Hurrungane 2K-maraton (21.07.2014)  

Forord

Hurrungane – tindesportens vugge og Norges høyeste alpine fjellområde. Rett og slett en plass som får folk flest til å grøsse på ryggen samtidig som det er noe forlokkende ved det. Gjennom mine 23 år som fjellfant har jeg hatt stor respekt for denne plassen. Her har jeg hatt mange fantastiske opplevelser og fått oppfylt mange drømmer, men jeg har også opplevd situasjoner som jeg helst ikke skulle havnet i. For eksempel da jeg gikk feil ned fra Store Midtmaradalstinden på årets kaldeste og mørkeste dag og var på kanten til å legge meg ned i snøen og gi opp livet, eller da jeg sklei utfor et stup i en isflanke ned fra Midtre Ringstind og slapp unna med kun to brudd i ankelen... Ser man på ulykkesstatistikken for den norske fjellheimen ligger dette området høyt oppe på listen over ulykker og nesten-ulykker. Likevel kommer man tilbake, for disse fjellene er så mektige og vakre at slike som meg ikke klarer å ligge unna. Slik har det vært helt siden den unge engelskmannen William C. Slingsby førstebesteg Store Skagastølstinden i 1876. Dragningen til fjellet skal ikke undervurderes. For de som ikke forstår referer jeg til filosofen Zapffe; «...tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolldom aldri dø».

Som dere forstår klarer jeg ikke å ligge unna Hurrungane. Det er sikkert flere enn meg som har sett på kartet over de 23 fjelltoppene (primærfaktor > 30 m) som ruver over 2000 moh i dette området. Vanligvis bruker man rundt 8-9 dager på å bestige alle. For hele fem år siden pratet min turkamerat Øyvind Mathiassen og jeg om muligheten for å bestige alle toppene på én dag. Den gangen bare ristet jeg på hodet selv om tanken var besnærende (les: http://www.fjellforum.no/topic/14607-hurrungane-maraton/ ). Idéen blusset opp i fjor da fjellguiden og kondisjonsfenomenet Nils Nielsen nevnte det samme for meg, men heller ikke han var sikker på om det var mulig å klare det på under et døgn. For moro skyld begynte jeg å se litt nærmere på kartet. Jeg regner meg selv for å være godt kjent i området og så på ulike alternativer for å linke ryggtraversene slik at man kan gjøre det mest mulig effektivt. Planleggingen ballet på seg og etter flere måneder trodde jeg at jeg hadde funnet det beste ruta, og jeg estimerte turen til å gå på rundt 22 timer om absolutt alt gikk på skinner. Det påfølgende året ble stadig brukt til å visualisere turen mentalt og tenke på hva man skal ha med seg og hvilket tidsrom jeg skulle gjøre et forsøk. Jeg turte ikke fortelle så mange om turplanene da jeg selv ikke var helt sikker på om det kunne gå. I tillegg ønsket jeg ikke at folk gikk rundt og var bekymret, for slikt påvirker meg også.

Planen begynte å bli spikret og brikkene falt smått om senn på plass. Oppkjøringen på våren bestod av noe mer løpe- og klyvetrening enn normalt for å venne kroppen til å bruke de mest relevante musklene. Deltok på noen motbakkeløp og sprang halve distansen på ultraløpet Hornindal rundt. Grunnen til at jeg ikke sprang full distanse var frykten for at jeg ikke ville restituere meg fullt mot Hurrunganeturen, i tillegg til at jeg hadde slitt med et høyrekne tidligere på sommeren. Da kneskaden meldte seg for første gang var jeg helt knust og var redd for at årets store mål ville gå i vasken. Heldigvis gikk smertene over etter en uke med rehabtrening og hvile. Uka før selve Hurrunganeturen kjørte jeg på med fire lange rekognoseringsturer som gikk gjennom hele løypa i deler. På denne måten ble jeg 100 % kjent med hva som ventet meg undervegs, og dette hjalp utrolig mye både fysisk og ikke minst psykisk. Forholdene i fjellet var utmerket, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer snø til noen av de lange utforbakkene.

