Bukkehøe (26.07.2012)

Bukkehøe

Jotunheimen har denne sommeren hatt mer enn normalen av regn og mindre enn normalt av varme. Derfor var det en skikkelig opptur å våkne til varme og en ganske skyfri himmel når du vet at du skal på tur. Dagens turmål var Bukkehøe sammen med Willy Skaret fra Solbergelva. Vi hadde tidligere vært på en vårskitur på Fanaråken og et par turer på noen Hellstugutinder sammen. Hellstugutinder og Breahester
Vi gikk fra Geitsætra i Leirdalen ca klokka ti med god utsikt inn mot Bukkehøplatået.
Et usikkerhetsmoment på denne turen er som kjent hvor langt inn en må for å krysse Illåe. Vi droppa tidlig hopping både med og uten tilløp pga rimelig stor vannføring (og dårlig med sokkeskift). Derimot dukket det opp noen snøbruer etter hvert som ga håp om å slippe å gå helt inn til brekanten. (Så hadde kanskje den kalde sommeren vært godt for noe likevel.) Den første «brua» vi prøvde var råtten, men den andre var solid nok og vi var på riktig side klare for å starte oppstigningen mot platået

Den første biten var lett å gå, men pulsen kom fort høyt oppover moreneryggen mot sørsiden av breen. Vi gikk litt på snø siste biten før vi kom inn på platåkanten.
Vi ruslet så videre innover langs kanten mot breen og jeg tenkte litt på at særlig bedre og lettgått steinlegging enn dette har ikke «Jotnene» fått til så mange andre steder.
Varden dukket omsider opp og vi var ved dagens mål. Det hadde vært morsomt å sett på da de som bygde varden la grunnstenen forresten. STOR! Utsikten var formidabel, bare litt skyer i vest og sørvest.

Hovedmålet var som sagt Bukkehøe, men veien videre var mere uklar. Et alternativ var å fortsette ryggen sørover mot diverse Bukkeholstinder for så å gå Søre Illåbreen tilbake. Willy tok en sjefsavgjørelse og var helt klar på at siden han samler hovedtopper ville han heller være en time på toppen og nyte dagen enn det nevnte alternativet. Dermed bestemte vi oss forå rusle ned via Nørdre Bukkehøe. Vi hadde en fin time på toppen der Willy brukte kameraet flittig og jeg spionerte litt med kikkert på de andre toppene i området. Det var som vanlig det rene «Fragleberget» på Galdhøpiggen, og i tillegg var det folk på Nåla ved Skarstind og på Tverråtindene. Ta det med en klype salt, men i følge uoffisielle kilder jeg var i kontakt med etterpå, skulle det ha vært nærmere tusen mennesker på Piggen denne dagen.

Galdhøpiggen er en knallfin topp, men jammen er det mange andre som er minst like fine. Derfor er det og blir det for meg en gåte hvorfor ikke flere oppsøker noen andre «høydepunkt» i blant enn å gå på Piggen for `nte gang. Men det veier nok tungt at den er høyest. (Pluss at den er av de letteste å komme opp på da.)

Vi fortsatte etter hvert ned via Nørdre Bukkehøe og skrådde ned urda før Svarttinden. En «lur» snarvei som viser seg å by på litt mere urd enn ønskelig (nokså typisk) brakte oss ned på brekanten der vi fikk noen hundre meter på fast snø. Det gjorde godt for «steinslitne» ben. Så skrådde vi innover dalen ned en frodig og blomstrende dalside, med kurs mot snøbrua vår i håp om at den hadde overlevd dagens varme. Det hadde den og vi kom tørrskodd over og gjorde greitt unna siste etappe ned mot Geitsætra. Etter at vi hadde sjekket at alle løse deler var med og Willy hadde skiftet til kjøresko trillet vi ned Leirdalen. Da var det Willy sa de bevingede ord: «Og nå kommer snart eimen av skoa!» Kjent fenomen etter en del timer uten alt for mye lufting av tærne? Hvis noen kunne finne opp et skostativ til montering utenpå bilen hadde det vært veldig fint. Tusen takk til Willy for kjempefin tur.