønne brevannet, men Heidi feiget ikke ut, så da hadde jeg lite valg. Det ble et forfriskende, nokså kort bad. Men utrolig deilig etterpå!
Hilde derimot fikk så vondt i øynene, og helsearbeider Heidi konkluderte raskt med at sympotomene måtte være snøblindhet. Et lite skår i ellers stor glede.
Vi holdt likevel fast på planen om is i Lom, før Heidi overtok rattet og kjørte to trøtte typer hjem til Valdres.

Takk for en super og ikke minst fargerik tur. Man har fint vær, og det været vi hadde som var i en egen divisjon over fint vær eller knallvær for den saks skyld. Har knapt opplevd så bra vær noen gang. Alt stemte. Vinden, temperaturen og den klare lufta.

Mange flere bilder