• Styggedals- og Skagastølsmassivet
• Dyrhaugs- og Midtmaradalsryggen
• Stølsmaradalstind, Ringtinder og Soleibotntinder
• Austanbotntindane

Etter den siste rekognoseringsturen hadde jeg to hviledager som jeg benyttet til karbo-loading, få opp væskebalansen, lett sykling, bading, pakking av sekk og rett og slett GLEDE seg masse! Formen virket god! Været så ut til å bli utmerket og nesten i overkant varmt med et kanonhøytrykk som lå over Skandinavia. Jeg hadde satt av en uke av ferien til alternative dager å gjøre dette på, men med dette været var det bare å velge og vrake. Planen ble til slutt å starte 21. juli rundt kl. 08.00.

Hurrungane 2K-maraton

Kl. 05.50 ringte vekkerklokka på hybelen i Sogndal. Jeg hadde sovet altfor lite på grunn av tropevarmen som regjerte for fullt. Fikk i meg en god frokost bestående av havregrøt med honning og et par skiver med brunost og blåbærsyltetøy, vinnerfrokosten til Bjørn Dæhlie. Kjørte opp til Turtagrø der jeg møtte Daniel som var min service provider for turen. Hans oppgave var å hente sykkelen etter at jeg hadde syklet til Styggedalsdammen, møte meg på Nørdre Dyrhaugstinden med litt ekstra mat, drikke og klær, i tillegg til å følge meg på sjarmøretappen til Austanbotntindane (vet jo aldri hvilken tilstand jeg ville være i da jeg kommer dit...). Sammen kjørte vi inn til bommen i Helgedalen. Her møtte vi til vår store overraskelse Ole-Petter fra Peakbook som hadde hørt rykter om turplanene. Han ville mer enn gjerne være vitne til rekordforsøket og hjelpe til med det som eventuelt skulle trengs. Da fikk Daniel med seg en trivelig assistent!

Det var fullstendig surrealistisk at dagen endelig var kommet. Alt lå perfekt til rette, og nå var det bare opp til meg å prestere. Et helt år har jeg løpt denne turen inne i hodet, og takket være det føltes turen ikke så lang som det den faktisk er. Samtidig tenkte jeg mye på at jeg måtte ta vare på meg selv. Store deler av turen går i eksponert terreng usikret, og et feilsteg kan være fatalt. Mange har bedt meg være forsiktig, og det har jeg lovet å være. Tiden startet kl. 08.36 fra Helgedalen idet jeg syklet oppover mot Styggedalsdammen. Det siste jeg hørte før jeg gikk inn i min egen lille boble var at Ole-Petter sa; «jeg misunner deg som har anlegg for å gjøre noe sånn som dette her...!». Jeg bare håpet han ville ha rett i at jeg virkelig hadde anlegg til å gjennomføre dette som jeg slettes ikke var sikker på om ville være gjennomførbart...

Bena føltes litt tunge i starten på sykkeletappen, men det kom seg etter hvert. Glemte helt å ta på høretelefonene med musikk, men det var i grunn deilig å slippe, får heller ta de på når nattens mulm og mørke legger seg over fjella. På høyeste punkt like før Styggedalsdammen parkerte jeg sykkelen og fortsatte til fots 30 minutter etter start. Tok sikte på ryggen opp til punkt 1838. Noe halvgrov ur oppover dit og var veldig obs på å ikke tråkke over i og med at jeg hadde såpass lette sko med lite ankelstøtte. Tok en skikkelig hodedukkert og slurpet i meg ferskt vann fra bekken ut fra Styggedalen. Siste sikre påfyllingsmulighet på en god stund.

