Camp Venabygdsfjellet - Svartfjellet (09.06.2014)  

Dag 2 våknet vi opp til nesten skyfri himmel. Morten var oppe en stund før oss andre. Han ville ta en morgentrimtur til blant annet Store Ramshøgda (1463) og Nørdre Bølhøgda (1365). Ved 6-tiden rullet han avgårde, og en halvtime senere ble det sakte liv i teltet hvor barna lå. Da var jeg også lei av å snu meg hit og dit. Lenge siden jeg har våknet så mange ganger i løpet av en natt. Men, vi var jo ikke på Venabygdsfjellet for å sove heller…

Mens jeg lå i lavvoen og tittet ut på finværet, la jeg merke til et lemen som hoppet over noen steiner. Jeg listet meg bort og ropte med hviskelyd på jentene. Frida og Julie hadde ikke sett lemen på ordentlig før, og siden de har hvert sitt dverghamster hjemme, ville det nok være stas å se lemen. Og det var det! Lemenet forsøkte å finne et skikkelig gjemmested, og trodde etter hvert at den hadde funnet det, men hadde dette vært leken gjemsel, ville nok den måttet stå i neste runde. Jentene fikk stor glede av å studere dyret vel og lenge, for det var ingen gode gjemmesteder akkurat der den var nå. En liten periode var det også et annet lemen like ved som også fanget jentenes interesse.

Etter hvert gikk de nå lei av lemenjakten, og ikke lenge etter kom Morten rullende tilbake. Hans morgenrundtur hadde vært veldig fin, men allikevel var han veldig klar for tur til Svartfjellet (1154). Vi fant ut at vi pakket ned alt, og heller tok med resten av pølsene og maten for å ta en bedre frokostlunsj ved Svartfjellet. Godt å få unnagjort nedpakkingen. Det er tross alt litt styr å holde orden på logistikken med 3 jenter som slenger ting fra seg her og der. Teltet de sov i var stappet med klær, leker og smuler etter kjeks og chips. Vi ble nå ferdige med å sortere og ordne til ny tur etter en stund. Og da var det jo bare å kjøre det korte strekket til Venabu … Eller var det det?

Det ble starttrøbbel, eller ikke start i det hele tatt. Bilen vår var helt død. Ingen strøm, ikke nok til å låse dørene igjen og opp engang. Dette hadde selvsagt aldri skjedd før, men nå til fjells, da skjedde det. Hverken jeg eller Morten hadde startkabler, så da ble jeg nødt til å ringe Falck Redning, som kunne komme om en times tid. Jeg hadde nettopp «lagt på røret», da et eldre ektepar parkerte like nedenfor oss. Jeg gikk ned til de for å spørre om de hadde startkabler, og jada, det lå i baksetet på bilen deres. Så med litt lånt strøm fra Mortens bil, var vi i gang som ingen ting hadde skjedd. Tror startkabler blir liggende i begge våre biler heretter!

Endelig Svartfjellet…

Vi kjørte til Venabu, og i den skarpe svingen ved Kiwi'n der, tok vi av for å kjøre bomveien (30 kroner) mot Flaksjøen. Det var ikke lenge vi skulle følge den grusveien, før vi hadde tenkt å kjøre til venstre mot Svartfjellsætra. Men på den veien kom vi ikke langt… 150 meter etter at vi tok av Flaksjøveien, møtte vi en låst bom. Det var plass til å sette bilene ved avkjøringen til ei hytte som ligger noen meter nord for bommen. Ja ja, da ble det labbing et stykke på grusvei først. Frida ble nok en smule skuffet over at vi måtte parkere allerede der, men hun skulle slå sterkt tilbake ved å gå de drøye 3 km til toppen uten pause. Ikke en gang en kort stopp for å drikke spurte hun etter. Morten og jeg var helt enige med henne i at det er kjedelig å gå grusvei, men kilometerne går jo fort unna da, i det minste.

På grusveien begynte Linn Therese og Julie å telle maurtuer langs veien. Det ble de mot Frida og meg. De store jentene vant, men Frida og jeg syntes nok at antallet maurtuer økte litt vel fort noen ganger hos dem!? Morten dannet baktropp, da han tok en tur tilbake til bilene for å hente primus og pølser, så vi kunne ta lunsjen på toppen. Det skulle vise seg å være veldig god idé.

Litt før Svartfjellsætra tok vi av på stien som går til toppen av Svartfjellet (1154). Ikke lenge etterpå kommer man opp på en fin rygg som stien følger hele veien oppover. Det stiger passe jevnt et godt stykke, før det er et kort, lite klyveparti øverst. Så over en liten fortopp hvor det var plassert to benker, en på hver side av stien. Selve toppen av Svartfjellet består av noen knauser med små stup mot nordøst. En veldig fin og morsom topp dette her, som virkelig anbefales for barnefamilier, og for de som vil ha en litt spennende og lett tilgjengelig topp. God utsikt er det der også.

Julie og Linn Therese dro ifra på veien opp, og var på toppen en liten stund før oss andre. Tydelig at de også likte denne turen. Varmt og fint vær, men en periodevis frisk vind på toppen gjorde at vi hadde et sterkt ønske om å finne en plass i le for vinden når vi skulle steke pølser. Morten fant et veldig bra sted noen meter under toppen, i bratta mot nordøst. På noen hyller der var det fint å sitte på Mortens liggeunderlag. Han fant en perfekt hylle til primusen, og ganske fort ble det varme pølser. Dette ble en av de beste lunsjene jeg har hatt på en god stund! Bare blide barn, nydelig utsikt og fint vær. Etter pølsene ble det litt "dessert" med Haribo-godteri og god drikke. Dette gjorde ikke barnas (og de voksnes) humør noe dårligere akkurat! Vi ble selvsagt sittende lenge på denne lune lunsjplassen, og kunne ha blitt der ennå lenger, snakket vi om. Men, vi hadde en lang reise hjem, så vi ble dessverre nødt til å bryte opp etterhvert.

Returen gikk ned den samme, flotte stien. Det ble en liten fotoseanse hvor Frida sto modell for Morten på en bratt knaus i klyvepartiet øverst på ryggen. De største jentene gikk igjen med godt tempo der foran, og forsvant nedover i forveien. Det kokte og ble veldig varmt når vi kom litt lavere. I sin iver på å henge på de største jentene, snublet Frida i en rot i stien, og slo kneet så det ble et lite sår. Kort gråt og halting et par meter, men med plaster og litt leiing i hånda, så gikk det ikke lenge før farten hennes var tilbake og det vonde kneet ble glemt. Etappen på grusveien tilbake til bilene gikk også veldig greit. Nydelig og perfekt sommervær, og en like perfekt avslutningstur på denne pinseturen til Venabygdsfjellet!

Vi stoppet på Kiwi'n på Venabu og kjøpte en is og litt annet godt til munnen. Det hadde vi ærlig fortjent etter denne flotte helgen! Vi kjørte den lange turen tilbake til Lier (via Hamar), mens Morten og Linn Therese fikk tid til nok en fin topptur på veien hjem.

Takk for en meget hyggelig og minnerik helg på Venabygdsfjellet, Linn Therese og Morten!!