Sommernatt på Rondeslottet (20.07.2016)  

Været var meldt så som så, men vi hadde ikke vært i fjellet enda denne ferien, så vi tok sjansen. Mona har i fjellsammenheng tenkt en del på Rondeslottet siden jeg stadig har snakket om toppovernatting der vinterstid, noe som hittil har slått feil. Og hun ville gjerne på en stor topp som jeg heller ikke hadde vært på til nå.

Vi startet med ei natt i telt ganske nær Spranget og rusla rolig innover veien mot Rondvassbu dagen etter. Været var midt på treet, og vi hadde ingen hast. På Rondvassbu fikk vi tildelt sovesal, og siden denne turrapporten er kraftig forsinka kan jeg si at sovesalen på Rondvassbu virkelig er et 5-stjerners hotell sammenligna med sovesalen jeg seinere skulle stifte bekjentskap med i Alpene!! Så tok vi livet med ro resten av kvelden og rusla en tur opp mot Rondhalsen i det etter hvert litt våte og hustrige været før det var tid for middag og etter hvert tid for å falle til ro.

Onsdagen opprant med ganske bra vær, så vi gledet oss til å komme avgårde. Flere hadde tydeligvis tenkt det samme som oss, så det var temmelig folksomt. Sånn er det i 2k-delen av Rondane om sommeren. Skyene var nå litt for store og omfattende etter min smak, men det er jo også ei sommergreie, at knallsol på yr.no som regel ikke betyr knallsol i praksis, det er for mye luftfuktighet som danner alle disse grå ulldottesystemene.

Men det var kjærestetur, så jeg hadde det fint uansett. Mona var blid og fornøyd, men siden hun ikke er kjempevant til dette så var hun spent på brattene opp mot Vinjeronden. De viste seg stort sett å være veldig greie. Det eneste kuriøse jeg kunne fortelle var at i skaret hvor landskapet nå egentlig var ganske uhyggelig med ura mot Vinjeronden på ene sida og det svarte stupet på Storronden på den andre så hadde det en flott vinterdag vært mulig å oppfatte samme sted som idyllisk i sola…

Videre til topps og bortover mot Rondeslottet tok vi det etappevis og uten å stresse så akklimatiseringa skulle gå fint. Mona er tøff med paragliding, litt verre er det å være usikra høyt oppi bratte steinurer hvor det lurer stup på baksida…

Himmelen var grå, men skylaget høyt i det vi nådde til topps på slottet. Litt solskinn var det også, og Mona var så imponert av utsikten at det varmet fjellsjela mi. Det er jo det som er stas, at min kjære virkelig liker det jeg også liker. Stiligste topp vi så herfra var Store Langvasstinden i det fjerne, den har virkelig elegant profil.

Vi hadde tatt oss god tid oppover, så det var kun et følge på fire pluss to bikkjer som var på toppen. De hadde vært tre uker på tur, akkurat sånt opplegg som jeg har sansen for, men ikke har fått tid til enda. Ble en del interessant prat med dem, sjøl om de kanskje lurte på hva slags folk vi var som skulle overnatte på toppen, uerfarne som vi sikkert var. Ikke hadde vi regntøy eller telt, ikke engang tarp. Og jeg har skjønt at det ikke er politisk korrekt å nevne tidligere meritter i fjellet, så jeg lot være å nevne de 26 forrige toppovernattingene mine. Jeg valgte å se bort fra regn, det hadde ikke yr meldt noe om. Livsfare kom vi aldri til å være i nærheten av uansett…

Etter å ha prata litt med nok en kar som kom oppom var det bare jeg, Mona og hele den norske fjellheimen sett fra vårt perspektiv på slottsbalkongen. Vi tok livet med ro og koste oss som best vi kunne, og med jetboilen så tok det ikke lange tida før vi kunne kose oss med både kaffe og real. I grunn var sikten ganske god, det var bare det at skyene lå like over den som et massivt lag, og i sør var det digre dotter som formerte seg fra utømmelige kilder og kjørte på i hundre over toppen sånn at vi etter hvert midlertidig bare så rett inn i grå graut.

Spesielt Høgronden og Atnatraktene var synlige på litt mystisk vis i lengre perioder, men stadig lurte vi på om den eller den skya ville la det dryppe vann over oss. Det skjedde imidlertid aldri, og dermed en fjær i hatten til meg som mente at vi kunne stole på at det ikke ville bli regn…

Jeg trur vi begge sov sånn passe i løpet av natta. Jeg våkna iblant, bare for å se inn i tjukk grauttåke, men Mona fikk visst med seg soloppgangen.

Morgenen var akkurat som kvelden, kanskje hakket mer ugjestmild, så etter frokost dvelte vi ikke lenge med turen nedover. Etter hvert kom regnet småsigende, så vi var glade for at vi ikke hadde drøyd tilværelsen i soveposene spesielt lenge. Vi kom oss ned i Rondholet via Vinjeronden, og satte pris på å se litt vegetasjon igjen. Nå lettet været litt, og sola viste seg, men det var fortsatt stusselig på toppene. Vi dro rett til Rondvassbu og kjøpte oss rømmegrøt og skålte for toppnatta med rød saft. Så ruslet vi rolig tilbake til Spranget med lav og smågrønn natur og disige Jotunheimen i det fjerne som ramme rundt oss.

Mona var veldig fornøyd med denne turen, og det varmer mitt hjerte! Hun koste seg med utsikten på Rondeslottet og klagde aldri over at det bare var stein og svart og grått, heller var hun fascinert av å kunne se så mye og så langt. Derfor fortjener denne turen terningkast seks sjøl om vi ikke fikk været mitt. Å gå på tur med noen som trives skal aldri undervurderes. Og når det er godjenta mi er det bare enda bedre!