Styggedalsmassivet var innhyllet i en stor tåkesky. I grunn litt overraskende da værmeldingen var 100 % sikker på godvær, men det gjorde meg i grunn lite da det bare var deilig med litt skygge og en sval bris fra øst. Ankom Gjertvassbreens innsteg etter snaut 1,5 timer fra start. Her tok jeg turens første matpause og gaflet i meg tre lefser og en muslibar. Vurderte snøen som såpass myk at jeg ventet med å ta på stegjern. Gode forhold oppover breen. Var såpass kjølig her at jeg faktisk måtte på med vindjakke en liten stund. Omgikk de største bresprekkene greit og hadde god hjelp av sporene til folk som hadde trasket opp her tidligere på morgenen. Et parti var det ganske hardt, men det gikk akkurat greit nok med støtte fra isøksa. Nådde skaret etter en halvtime fra innsteget. Her var det av med sekken og på med stegjern og rompetaska som alltid var med på avstikkerene (med GPS, mobil/kamera og litt vann). Løpeskoene mine var ikke akkurat så veldig stegjernsvennlige, men etter å ha surra litt sportsteip i tillegg gikk det på et vis...

Opp til Gjertvasstinden fulgte jeg samme rute som på rekognoseringsturen tre dager tidligere. Opp mot venstre fra skaret, og deretter til høyre over en bregleppe til et nytt snøfelt. Videre opp et kort parti med klippe før det siste snø-/isfeltet til topps (se rapport fra rekognoseringsturene for mer detaljert info). Merket at det allerede på tre dager hadde smeltet drastisk i tropevarmen som har vært og som er. Bregleppene var blitt større og snøbroene tynnere. Ankom toppen av Gjertvasstinden etter 2t 18min fra start. En halvtime foran skjema! Kjapt ned igjen til skaret, fikk av meg stegjerna og begynte på oppstigningen til Store Styggedalstinden. Fulgte østryggen direkte fremfor å begi meg ut på isflanken på høyre hånd med mine mjuke sko. Grei klyving opp her med noen få hårete opptak. Dagens andre matpause på toppen av Store Styggedalstinden østtoppen, 2t 42min fra start.

Tåken hadde lettet og jeg ble vitne til den fantastiske utstikten som faktisk er her oppe. Man føler virkelig at man er på toppen av verden, som en konge. Alt annet føles så lavt ut. Så et taulag borte på vesttoppen. Da denne ikke har primærfaktor over 30 meter gadd jeg heller ikke ta meg bryet å stikke oppom denne i dag. Fortsatte fra østtoppen bortetter ryggen. Først ned i et hakk og opp et litt kinkig opptak. Deretter ganske grei marsjing videre. Rundet vesttoppen i sørflanken og kom innpå ryggen videre mot Sentraltinden. Ryggen ut dit er rimelig grei de fleste plasser, men det blir litt brattere opp til sistnevnte topp. Passerte taulaget som kastet noen overraskende blikk bort på meg. Blikkene og kommentarene jeg fikk fra folk jeg møtte i dag fungerte forøvrig som en stor humørfaktor og motivasjon for meg. Opp til Sentraltinden forserte jeg greit de passasjene som er litt utsatte. I starten holder man en del på høyre side av ryggen og i helt siste del holder man på venstre side. I alle fall løste jeg det slikt.

Nådde Sentraltinden 3t 16min fra start. Fortsatte ned ryggen i retning Vetle Skagastølstinden. Midtvegs ned mot skaret la jeg fra meg sekken, tok en liten matpause og la i vei ut mot Maradalsryggen, kanskje dagens kjipeste avstikker i og med at man begynner å gå nedover. Fulgte en tydelig skråflanke i vestsiden av Sentraltinden. Holdt et stykke nede i denne flanken før jeg etter hvert kunne dreie inn på ryggen like ved den ene lille «taggen» før toppen «Sør for Sentraltinden». Mye løs ur og grus her, så vær litt obs. Taggen kom jeg opp på ved å slenge meg inn i en kamin på venstre side. Sør for Sentraltinden klatret jeg opp på ute på høyre side. Deretter måtte jeg klyve litt ned igjen til jeg kom til hammeren oppunder Nørdre Maradalstinden som på grunn av sine 30 meter i primærfaktor måtte med. Rundet hammeren via snøflanker i vestsiden og kom opp i skaret mellom Nørdre og S1. Brukte en drøy halvtime fra sekken ved Sentraltinden og ut til Nørdre. Tilbake gikk det også greit nok og brukte sånn cirka samme tid.

