Bukkehøe og en liten gjeng med Bukkeholstinder (03.08.2014)

Sommerens hovedprosjekt var å komme seg på Store Austanbotntind. Første helgen i august bar det avgårde til Jotunheimen/Hurrungane. Værmeldingen var ustabil og hele uka i forveien ombestemte den seg hver gang den ble oppdatert. Vi utsatte avreisen til lørdag kveld i håp om at mandag og tirsdag skulle bli klatrevennlige dager. Søndag var det meldt muligheter for torden, så derfor dro vi først til Leirdalen for å bruke den dagen på noen litt mindre utsatte topper med raskere retrett-muligheter.

Det ble en fin liten Bukkeholstind-travers. Inn i Illåskardet langs Søre Illåe (det var såpass stor vannføring at det ikke var mulig å krysse den noe sted) bort til Søre Illåebrean og opp på denne. Breen var snøfri et godt stykke opp og til å begynne med var det nok med stegjern. Litt lenger innpå breen bandt vi oss inn i tau for å slippe å gå i sikksakk rundt de snøfylte sprekkene. Av breen opp på Midtre Bukkeholstinden Vest. Derfra traverserte vi over de Vestre Bukkeholstindene: Bukkeholstinden V1, Bukkeholstinden V2, Bukkeholstinden V3 (en liten avstikker ut til Nordøst for Bukkeholstinden V3) og Bukkeholstinden V4. Vi fant oss litt morsom klyving opp fra Vakkerbandet mot Bukkehøe - ikke den letteste veien opp, men så er det tross alt ikke alltid mest spennende å velge minste motstands vei! Litt eventyr må man ha.

Fra Bukkehøe hadde det utvilsomt vært stas å gå videre til Nørdre Bukkehøe og ned over Svarttinden, men etter hva vi hadde sett av Søre Illåe var det ikke mulig å komme seg over den når man kom dit. Derfor gikk vi ned mot Søre Illåbrean igjen fra Bukkehøe. Siste stykket ned mot breen var kroglete. Vi gikk ned en renne med en bekk i . Det var bratt med en del løst og våte sva her og der. I tillegg begynte kneproblemer både hos meg og turfølget å gjøre seg gjeldende, så det ble endel knot og sneglefart til vi kom ned til breen igjen. Bortsett fra det gikk det greit å ta seg ned her. Vi måtte opp på breen igjen for å komme på riktig side av Søre Illåe, og derfra gikk vi mer eller mindre samme vei tilbake som vi kom.

Selv om vi hadde en del tåke på turen ble det en del utsiktsgløtt innimellom og jeg fikk sett nok til å skjønne at denne turen føyer seg inn i rekken av de turene som bør gjøres om igjen i solskinn og klarvær. På den annen side er det noe magisk med tåketurer også, de skal neimen ikke undervurderes de heller!