Fantastiske Styggedalstindane via Gjertvassbreen (03.09.2004)  

Til topps med god stil! (Styggedalsryggen 03.09) (av Morten Helgesen)

Etter en tids intens planlegging, mislykkede forsøk på å treffe været, var det klart at sesongen var i ferd med å ebbe ut. Et lovende meteorogram på Turtagrø sine nettsider dannet startskuddet for en tur som var ferdig planlagt siden juni.

Relativt spontant ble et supersterkt team bestående av en fjærlett, iselskende østerriker og hans to, ikke fullt så fjærlette, norske klienter satt sammen.

For Oslo-folk, som helst vil tilbringe så lite tid i fjellet før og etter sine tøffe bestigninger, blir slike turer temmelig slitsomme:

Coni, østerrikeren, heretter bare omtalt ved navn, startet sitt maratonløp i Oslo ca. kl. 15.
Morten, den ene av de to, ikke helt fjærlette, norske klientene, startet på formiddagen med bl.a. å pakke, og å forberede middag for Coni.
Nils, den tredje, som kom i følge med to andre som for anledningen hadde andre litt lavere fjellplaner, begynte sitt "maratonløp" i Nittedal ved 22-tiden.

Kort fortalt om anreisen: Coni kom til Valdres, spiste og drakk og tok med meg. Deretter kjørte vi til Turtagrø hvor han fikk lokket meg inn i peisestua. Han mente at jeg absolutt trengte en øl før en slik tur så han spanderte like gjerne en halvliter før han forsvant inn i bibilioteket og hentet et praktverk om alpenes 4000 meter. Det ble en trivelig kveld med mye skryt av tidligere bestigninger før vi kjørte inn til bommen i Helgedalen.
En liten tørr gressplett, mellom saftige kuruker, dannet sengen for anledningen. Ingen grunn til å slå opp telt i den milde natta. Det ble mye stjernekikking og så som så med søvn frem til mobiltelefonene skrek opp rundt halv fem.

Halvt i koma, i noe nær stummende mørket, begynte aktivitetene. Coni som er vant med å fumle i mørket på allskens alpehytter midt på natta var raskt ferdig, mens jeg knapt ble klar til grålysningen. En eller annen gang i løpet av pakkingen kom for øvrig en bil kjørende med tre trøtte karer. Nils, den ene, forlot nølende den trygge varme kupeen, for å legge ut på en ukjent tur, med ukjente folk. Litt skeptisk i blikket kanskje, men tappert smilende.

Mer eller mindre våkne ruslet vi i vei innover Helgedalen en eller annen gang litt over klokka 5. Det gikk selvsagt ikke langt tid før et av temaene ble vår fellesnevner: Fjellforum. Tilfeldighetene ville ha det til at det like i forkant hadde vært en opphetet debatt i forbindelse med føring til Store Skagastølstind om hva som var en gyldig bestigning og hva som var GOD STIL. Begrepet god stil ble raskt adoptert og dannet grunnlaget for mang en liten latter dagen gjennom. Allerede på vei innover fablet vi om hvor genialt det ville være å hatt sykler på anleggsveien, men det ville vel ikke være helt god stil? Da de kritthvite Hurrungtindane åpenbarte seg, nedlesset av tonnevis med nysnø, ble vi raskt enige om at kortbuksebestigniner i augustsola egentlig var dårlig stil. Det var dette som var god stil å kjempe seg til topps under ordentlige høyalpine forhold.
I det hele tatt, det var ikke få ting vi plasserte i kategorien god eller dårlig stil i løpet av turen. Selvsagt var alt vi foretok oss gjennomført i utsøkt stil

Ingen kan beskylde oss for å ha gått veldig fort, men med ekstra sett brestøvler hengende over sekken, dobbelt sett isøkser, gåstaver, 4 kg kamerautstyr og mye annet isenkram ble sekken skrekkelig tung. Vi trøstet oss med at det definitivt var GOD STIL å bære tungt til topps. "Ultralight"-bestigninger ble raskt definert som dårlig stil. Støttet opp av vissheten om at vi var ute i virkelig god stil ble vi drevet frem og opp og kunne notere for en bestigning av brekanten på Jervvassbreen på rekordraske 4 timer. Det hersket bred enighet om at å ikke vinne høyde for raskt var god stil, og sikkert litt sunt også? Dessuten hadde allerede minnekortet fått 30-40 nye bilder.