Nok en matpause ble fortært, og ikke minst vann. Ble jammen tørst på turen ut på Maradalsryggen. Videre klyvde jeg ned i skaret mot Vetle Skagastølstinden ved å omgå den bratteste hammeren via en kamin på høyre side. Gikk et lite stykke opp i bakken mot Vetle før jeg nok en gang satte fra meg sekken og ruslet langsmed galleriene i Vetles sørflanke bort til Mohns skar og videre langs med Slingsbyruta til toppen av Store Skagastølstinden. I jevnt tempo brukte jeg 16 minutter fra sekken og til toppen av Storen, totalt 4t 53min fra start. Her var jeg ikke alene og jeg fikk en del artige kommentarer. Det var til og med et par damer som spurte om de kunne få ta et fellesbilde med meg på da de syntes det var så stort antiklimaks å se meg komme opp i tights og joggesko. Ja, jeg hadde vel stusset litt selv om jeg var i deres klær...

Ble fôret med nøttemiks og greier før jeg så på klokken at jeg måtte reise videre. På vei ned igjen til skaret la jeg merke til et redningshelikopter som flakset over Skagastølsryggen. Håper det ikke har skjedd noe alvorlig. Leste i ettertid dette http://www.sognavis.no/lokale_nyhende/article7487394.ece Det var i alle fall borte innen jeg var kommet så langt. Ringte Daniel og sa at det i alle fall ikke var meg det var noe galt med. Han og Ole-Petter hadde hentet sykkelen min og var nå på god vei opp mot Nørdre Dyrhaugstinden. Kjente av og til noen ekle smerter i høyre kne og etter hvert i venstre også. Pokker! Skal det være knærne som stanser meg i dag? Har opplevd at slike smerter bare plutselig forsvinner, så jeg krysset fingrene for at det ville være tilfelle i dag også.Ved å gjøre noen alternative bevegeler i ny og ne hjalp dette over tid og senere på turen kjente jeg i mindre grad til smertene.

Fikk på meg sekken igjen og trasket over Vetle og ut Skagastølsryggen mot Nørdre. Ned Halls Hammer tok jeg en rappell som holdt greit ved hjelp av et 30 meters tau. Videre ut til Midtre passerte jeg et taulag på tre hvorav blant andre Aleksander Gamme var deltaker. Slo av en kort og trivelig prat før vi ønsket hverandre god tur videre. Grei klyving ned til Berges stol. Ned mot V-skar klyvde jeg meg ned 5 meter til et rappellfeste. Tok først en rappell ned til en hylle midtvegs i veggen. For tre dager siden hamret jeg en bombekile i en sprekk her som jeg hadde håpet å bruke i dag også, men selvfølgelig hadde noen klart å få den ut og tatt den med seg siden den gang... Heldigvis hadde jeg med en tilsvarende kile og karabiner, så jeg satte et nytt feste før jeg tok siste rappell ned i skaret. Var litt for rask i svingene da jeg skulle fire ned tauet og det viste seg at jeg hadde glemt å knyte opp den ene stoppknuta på tauet. Pokker, knuta satte seg fast i karabineren og ville ikke rikke seg lenger! Siden jeg uansett ikke skulle bruke tauet noe mer på turen var det ikke så fryktelig farlig sånn sett, men utrolig irriterende og urutinert av meg. Ropte opp til Team Gamme og spurte så pent jeg kunne om de ville ta med tauet og eventuelt kilen med seg og levere det på Turtagrø. Det var helt i orden, og jeg er evig takknemlig for deres hjelp. Tusen takk!

