Bondiseteråsen, Bondiglaneren ... (29.06.2014)  

Barna var hos venninner, kona var hos ei venninne, og da måtte jeg benytte muligheten til å ta en treningstur til noen skogstopper i nærheten. Siden jeg skulle gå alene, falt valget på en tur jeg ante ville by på lite utsikt, og muligens noe kaving utenfor stier. Så jeg kjørte sørover til Sande, for å gåjogge til Bondiseteråsen (366) med noen nærliggende åstopper.

Jeg parkerte på en fin plass noen meter nord for porten til pukkverket/grustaket, som ligger vest for Fv 319. Bommen i starten på grusveien som går innover nord for pukkverket, var stengt nå, men jeg hadde uansett ikke kjørt inn om den hadde vært åpen. Jeg hadde lest turrapporten til Døl (Ole Mads Øvergaard), hvor han holdt på å bli innelåst av denne bommen.

Småjogget grusveien til den sluttet. Da så jeg to traktorveier som fortsatte videre, hvor jeg visste at jeg skulle opp til venstre. Jeg tok den jeg så, men det viste seg å være feil traktorvei. Jeg kom forbi ei hytte på rundt 205 moh. Etter den forduftet traktorveien mer eller mindre, og jeg måtte fram med mobilen og GPS’en med norgeskartet jeg har på den. Den viste at jeg var noen meter nord for traktorveien/stien som er tegnet inn på kartet. Det tok ikke lang tid før jeg fant igjen den riktige stien. Vel, stien var ikke så lett å se egentlig. Veldig gjengrodd nå, og på den lille myra/flata nordøst for Bondiseteråsen (366) vasset jeg inn i ormegress og annet buskas på over meteren. Jammen glad jeg tok langbukse i dag, selv om været bare ble bedre og bedre. Jeg hadde planlagt å ta med Bondiglaneren (338) først. Litt etter «myra» tok jeg en sti som gikk opp mot venstre. Fulgte den et kort stykke, før det så ut som den gikk nedover igjen. Da gikk jeg rett østover, mot en bratt skrent som går litt vest for toppen av Bondiglaneren. Jeg siktet mot den sørlige delen av denne skrenten, hvor det så mindre bratt ut. Kom greit opp der, og en topp dukket opp i en lysning. Dette var visst det sørøstlige punktet på Bondiglaneren, og altså ikke det høyeste. Noen meter lenger mot nord var høyeste punkt. For å komme bort på høyeste punkt måtte jeg vasse gjennom det høyeste ormegress jeg kan huske. Jeg er rundt 183 cm, og dette ormegresset nådde meg nesten til skuldrene på det høyeste. Trodde et øyeblikk jeg skulle forsvinne. Fra toppen var det faktisk brukbar utsikt, og langt bedre enn forventet. I retning Bondiseteråsen (366) og litt til høyre for den, så man langt. Åpent, grønt og frodig toppområde på Bondiglaneren (338). En trivelig plass!

I finværet gikk jeg ned omtrent på samme sted i den bratte skrenten vest for Bondiglaneren (338). Nedenfor skrenten møtte jeg en sti som gikk på tvers av ønsket retning, men jeg fant etter hvert også igjen den gjengrodde traktorveien/stien som går hele veien nesten til topps på Bondiseteråsen (366). Denne siste delen av stien er ikke tegnet inn på kartet. Kartet viser at stien går nedover mot sørvest, men jeg tok sjansen på å holde til høyre der stien delte seg, og det var lurt. Lett fant jeg igjen det bevokste toppområdet på Bondiseteråsen (366). Ikke snev at utsikt noe sted, bare høye trær. Det sørlige punktet virket høyest, noe GPS’en også antydet.

Fra Bondiseteråsen (366) gikk jeg nedover i den høye skogen, mot nordvest. Jeg fulgte høyspentlinja litt nedover, men det er ikke bare lett å gå i alle kvistene og de små trærne som ligger hulter til bulter under ei høyspentlinje. Målet nå var Øvre Maurås (Mauråsen, 307). Kom meg etter hvert greit opp på den også, en topp som også hadde et fint og grønt område ved høyeste punkt. Brukbar utsikt vestover fra denne toppen også. Noe maur, som navnet hintet om, men åsen burde heller hett Flueåsen. Maken til fluemas da jeg sto på toppen, er det lenge siden jeg har blitt utsatt for. En sverm av fluer surret rundt mitt svette hode. Dette gjorde at jeg ganske fort vendte nese mot øst igjen, for å prøve å gå ifra fluene.

Jeg kom meg til høyspentlinja igjen, og bakset meg opp og østover. Sola stekte, men med alt buskaset i legghøyde måtte jeg ha buksene på og ikke tillate meg noe lufting av beina. Da jeg er rett nord for Bondiseteråsen (366) og under høyspenten, runder jeg en sving på en gjengrodd traktorvei. Brått rasler det kraftig 3 meter til høyre for meg, og ut av det høye gresset og buskene spretter en fullvoksen hjort. Jeg skvetter, og den skvetter utvilsomt også. Etter noe kraftige byks bort fra meg, snur den seg og ser i min retning og undrer seg nok på hvilken skapning det var som skremte den sånn. Jeg ser ikke mer til hjorten, og småjogger nedover stien og traktorveien til der grusveien sluttet.

Jeg ville ikke gi meg helt ennå, og fulgte traktorveien som går sørover fra grusveiens ende. Jeg ville ta med Stueåsen (242) også. Etter ca 250 meter på traktorveien, tok jeg av og fant etter noen meter en sti som gikk hele veien opp til Stueåsen (242). Bra jeg valgte å ta med denne åsen, for nå fikk jeg dagens beste utsikt. Jeg så fint ned mot Sande, og Sandebukta. Absolutt en fin åstopp! Returen gikk nesten samme vei tilbake til grusveien, med lett jogging og rask gange tilbake til bilen. God og svett, med skoene fylte av bøss og diverse rask etter ferden gjennom forskjellig vegetasjon.