Etter en litt grå start opplevde vi en nydelig soloppgang ved demningen. Litt lenger oppe på ryggen ble vi pakket inn i tåke igjen og da vi var på breen, forskriftsmessig bundet inn i tauet, var sikten nesten Zero.
Vår hittil så eminente fører begynte nå å vise "svakhetstegn". Uhyggelige minner fra hans forrige bestigning i 1999 dukket opp på netthinnen. Han mumlet noe om rasfare, store sprekker og vanskeligheter med å finne veien. Jeg og Nils konkluderte raskt med at dette var typisk utenlandsk beskjedenhet. Som de vikinger og etterkommere av berserkerne vi er, ble vi enige om at det måtte da være skikkelig god stil å ta seg opp Jervvassbreen i stinn tåke. Coni lot seg imidlertid ikke overtale og satte seg ned på sekken før ordet "vente" ble gjentatt mang en gang.
Hva skulle vi finne på nå da? Kort eller Yatzi hadde vi ikke med, og det er grenser for hvor mye tre karer som sitter fast i tåka på Jervvassbreen har å snakke om, mens de fortvilet titter ut i tåka etter lysninger.

Det lå en del nysnø på breen (rundt 40 cm.) og sikten var dårlig. Allerede ganske tidlig hadde vi et par mindre gjennomtråkk i noen småsprekker, så man skulle vokte seg vel for hvor man satte foten.

Omsider lysnet det såpass at vi klarte å få vår østerrikske venn på beina, og med Coni først, jeg i midten og Nils som snøanker bakerst ruslet vi videre. Først på ei bro mellom to gigantiske sprekker. Den ene var vel en 8-10 meter bred på det bredeste. Et sterkt syn for to trauste Jotunheimvandrere, helt normalt for en blasert alperangler. Sterke inntrykk ble det flere av, for like etterpå, gjennom et hull i tåka, så vi Styggedalsryggen langt der oppe. Badet i sol, som et Soria Moria slott glinsende i en tung kappe av nysnø. Der oppe var kong vinter i ferd med å flytte inn. Jeg svelget. Det var langt opp. Det var flott. Å gå glipp av en slik opplevelse, det må vel nesten sies å være dårlig stil?
Jeg har opplevd mye flott i fjellet. Mye flott som er vanskelig å holde opp mot hverandre, men akkurat der og da skled denne visuelle åpenbaringen rett inn på topp tre lista.

For å få litt progresjon i artikkelen så gjorde vi bra fremskritt. Coni laget trinn, men siden han ikke veier noen ting sank jeg og Nils ytterligere 5-10 cm. ned i sporene hans. De var likevel til stor hjelp.

Vi passerte under en markert fjellskrent og kom oss greit over et sammenhengende sprekkbelte på venstre side av denne før den bratteste kneika tok til. Det lå så mye snø av god konsistens av vi kom oss opp den bratteste kneika både i god stil og uten sikringsbehov. Utglidning kunne blitt kjedelig, men det var nesten umulig å skli ut. Ved isete forhold ville det vært totalt annerledes.
Mens tåka kom og gikk arbeidet vi oss flittig oppover mot Jervvasskardet og vips, der stod vi. Han Coni, han Nils og han Morten.

Nå skulle det smake med mat og drikke,
men slik gikk det ikke.

Tåke. 2 plussgrader og kraftig vind var liksom ikke det vi trengte for å nyte maten. Vi gikk litt til før vi tok en rask, kald pause.