Fortsatte ut ryggen til Nørdre der jeg tok en matpause og en telefon til Daniel slik at de visste at jeg var i rute. Hadde til nå brukt ganske nøyaktig 6 timer fra start i Helgedalen og lå hele 3 timer foran estimert tidsskjema! Dette var en stor lettelse og jeg kunne slippe skuldrene dypt ned og bare nyte dagen og den fantastiske utsikten man bare får fra tindene her oppe i Hurrungane. Det er nesten til å få en tåre i øyekroken av. Ned fra Nørdre valgte jeg å følge normalruta fremfor å følge de sporadiske snøfeltene som jeg og Rasmus gikk langs for tre dager siden. Grunnen var at snøen var temmelig råtten, og steinene mellom feltene var utrolig løse. Ønsket ikke å risikere noe nå, så tok det heller piano ned den vanlige ruta. Fikk dog en surfetur på et snøfelt like før 1584-vannet. Deretter fulgte jeg stien ned mot Tindeklubhytta et stykke før jeg tok sikte på nok et snøfelt på venstre siden ned mot bekken fra Skagastølsvatnet.

Her fylte jeg opp camelbaken og spiste en sjokolade før jeg begynte på dagens nest lengste stigning opp til Nørdre Dyrhaugstinden. Fulgte en smart variant opp noen flanker rett opp fra nordsida på Skagastølsvatnet til jeg var oppe på Dyrhaugsryggen. Oppe på ryggen skrådde jeg diagonalt til jeg kom på høyre siden av de største snøfeltene. Nå var det bare å holde et jevnt sig opp til Nørdre der Daniel og Ole-Petter ventet på meg.

Ble heiet opp de siste meterne til Nørdre mens Ole-Petter filmet ivrig fra mobilen sin. Jeg var glad for at formen fortsatt virket bra. Det er nok takket være at jeg har vært god på «spisetjænest» undervegs, og nå var det tid for en halvtimes lunsjpause og småskravling. Skiftet til nye sokker og t-skjorte, spiste en real turmat, litt potetgull, en banan og drakk en battery energidrikk. Masserte lårene og forberedte dem på mer hardkjør. Pausen gjorde underverker og jeg følte meg som et nytt menneske da jeg forlot mine kamerater kl. 17.00, 8t 24min etter start. Nå ventet en gøyal ryggtravers hele veien over til Store Midtmaradalstinden. Grei skuring forbi Store Dyrhaugstinden, bort til Søre Dyrhaugstinden og videre til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Brukte en snau time fra Nørdre Dyrhaugstinden til sistnevnte der jeg tok en kjapp matbit. Nå ventet den delen av turen jeg kanskje «fryktet» mest. På rekognoseringsturen ut til Store Midtmaradalstinden hadde vi regn og superglatt fjell, og jeg husker at jeg ikke likte meg i det hele tatt da. Heldigvis var det stikk motsatt i dag med tørt fjell og supergod friksjon. Likevel skulle det bli spennende å se hvordan utfordringene ble denne gangen.

Første stykke ned fra Nestnørdre gikk fint. Et kort parti med sva ble forsert uten problemer. Lenger nede før «pinaklene» kom det ytterligere noen passasjer med sva som var noe mer krevende og utsatt. Husket «betaen» fra forrige tur i blinde, så jeg forserte dette uten problemer i dag på tørt føre. Pinaklene ble forsert langs en «berg-og-dalbane-sti» på høyre side. Et par punkter er litt hårete med noe ekkel nedklyving. Nok en gang sparte jeg mye tid ved å slippe å spekulere i rutevalget. Dermed brukte jeg ikke mer enn rundt en 20-30 minutter ned til Lovskar fra toppen. Fra Lovskar omgår man en liten topp ut i høyre siden før man kommer ned i et nytt hakk. Her la jeg fra meg sekken og startet på ferden opp til Store Midtmaradalstinden. En av de lengre avstikkerne på turen. Fulgte ryggen stort sett hele veien helt til det for alvor bratnet til (umulig å ikke skjønne hvor dette er hen). Om man følger ryggen videre kommer man til det som også her kalles Halls Hammer. Det er en grunn til at fjellbestigeren Carl Hall snudde der, og det gjør de fleste andre den dag i dag. I stedet omgår man hele ryggen ned i flanken på høyre side lang små gressete hyllesystemer. På denne omgåelsen må man forsere tre åpenbare «crux». Det første er det vanskeligste som er et buldreopptak rundt grad 3-4. Greit å klatre opp, men det er noe helt annet ned igjen da man ikke har noen spesielt gode tak for hendene, og under deg er det mange hundre meter med fri luft. Med andre ord, ingen rom for feil. På returen løste jeg det ved å legge igjen en 240-slynge rundt en tydelig nabb for å ha noe å holde seg i som back-up. Deretter fulgte et par andre utfordringer, men disse er langt fra like eksponerte som den første. Videre skrår man etter hvert opp mot ryggen igjen via en noe løs renna. Ryggen følges deretter slavisk til toppen (noen steder kan omgås ut til høyre). Nådde toppen av Store Midtmaradalstinden kl. 19.05, 10t 29min fra start.

