Store Rauddalstinden (18.09.2015)

Årets Peakbook Summit på Leirvassbu er i full gang, og som i fjor er det like kjekt å møte fjellglade mennesker på samme plass. Noen kjente og noen mindre kjente, noen nerdete og noen mindre nerdete…

Fredag er første turdag, og jeg hadde ansvar for å ta med en gjeng på 14 til Store Rauddalstinden. Dette er en av de få toppene over 2000 meter som jeg tidligere har vært på uten å ha noen form for utsikt, så jeg krysset fingrene for at det ville bli fint vær denne gangen.

Starten gikk fra hytta kl. 09.00 og været var oppløftende i forhold til værmeldinga. Tross skyer på toppene var det i alle fall fravær av nedbør. Gjengen marsjet i vei nedover anleggsveien i Gravdalen, og etter 4,5 km med trasking valgte vi å krysse Storutla like før vi gikk over en bro. Ved å hjelpe hverandre med en støttende hånd her og der kom de fleste seg over elva tørrskodd. Det var åpenbart at de fleste her hadde gått en og annen fjelltur tidligere.

Deretter bar det innover i Simledalen. Fine mosesletter når vi først var kommet innpå flatene. Praten gikk lett innad i gruppa. Kjekt å møte folk med slik entusiasme for fjell og natur. Før vi begynte å stige oppover mot Rauddalstindane tok vi en god lunsjpause for å lade opp til toppstøtet.

Resten av veien oppover gikk i delvis stor- og småsteinet ur, samt noe på snøfonner. Mye snø i fjellet i år som sikkert mange vet. Like før vi nådde 1985-toppen bar det inn i tåka. Her var det stilig å titte utfor nordstupet mot Alvbreen, og det var flere som fikk posere, noe som for mange resulterte i spektakulære profilbilder på Facebook.

Siste kneika opp mot hovedtoppen var hard for mange, og jeg merket at tempoet gikk betraktelig ned hos enkelte. Det var bare å ta seg tid. Et steg av gangen. Det er jamna som dreg, som de sier i Romsdalen.

Med tiden til hjelp ankom vi toppen, dessverre i tåka. Her møtte vi på Arne, Geir Arne og Ove som kom fra vesttoppen. Snakk om sammentreff! Det ble noen fellesbilder her oppe før vi sammen tok en beslutning om å gå videre mot vesttoppen. Det var ikke like mye nysnø som fryktet, og i tillegg er det jo artig med en rundtur.

Ned mot sadelen i retning vesttoppen fikk vi fordel av å skli på snøfonner, noe som sparte knærne veldig. Deretter ventet nok en hard stigning opp til toppen. Folk tuslet i litt ulikt tempo, men vi samlet troppene oppe ved toppen. Mange syntes det var kjekt å ha fått loggført hele to 2000-meterstopper. Her var det til og med litt siktlommer videre og mot Gravdalen. Jeg registrerte at man kunne følge snøfonner sammenhengende fra 1931-toppen mot Gravdalen, og alle var enige om at dette kunne være en grei retur for å spare knærne.

Vi tok det rolig på det relativt glatte føret videre mot 1931-toppen, og her fant vi innsteget til snøfonnene. Det var vanskelig å se hvor bratt den første fonna var, og her må jeg ærlig innrømme at jeg gjorde en dårlig jobb som turleder. Vi hadde ikke med isøkser, men snøen var relativt mjuk og håndterlig. Likevel var første snøbakken bratt nok til at dersom man mistet kontrollen, kunne det få relativt store konsekvenser. Tanken streifet meg, men jeg var litt naiv og tenkte at jeg har med en fjellerfaren gjeng som har beveget seg i bratt sommersnø tidligere. Derfor satte jeg utfor som førstemann og resten fulgte etter.

Det gikk fint med alle. Folk surfet lett ned på føttene, men plutselig så jeg noen som satte seg på rompa og suste nedover i full fart. Jeg regnet med at de ville begynne oppbremsingen snart, men den gang ei. Noe for sent forstod jeg alvoret. De hadde mistet kontrollen. Jeg løp mot han ene, men rakk ikke å spotte ham før han traff ura, tok en skikkelig kollbøtte og landet på ryggen. En annen dame traff også ura, men ikke med like høy fart. Utrolig nok gikk det fint med begge, ingenting var brekt, bare litt skrubbsår her og der. Kanskje takket være ryggsekken.

Jeg ble fryktelig irritert på meg selv da dette var en situasjon vi lett kunne ha unngått dersom jeg hadde informert litt bedre om risikoen med bratt snøbakke, samt lært bort teknikk for oppbremsing. Teknikken, såfremt man ikke har isøks, er å komme seg opp på alle fire; hender og føtter nedi snøen. Jo mindre kroppsflate i snøen, jo mer friksjon mot underlaget. Resten av turen ned mot dalen gikk derfor mye mer kontrollert, klok av skade.

Da vi omsider kom oss ned til anleggsveien sa gjengen at det var uproblematisk at jeg kunne jogge tilbake til Leirvassbu for å forberede foredraget jeg skulle holde på kvelden. Tross den ene hendelsen var alle veldig fornøyd med turen, det var jeg også!

Flere rapporter fra samme tur:
-> http://peakbook.org/tour/143994/Store+og+Vestre+Rauddalstinden.html
-> http://peakbook.org/tour/143772/Peakbook+Summit+dag+1.html

Kart

Klikk for dynamisk kartvisning.