Som den Snømannen Coni er, var det aldri noe alternativ å følge ryggen mot Styggedalstind fra skardet. Dessuten var det mye enklere å gå på breen i dag. Vi fulgte en bratt(!) snøbakke og kom opp på eggen drøyt hundre meter før toppen. I strålende sol. Været var svært omskiftelig. Skyer over hele Jotunheimen, men Styggedalsryggen ble skyfri! Dessuten stakk Galdhøpiggen, Glittertind og et par andre "storinger" opp av skyene. Kritthvite de også selvfølgelig.

Opp til Østtoppen var det enkelt og vi lot tauet ligge igjen, men da et nedsnødd, bratt og utsatt hakk litt lenger vest satte en stopper for videre fremskritt måtte jeg tilbake og hente tauet. Coni mente at 15 meter primærfaktor ikke var noe å jobbe for. Nils og jeg fikk imidlertid overbevist Coni om at både Røyne og små primærfaktorer i enkelte tilfeller, som her, er forbundet med MEGET GOD STIL og så klatret vi opp fra dette hakket. Sikkert bare passe skummelt om sommeren, men nå om vinteren var det et par utfordringer ekstra.
Jeg forsikret Nils om at det var både gyldig bestigning og GOD STIL før jeg lånte bort en skulder til ham det første opptaket slik at han kunne fungere som stol for Coni. I riktig GOD STIL kom vi oss opp alle mann og fortsatte lystig videre til Nils fant enda en hammer.
Tauet hadde vi nok en gang lagt igjen, og denne gangen var det ikke snakk om å hente det. Coni som elsker snø, jo brattere desto bedre, begynte med en gang å gå ned i siden ut mot nord på en 40-45 graders snøflanke. Ikke så bratt sier du? Men 2 meter nedenfor var det en kant, og så var det 60 graders akebakke videre nedover. Langt nedover!!!!! Nils fulgte etter. Han hadde vel ikke vett på å være redd den karen, og så satt jeg der igjen da. Jeg hadde egentlig litt lyst til å bli sittende da, men flertallet ville vel kalt det dårlig stil, så jeg krøp nølende etter. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, men jeg kunne ikke fri meg for å tenke på at under snøen så var det glatt fjell. Tråkket jeg for hardt ville kanskje hele snøflanken skli ut, og jeg med den. Trenger jeg å si at jeg listet meg stilt på tå bortetter denne flanken? Og akkurat der og da dreit jeg i stilen.

Videre var det enkelt helt til kort før vesttoppen. Her var en liten, enkel hammer, som takket være all snøen ble litt mer utfordrende (ja utfordringer er god stil). Ingen av oss tenkte på stilkarakterer der vi akte oss opp ved hjelp av alle kroppsdeler.
Vesttoppen var vår!

Det gikk i grunnen kjapt tilbake til Jervvasskardet. Kjapt kom tåka igjen også, og snart var utsikten til Storen i vinterskrud bare et minne. I Jervvasskardet ventet vi optimistisk en hel halv time på at tåka skulle forsvinne, slik meteorogrammet til Turtagrø hadde lovet oss.

Å fingre med sikringer i vind og tåke opp mot Jervvasstind fristet ikke, og til slutt måtte vi bare innse at i dag ble hun ikke vår. I frykt for at tåka skulle fordufte og at sola skulle gjeipe oss i nakken ovenfra, begynte vi på nedstigningen. Det virket nesten brattere ned enn opp, men fortsatt veldig uproblematisk med den supre snøen.

Vi kom oss faktisk helt ned til Turtagrø uten at en Jervvasstind på noe tidspunkt ertende tittet ned på oss.

På Turtagrø skiltes vi i god stil. Coni og Nils for å ta fatt på hver sin prøvelse av en biltur, mens jeg ble hentet av Julia før vi fortsatte på tur med koret vårt til Skjolden.