Spiste et gullbrød på toppen, luftet føttene og koste meg med kveldssola som malte fjellet i sterkere farger for hvert minutt som gikk. Ned igjen til sekken brukte jeg rundt en halvtime. Tok også her en liten matpause mens jeg pratet i telefonen med min tante som fylte 50 år i dag. Deretter klyvde jeg meg ned langs en bratt renneformasjon til Stølsmaradalsbreen. Renna går skrått ned mot høyre sett fra skaret jeg la igjen sekken ved, nedenfor et bratt snøfelt. Trasket over breen og opp til sørsiden av Austre Ringstind. Nå var det klart for toppsanking i Ringstind-massivet. La fra meg sekken nok en gang og klyvde meg opp svaene til Austre. Brukte rundt et kvarter fra bunn til topp og det samme ned igjen. Stod på toppen kl. 20.26, 11t 50min fra start. Har aldri funnet noen «perfekt» vei opp dit, så går litt forskjellig fra gang til gang. Vel nede igjen ringte mine foreldre (som ikke hadde hørt et kvekk om denne turen på forhånd) og lurte på om jeg var på tur, noe jeg bekreftet. Beroliget dem med at jeg snart var framme og ønsket dem god natt.

Neste var harepustoppen Stølsmaradalstinden. På forhånd hadde jeg vurdert å klyve opp nordryggen fra Vikingskar, men etter rekognoseringsturen jeg og Endre hadde for noen dager siden slo vi det fra oss da denne ruta var både hårete, begrodd, fuktig og løs. Det var mye smartere å klyve opp snøflanken som går rett opp fra øst. Sent på sesongen kan det være kinkig å gå denne veien på grunn av en stor bregleppe lengst nede, men i dag var det fortsatt noe igjen av snøbrua på venstre side. Først en transportetappe over breen bort til innsteget på «renna» og derfra gikk det jevnt og trutt oppover med isøksa parat for hånd. Snøen hadde fin konsistens, så det gikk forholdsvis effektivt. Stod på toppen kl. 21.27, 12t 51min fra start.

Returen gikk kjapt og fint med lett og kontrollert snøsurfing tilbake til sekken. En kjapp matbit før ferden gikk i retning Midtre Ringstind. Krysset over Vikingskar og greit ned på vestsiden der jeg fulgte snøflanker nordover et stykke. Hadde også her på forhånd vurdert sørryggen, men fant også ut på rekognoseringsturen at den hadde noen ekle crux med løse blokker som jeg ikke ville utfordre meg på under en slik langtur. I vestsida på Midtre la jeg fra meg sekken og tuslet opp normalruta som ikke byr på noen særlige vanskeligheter annet enn litt løs ur. Litt klyving i øvre parti, ellers greit. Stod på toppen i nydelig solnedgang kl. 22.18, 13t 42min fra start. Nok en matbit da jeg var nede ved sekken. Mørket kom sigende på og da var det deilig å kunne lytte til litt motivasjonsmusikk på øret fra I-poden. Opp mot Store Ringstind gikk det greit å omgå de største bresprekkene. La fra meg sekken på den lille «flata» like før siste brattbakken, rundt 1970 moh. Herfra fulgte jeg østryggen til toppen greit. Hastet litt med å komme meg over på vestsida av Store Ringstind før hodelykta måtte fram, da visste jeg at de verste passasjene var over. Stod på Store Ringstind kl. 23.20, 14t 44min fra start. Tok en kjapp telefon til Daniel og ba ham gjøre seg klar for finaleetappen opp til Austanbotntindane.

