Vestre Leirungstinden & Søre Knutsholstinden (21.04.2003)  

Per Rune og jeg skulle utnytte påskens aller siste dag. Det var blitt mandag 2. påskedag, og været var fremdeles helt enestående. Skyfri himmel og lite vind. Slik hadde det vært mesteparten av påsken 2003. Fem dager tidligere var Grete og jeg på tur ved Bygdin, og da var det likedan. Nå begynte finværet å tære på snøen. På topper og avblåste områder var mye bart fjell kommet fram, men ellers var det nok snø til å kunne gå fine og lange vårskiturer.

Vi parkerte i nordsiden på Valdresflye, på den ene av parkeringsplassene i svingen litt sør for Heimdalsmunnen. Det skled fort unna på skaren vestover mot Leirungsdalen. Vi tok oss over bandet like sør for Raudhamran (1437), og deretter ned i Leirungsdalen. Nå ventet en lang vandring i dalen med slak og snill stigning. Sola stekte mens snøen ble mykere og mer fuktig. Vi skulle nesten til Svartdalsbandet, lengst vest i Leirungsdalen hvor det går bratt ned i Svartdalen.

Ved det øverste av Leirungstjønnin (1678) satte vi kursen mot ryggen som leder oppover mot Vestre Leirungstinden (2250) fra Svartdalsbandet. På drøyt 1800 meters høyde satte vi igjen skiene, for nå var de til lite hjelp. Nå ventet først ryggvandring på mest bart og soloppvarmet fjell. Fint å gå helt til det var igjen rundt 50 høydemeter til toppen. Da ble det langt brattere og mer krevende. Vi så ikke umiddelbart noen enkel og overkommelig rute rett opp mot toppen, og skrådde i stedet til venstre hvor vi traverserte i den bratte vestflanken slik at vi kom rundt og dermed kunne følge den langt enklere nordvestryggen de siste meterne til topps.

Etter 5 timer på tur sto vi endelig på denne flotte tinden sentralt i Gjendealpene, 2250 meter over havet. Bratte og majestetiske tinder like nærheten rundt oss i et fabelaktig vær. Nordøstover mot Tjønnholstinden (2330) var det nå nesten like mye bart fjell å se som snø, og spesielt på Besshøe (2258) lengre bak var det svært lite snø igjen. Der kunne man fint ha gått til fots med fjellsko.

Før vi returnerte til skiene igjen, tok vi en tur opp på den langt mindre Søre Knutsholstinden (2145). Enkel klyving opp på den. Vi spanderte noen få minutter på toppen, før vi begynte på turen ned til skiene. I starten ble det skråvandring i den bratte vestflanken på Vestre Leirungstinden (2250). Nå hadde sola fått stå på slik at snøen begynte å bli bløt og råtten. Enkelte steder sank vi nå nedi til lårene, så vi forsøkte å holde oss der det var fjell å gå på.

Fra der skiene sto oppe på ryggen nord for Svartdalsbandet, fikk vi nå en noe bratt nedkjøring helt i starten. Per Rune fikset det greit med elegante telemarksvinger, og var kjapt nede ved det vestre Leirungstjønnin (1678). Jeg kløna langt mer med lange fjellski, men kom da ned med delvis godkjent stil.

Lenger nede i Leirungsdalen skulle derimot Per Rune få merke at gjennomslagsføre ikke er til å spøke med. På rundt 1400 meters høyde hadde vi god fart nedover. Enkelte steder var snøen tynnere og noen steiner stakk opp her og der. Per Rune traff en område hvor snøen ga etter, og stupte rett framover ned i snøen. Det ble noe skrubbsår etter møte med snøen. Jammen godt det ikke var steiner der han traff! Nå var uansett den verste nedoverbakken unnagjort, og resten av veien tilbake til bilen ved Valdresflye var mest staking og diagonalgang. Vi prøvde å unngå områder hvor det var potensielt råtten snø, men noen steder slet vi med gjennomslag. Det var til tider tungt nå som beina begynte å bli møre og slitne. Jeg husker den siste strekningen fra Raudhamran (1437) og bort til bilen var seig.