Sklei meg ned til sekken via snøflanker. Herfra og videre er det sikkert mange som er spente på hvor jeg har gått. Etter mange studier av diverse bilder og flyfoto har jeg «oppdaget» et hyllegalleri som går tvers over i sørveggen på Store Ringstind. Det nås ved å klyve ned renna sør for flata på 1970 moh der det tidlig på våren ligger en snøflanke, mens nå senere på sommeren kun er en fossende bekk der jeg forøvrig kunne fylle vann. Litt kinkig klyving helt øverst, vær obs på løse blokker. Lenger nede løser det seg opp før man kommer ned på galleriet som følges helt bort til snøflanken vest for Store Ringstind. Brukte ikke mer enn et drøyt kvarter fra toppen til jeg var på snøflanken i vestsida. Kall gjerne ruta «Kvambekks chaussé» om det er ok!:-) En fin måte å linke ruta mellom Ringstindene og Soleibotntindene om man ønsker å gå for eksempel «Ringsdalen rundt» eller lignende.

I vestsida tok jeg meg en god matpause med blant annet nok en battery. Nå måtte også hodelykta fram da det begynte å bli relativt mørkt. Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for meg at jeg ikke var langt unna å klare målet mitt med å fullføre under 24 timer. Stresset derfor ikke så mye på slutten og passet heller på å ikke tråkke feil. Kom meg inn på Soleibotnryggen. Grei klyving over sørtoppen og bort til stortoppen. Bommet litt i inngangen til skaret mot Store, men hentet meg relativt kjapt inn igjen. På Store var det av med sekken og bare motivere seg for en avstikker ut til Nørdre Soleibotntinden. Noenlunde grei klyving ned til skaret, med blant annet forsering av et bratt snøfelt. Fra skaret holder man litt ut til venstre og klyver seg opp til ryggen som følges opp til toppen. Noen luftige plasser på slutten, men gode tak. Brukte 10-15 minutter hver vei t/r Nørdre. Var tilbake på Store Soleibotntinden kl. 01.00, 16t 24min fra start. Nå var det på tide å få fram gel'en som har ligget urørt i sekken en stund. Konsentrerte karbohydrater så det holder, og nok til å få meg til å føles som et hyperaktivt barn som nettopp har spist seg full på godterier i en bursdag!

Ned fra Store Soleibotntinden mente jeg å huske at det fantes en vardet «sti». Jeg husket visst ikke helt riktig. Jo, vardet var det, men de var jo såpass sporadiske at det var en utfordring å få øye på dem, spesielt i mørket. I tillegg var det nesten like greit å gå ute i terrenget enkelte plasser. Ikke mye sti å skryte av, med unntak av få steder. Bakken ned til Berdalsvatnet føltes lenger enn forventet. Det tok tid i denne ura i mørket, men jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid. Fikk etter hvert øye på lykta til Daniel borte på Austanbotnryggen. Han fikk bare legge seg ned og vente på meg... Brukte rundt 40 minutter fra toppen og ned til Berdalsvatnet hvor jeg tok en siste vannpåfylling og en liten lefsebit før jeg giret meg opp til dagens siste motbakke og finaleetappe til Austanbotntindane. Først i noe løs ur og litt sikksakk opp til selve ryggen. Hadde nytte av å kjenne ruta opp her på forhånd. Kom meg opp til Daniel som lå og druntet i mørket, for det var Ole-Petter som hadde lykta. De rakte ut en cola til meg som smakte utmerket, i tillegg hadde de med nye joggesko og sokker til meg, noe føttene satte meeeget stor pris på! Føltes ut som hele fotsålen var en eneste stor vannblemme nå...

Hastet ikke noe videre nå. Jeg lot Ole-Petter ta føringen og gå i front oppover ryggen til Vestre. Tok en liten pause her før vi fortsatte. Ole-Petter sa at han ikke ønsket å ta turen ut til Søre, men heller vente på oss. Derfor satte jeg opp tempoet noe opp i klyvinga opp til Store slik at han ikke trengte å vente så lenge, men han hang på hakk i hæl likevel, med staver, og Daniel uten lykt! La fra oss sekkene midtvegs ut til hovedtoppen. Kom oss opp på Store Austanbotntinden kl. 03.14, 18t 38min fra start, og Ole-Petter filmet ivrig i mørket. Husker ikke helt alt jeg sa her og nå... Trasket tilbake til skaret mot V0-toppen, og herfra ned på sørryggen via omgåelser via hyller og gallerier øst for denne ryggens bratteste del. Jeg hadde vært ute på forhånd og vardet noen punkter slik at jeg lett kunne kjenne meg igjen. Kom oss ut på ryggen og på de siste meterne før toppen på Søre Austanbotntinden sprang Daniel i forvegen og klappet meg fram til turen siste toppvarde, og Ole-Petter stod på V0 og blinket med lampen. Klokken var nå 03.39, og jeg hadde brukt totalt 19 timer og 3 minutter på turen. Jeg klarte det...! Jeg hadde tenkt så mye på hvordan jeg ville reagere om dette ville bli virkelighet. Ville jeg gråte, ville jeg juble, eller ville jeg rett og slett ikke reagere noe spesielt? Svaret ble en god blanding av alt. Jeg var selvsagt veldig glad og lettet over å være ferdig med turen, men jeg tror ikke helt realiteten hadde gått skikkelig inn over meg. Fikk tatt et toppbilde der jeg ser ganske glad ut, men etterpå gikk jeg egentlig bare stille rundt i mine egne tanker.

Adrenalinet sank betraktelig når jeg visste at jeg ikke hadde noe tidspress lenger. Likevel prøvde jeg å konsentrere meg fullt, i alle fall til jeg var «trygt» tilbake på vesttoppen. Først nå merket jeg hvor sliten jeg egentlig var. Øyelokkene føltes som bly, knærne kokte, matlysten forsvant og jeg hadde mest av alt bare lyst til å spy. Prøvde å knipe igjen så godt jeg kunne da jeg var kjent med konsekvensen av å miste all næring på tampen. Turen ut til Berdalsbandet har aldri føltes så lang før, men heldigvis har alle turer sin slutt. Kl. 06.00, 21t 24min på tur, og over 24 timer i våken tilstand kom vi fram til bilen på Berdalsbandet. Det første jeg gjorde var å hive ut madrass, dyne og pute fra bagasjerommet og en ny underbukse fra bagen. Deretter legge seg nedpå og slukne som et lys...

Bare etter en halvtime på øyet våknet jeg av at sola stekte og masse mygg som virret rundt hodet mitt. Det var ikke akkurat den beste restitusjonen jeg hadde håpet på. La meg bare si til slutt at jeg kjørte tidlig hjem denne morgenen, tidlig.

Etterord

I skrivende stund føler jeg fortsatt at turen ikke helt har sunket inn over meg. Det er en rar følelse når man har utført noe man har tenkt på og planlagt såpass lenge. Man merker en slags tomhetsfølele i etterkant, som et vakuum, ingenting... Jeg merker i alle fall at jeg har fått et helt annet forhold til Hurrungane nå enn det jeg hadde før. Jeg har fortsatt stor respekt for fjellene, men jeg føler at jeg kjenner de på en helt annen måte, kjærligheten har blitt sterkere. Denne dagen gikk absolutt alt på skinner, og det har sikkert med en blanding av flaks og gode forberedelser. Jeg håper mest på sistnevnte. At turen kan gjøres enda fortere er det ingen tvil om, og det er ikke så nøye for meg heller da mitt mål var å gjøre alle toppene på én tur, og helst under et døgn. Nå begynner denne rapporten å bli farlig lang, så da er det vel på tide å sette et punktum.

Tusen takk til alle de som har støttet og trodd på meg på forhånd, og takk for alle gratulasjoner i etterkant! Det setter jeg umåtelig stor pris på! :-)

Kart

Klikk for dynamisk kartvisning.

Video